«Veien til lavutslippssamfunnet er full av muligheter».[1]

/

«I don’t want you to be hopeful. I want you to panic».[2]

Hvilken rolle spiller håpet i norsk klimafiksjon? Før jeg besvarer dette spørsmålet vil jeg gjøre oppmerksom på at overskriften hviler på minst tre diskutable premisser. For å begynne med det siste først:  

• Er klimafiksjon et meningsfullt begrep som vi alle er enige om betydningen av? Betegner det en egen sjanger, eller sikter vi snarere til en tematisk orientering innenfor ulike kategorier litteratur som er mer eller mindre opptatt av (menneskeskapte) klimaendringer? Eller er klimafiksjon kanskje det som oppstår når vi anvender en spesifikk økokritisk lesemåte på en tekst? Disse spørsmålene vil jeg komme tilbake til, men la oss inntil videre godta at klimafiksjon finnes, og at begrepet har tilstrekkelig forklaringskraft.
• Det andre spørsmålet er om det gir mening å operere med nasjonale varianter. Er norsk klimafiksjon annerledes enn for eksempel dansk, tysk, amerikansk eller egyptisk klimafiksjon? Klimaet bryr seg jo ikke om opptegnede grenser på et kart. På en annen side er det rimelig å anta at varierende topografi og ulike erfaringer med værfenomener påvirker forfatteres risikovurderinger og holdninger til omverden. Videre vil landenes eksisterende litterære tradisjon prege måten man skriver om klima på. La oss derfor gå ut fra at det finnes en særegen norsk klimafiksjon.
• Kjernespørsmålet gjenstår: Finnes det håp? Er ikke det vi kaller norsk klimafiksjon snarere nokså dyster og håpløs? Noen mener det. La oss begynne der.

Les mer «Sissel Furuseth: Håpets betydning i norsk klimafiksjon» →