Av Amalie Kasin Lerstang / Foto: Kristine Helliesen

 

Sauene beiter langs dikene. De holder grasset kort og jorda kompakt. Dikene strekker seg som en grønn mur under himmelen, sauene breker. Det blåser hardt i hetta mi. Bakken er ikke lang, jeg går til toppen og får søleklatter på de hvite skoa. I horisonten triller en enslig syklist på stien langs diketoppen. Vinden gir sykkelen hans fart og får ham avgårde. Nedenfor ligger vannet og dupper.

Jeg leser Virginia Woolfs Orlando på en benk på toppen av dikene. Leser om Themsen som fryser til kruttsterk is på 1600-tallet, folk og dyr lever der, det spilles musikk, spises og drikkes, et lite karneval på isen. Orlando og Sasha møtes på skøyter, forelsker seg, alt er vakkert på den glatte elva, helt til Sasha forråder Orlando. Det er sant, ikke menneskene nødvendigvis, men været, at Themsen frøs til en vintervei i 1683. Men Virginia Woolfs frosne elv virker likevel varm, glade mennesker i tjukke kåper og fest under de gule lampene.

            Rolig og kontrollert slår vannet mot steinene nedenfor diketoppen. Jeg går hjem med Orlando, han rømmer fra vinteren til tyrkisk sommer og svetter i skyggen av et eiketre. Om kvelden spiser jeg middag med min nederlandske stefamilie, spør dem om vannet. Hva skjer hvis vannet stiger i Nederland? «No problem», sier Gustaaf. «Seventy years back, water wosh», han viser med hendene, vannet stiger raskt. «Almost 2000 dead. Finish.» Han stryker en finger over halsen. «Finish».

Watersnoodramp 1953. Flomkatastrofe. En skjebnesvanger kombinasjon av springflo og storm rammet kysten av Nederland. 1836 mennesker døde. En mann druknet mens han sov i kjellerleiligheten sin, en annen på vei for å hente hjelp. Hundretusener av mennesker evakuert, tusenvis av hus og gårder totalskadd. I tillegg en hel haug med kuer, hester, griser, sauer, høns, hunder og katter døde, avlinger ødelagt for mange år framover, et rednings- og ryddingsarbeidet som varte i flere måneder. Og bildene, fotografer fra flere land reiste til Nederland for å rapportere og dokumentere skadene etter katastrofen, uten mulighet til å ta seg inn til de hardest rammede områdene; veinettet var nede og reportasjene ble skrevet fra sidelinja.

Deltaprosjektet kalte man beskyttelsessystemet som skulle verne Nederland mot oversvømmelser i fremtiden. «And now», sier Gustaaf og viser med hendene igjen. «Water come in, and swosh! Out in the open sea. We are safe.»

            Han kjører meg hjem etter maten, forbi dikene i mørket. Man kan aldri se vannet fra veien, dikene er for høye, men det ligger og slår på den andre siden, konstant. Sauene sover stående.

Sasha forråder Orlando, hun møter ikke opp til det avtalte tidspunktet da de skulle rømme vekk sammen i natten. Da sprekker isen på Themsen. Orlando galopperer fortvilet tilbake til elva etter at hjertet hans er knust, og da han ankommer ser han mennesker rennende avgårde på isflak nedover Themsen mens de forbanner den ene og den andre, før hele karnevalet drukner i de frigjorte bølgene.

            Hva gjør et menneske når vannet blir uregjerlig? Hvis en demning ikke holder, når vannet stiger igjen? Watersnood. Orlando flykter til tørrere strøk, mer drevet på flukt av kjærlighetssorgen enn av været. Når vannet flommer nedover gatene, utover markene og inn i hjernene, når vannet sakte fyller igjen hvert eneste hulrom, gjør menneskene det de så mange ganger har gjort før; de går mot et lovende landskap.

 

/

 

Amalie Kasin Lerstang (født 1988 på Notodden) er utdannet fra Westerdals og jobber blant annet som redaktør i tidsskriftet Fanfare. I 2014 debuterte hun med romanen Europa, som hun mottok Tarjei Vesaas debutantpris for. / Cappelen Damm bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.