O Brien

Karen O´Brien / Foto Elisabeth Eide

«Dilemmaet for mange klimaforskere er at du gir alt, men du må unngå å bli utbrent. Vi lever i spenningsforholdet mellom optimisme og håpløshet. Og forfattere er flinkere til å formidle enn forskere!»

Dagen før vi møter Karen O’Brien har den nyvalgte lederen for FNs klimapanel (IPCC), Sør-koreanske Husong Lee, gått ut og erklært at han vil ha grunnleggende endringer i den framtidige klimarapporteringen. «Den neste runden i IPCC bør fokusere mer på muligheter og løsninger», sa han til The Guardian (12.10.2015).

Professor i samfunnsgeografi og klimaforsker O’Brien tviler på mulighetene for endring i IPCC. – De kommer til å beholde den samme strukturen, den samme økonomisk-rasjonalistiske tilnærmingen til klimaendringer, sier hun. Selv har hun vær ledende forfatter i Arbeidsgruppe II, som tar for seg konsekvenser, tilpasning og sårbarhet knyttet til klimaendringer. Men heller enn å fortsette å arbeide for klimapanelet, vil hun prioritere egen forskning og bruke engasjementet sitt på cChange, nettportalen hun driver sammen med en kollega (https://cchange.no/).

– Vi trenger mer forskning om det som fungerer: Hva er for eksempel vellykket tilpasning? Det er ikke lett å studere en struktur vi selv er en del av. Vi bebor et system der vi både er en del av problemet og en del av løsningen. Å skille fakta og verdier fra hverandre, er umulig, sier hun, med et blikk på teksten vi har foran oss på bordet, «Tell it to the Bees» av den tyske poeten Mirko Bonné. Han tar oss med til Australia, til Yarra-dalen nær Melbourne, til biologer som prøver å verne utrydningstruede arter, til kunstnere og aktivister, til enorme brannskadde landområder, alt dette mens han reflekterer over klima som en «mye større, mer kompleks og altomfattende historie» enn noen andre han kan huske.

I teksten annammer O’Brien en spenning mellom personlig fortvilelse og det å fortsette å arbeide for en altomfattende sak. Hvordan klarer hun selv å fortsette – å tro på endring? – Det avhenger av hvordan du ser utfordringene. Som teksten beskriver, vil vi oppleve tap, og vi vil angre historiske beslutninger som førte til slike tap. Men tekstens tittel, som bygger på et gammelt australsk ordspråk) signaliserer at alt blir tolket magisk. Og budskapet er å fortsette, holde kursen, selv om utviklingen ikke gir grunn til optimisme, sier O’Brien.

Å snakke til biene er noe en gjør når ingen andre orker høre på deg. Biene sanser deg på en eventyrlig måte, og flyr sin vei for å lage honning av hemmeligheten din. Teksten runder av med eksempler som skildrer hvordan biene drikker tårene fra øynene til en krokodille, men også naturforskerens tårer, umerkelig, lyrisk.

-Men biene er jo selv en truet art?

-De koloniene som kollapser, er de som blir utnyttet, for eksempel ved dyrking av mandler. Deville biene klarer seg. Teksten handler om hvordan en skal gå videre, via tap. En utfordring er at folk ikke vil høre, mange luller seg inn i illusjoner om at alt er fint, at økosystemet ikke er utsatt for tap og forandringer. Hvordan skal folk begripe hva en fire grader varmere klode, eller en havstigning på to meter betyr? På den ene siden har du de apokalyptiske filmene, på den andre «business as usual».

-Hvorfor lukker så mange øre og øyne for det som skjer?

-Vi har ikke vært flinke nok til å fortelle. Forskere kommuniserer dårlig med folk. De appellerer til det kognitive, ikke til hjertet. En erfaren forsker forteller ikke offentligheten hva hun føler. Her er litteratur og kunst mye mer effektive! Ifølge IPCC-narrativene er menneskene skurker. Men hvis vi skal endre klimaendringene, kan vi kanskje komme ut som helter. Bonné siterer folk som er lokale helter. Hvordan skal vi forskere bli i stand til å fortelle andre historier som knytter an til folks behov og erfaringer, og som tar for seg mer dyptliggende problemer?

Paris-toppmøtet – viktig?

Teksten antyder jo at det handler om grådighet. Om kapitalismen?

– Vi har lenge levd med et forhold til naturen og framtiden der det gjelder å utnytte ressursene for enhver pris, på et nivå som ikke er bærekraftig. Et gjennomgripende historisk paradigme er at mennesker skal kontrollere naturen, og der det ser ut som vi fremdeles vil ha denne kontrollen. Men virkelig klimatilpasning innebærer en ny verdensanskuelse som er tilpasset den nye virkeligheten: Vi er del av systemet, og vi må endre det.

Men vil Paris-toppmøtet bety noe for denne forandringen som må komme? O’Brien er i tvil. – Det er ikke forhandlingsresultatene fra Paris som betyr noe, men mobilisering av mennesker som bidrar til endring, at det blir begynnelsen til en annen type handling. Vi kan ikke vente på de landene som ikke har satt seg klimamål. Alternativene finnes der ute. Global oppvarming er ikke først og fremst et teknisk problem, men et problem som har å gjøre med tankesett, verdensanskuelse og lojaliteter. Snarere enn å stole på politiske ledere må vi kvitte oss med hierarkisk tenkning som låser oss i en følelse av maktesløshet.

På bordet ligger også diktet «For a Coming Extinction» fra 1967 av William Stanley Merwin. Karen O’Brien sier det signaliserer at krisen vi lever i, langt fra er av ny dato.

– Masseødeleggelser har pågått lenge, klimaendringer også, men på hvilket tidspunkt fattet vi det egentlig?

Dialogen med den store, truede grå hvalen, som «vi» – menneskeheten – tilintetgjør, ender med at hvalen skal fortelle gud at «vi» er de viktige. Karen O’Brien synes det er litt overraskende. – Men en mulig tolkning er kanskje at det er vi mennesker som har kunnskapen og mulighetene til å endre?

Karen O´Brien er intervjuet av Elisabeth Eide / I månedene som kommer skal vi med støtte fra Fritt Ord gjennomføre intervjuserien «Menneske, klima og litteratur».  Forskere, politikere og kunstnere vil bli intervjuet om tekstene på denne nettsiden og aktuelle klimaspørsmål. 

Elisabeth_Eide. Foto Bernt Eide

Foto: Bernt Eide

//