Sissel Furuseth: Håpets betydning i norsk klimafiksjon

«Veien til lavutslippssamfunnet er full av muligheter».[1]

/

«I don’t want you to be hopeful. I want you to panic».[2]

 

Hvilken rolle spiller håpet i norsk klimafiksjon? Før jeg besvarer dette spørsmålet vil jeg gjøre oppmerksom på at overskriften hviler på minst tre diskutable premisser. For å begynne med det siste først:  

 

• Er klimafiksjon et meningsfullt begrep som vi alle er enige om betydningen av? Betegner det en egen sjanger, eller sikter vi snarere til en tematisk orientering innenfor ulike kategorier litteratur som er mer eller mindre opptatt av (menneskeskapte) klimaendringer? Eller er klimafiksjon kanskje det som oppstår når vi anvender en spesifikk økokritisk lesemåte på en tekst? Disse spørsmålene vil jeg komme tilbake til, men la oss inntil videre godta at klimafiksjon finnes, og at begrepet har tilstrekkelig forklaringskraft.
• Det andre spørsmålet er om det gir mening å operere med nasjonale varianter. Er norsk klimafiksjon annerledes enn for eksempel dansk, tysk, amerikansk eller egyptisk klimafiksjon? Klimaet bryr seg jo ikke om opptegnede grenser på et kart. På en annen side er det rimelig å anta at varierende topografi og ulike erfaringer med værfenomener påvirker forfatteres risikovurderinger og holdninger til omverden. Videre vil landenes eksisterende litterære tradisjon prege måten man skriver om klima på. La oss derfor gå ut fra at det finnes en særegen norsk klimafiksjon.
• Kjernespørsmålet gjenstår: Finnes det håp? Er ikke det vi kaller norsk klimafiksjon snarere nokså dyster og håpløs? Noen mener det. La oss begynne der.

 

 

Klimamelankoli

Den 25. oktober 2017 våknet jeg til en kronikk i avisen Klassekampen der forfatterne klaget over apati og konvensjonell tenkning i norsk klimalitteratur. «Ut av klima-melankolien!», kommanderte de fete titteltypene strengt over to helsider.[3]Kronikken var en kortversjon av en lengre forskningsartikkel publisert i Norsk litterær årbok 2017, senere gjengitt av Forfatternes klimaaksjon,[4] der Kristian Bjørkdahl, Thorunn Gullaksen Endreson og Karen Lykke Syse analyserer fire norske samtidsromaner som de mener gjør klimakrisen til litterært objekt: Brit Bildøens Sju dagar i august (2014), Mette Karlsviks Den beste hausten er etter monsun (2014), Tomas Espedals Året (2016) og Agnar Lirhus’ Liten kokebok (2016). Kronikkforfatterne legger altså til grunn atdet finnes en norsk klimafiksjon. Derimot ser de lite håp der. Etter deres mening tematiserer de nevnte romanene klimaendringene kun «gjennom gjenkjennelse, der karakterenes langt på vei håpløse – apatiske, eller også fornektende – valg og skjebner står til den følelsen av desperat, men likevel likeglad, rådvillhet som mange av oss opplever i møte med klimaendringene».[5] Fordi disse romanene«vikler seg inn i forslitte litterære motiver» og hemmes av en nedarvet motsetning mellom menneske og natur, «forblir en rekke litterære muligheter uutforsket», hevder forskerne. Ifølge Bjørkdahl, Endreson og Syse bidrar ikke disse bøkene til å ruste oss til å forstå «de menneskeskapte klimaendringene som et fenomen uten presedens, som en situasjon der gamle kategorier bryter sammen. De tar oss med andre ord aldri forbi gjenkjennelse med den apatiske tilstanden vi nå befinner oss i» (ibid.). Dette mener de er sterkt beklagelig fordi romanen trengs «for å gi mening i antropocen». I dette ligger det både en advarsel og en oppfordring.

 

Kronikkforfatterne, som alle er tilknyttet Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo, beveger seg langt utover den deskriptive analysen når de proklamerer at det ikke holder «å speile våre egne fortrengningsmekanismer», slik disse romanene gjør.

Svaret på klimakrisen er åpenbart ikke å dyrke sin egen hage, à la Candide, slik protagonisten hos Lirhus gjør. Ei heller nytter det å trekke seg tilbake til naturen, som fortelleren hos Espedal, stenge seg inne som Bildøens Sofie, eller spre utslippene sine jevnt utover for å bøte på sin dårlige samvittighet, som Karlsviks jagerflyger. Disse bøkene gjenspeiler en naturromantikk som ikke lengre er gyldig.[6]

 

Selv er jeg ikke uten videre enig i at norsk klimafiksjon er så apatisk og tilbakeskuende som mine kolleger ved SUM hevder, for realitetsorientering er helt avgjørende for å kunne endre kurs, men jeg forstår hvorfor de opplever det slik. De fire romanene i deres utvalg kretser i stor grad om sorgbearbeiding og rutinemessige hverdagsliv uten de store begivenheter. Persongalleriet er begrenset, og synsvinkelen ligger som regel hos én karakter. Disse romanene er ikke handlingsdrevne med mange stemmer og actionfylte plot. Spenningen ligger i stilen, i de små språklige forskyvningene. Et mer påtrengende spørsmål er derfor om ikke forskerne fra SUM har plukket fram feil bøker til sin «kli-fi»-analyse. Kanskje er de skuffet fordi de postulerte klimaromanene ikke primært handler om klima?

 

I artikkelen presiserer forskerne at de litterærere framstillingene gjerne må være ironiske, didaktiske eller dystopiske så lenge de bringer oss ut av melankolien. Så vidt jeg kan se, har vi flere eksempler på slike tekster i den norske bokfloraen. Vi behøver ikke å gå lenger enn til Brit Bildøens forrige roman, den Don Quijote-inspirerte Adam Hiorths veg (2011), for å finne en ironisk, tidvis hysterisk morsom klimaroman som attpåtil tematiserer hvilke kommunikasjonsstrategier som er mest virkningsfulle i miljøkampen. Leter man etter en uforliknelig dystopi fra Nordsjøen, kunne man tatt for seg Øyvind Rimbereids langdikt SOLARIS korrigert (2004). Hvordan konklusjonene til Bjørkdahl, Endreson og Sysehadde blitt hvis de hadde inkludert bestselgende forfattere som Gert Nygårdshaug og Maja Lunde i utvalget, kan vi bare spekulere i. De to siste årene har det dessuten kommet flere nye forfattere på banen som kan bidra til å nyansere SUM-forskernes analyse. Jeg vil peke på et par eksempler avslutningsvis.

 

Lysning

Det er påfallende hvordan særlig Maja Lunde glimrer med sitt fravær i Klassekampen-kronikken. To uker tidligere hadde Blå, andre bok i Lundes klimakvartett, blitt lansert, og 14. oktober skrev Dagbladets anmelder at Blå er en «lysere» bok enn Bienes historie.[7]. Lysningen ser riktignok ut til å gå på bekostning av den estetiske kvaliteten. Kritiker Marie Kleve påpeker at selv om Blå er en bok som vokser i leseren underveis fordi den er så rik på undertekst, er den også melodramatisk og «hollywoodsk». Men nettopp derfor har boken også et stort kommersielt potensiale. En annen måte å si det samme på, er at Blåvil engasjere mange lesere. Bloggeren Tine Sundal skriver: «Romanens avslutning er trist og litt sentimental, men også håpefull og optimistisk, alt på en og samme gang; det er nesten til å bli svimmel av».[8] Det ser altså ut til at det er fullt mulig å kombinere tristhet og optimisme, melankoli og oppbyggelighet, og at den type bøker som SUM-forskerne etterlyser, allerede finnes – kanskje ikke i det omfang de ønsker, men den finnes.

 

Hvordan skaper man så engasjerende miljølitteratur? Brit Bildøen avslører noe av hemmeligheten i sin 2011-roman Adam Hiorths veg, der den unge dokumentarfilmskaperen observerer hvordan den erfarne miljøaktivisten taler til folket: «Først måla han alt svart, og så lyste han det opp, gav folket små glimt av håp i mørkret, glimt av grønt i det grå».[9] Da Gert Nygårdshaug i fjor lanserte Zoo Europa, den femte og siste romanen om den søramerikanske miljøaktivisten Mino, uttalte han noe liknende: «Hvis ikke dystopien er helsvart, kan den bidra til handling. Men det må være en lysning der. Jeg klarer ikke lage triste slutter på romanene mine. De må være litt optimistiske».[10]

 

…dystopi med lysning (kan) kanskje stå som en sammenfatning av et klimalitterært program.

 

Ordet «lysning» er ifølge Det Norske Akademis Ordbok et verbalsubstantiv som kan bety både «det å bli lysere», f.eks. at solen kommer til syne om morgenen eller gjennom et skydekke, og «åpning» eller «glenne» i en skog. Nygårdshaug bruker lysningi overført betydning, som «vending til det bedre», som for øvrig også spiller på både den temporale og den spatiale dimensjonen i grunnbetydningen. At noe lysner, betyr at noe åpner seg og blir lettere å være i. Der lyset slipper inn og rommet utvides, kan handling utfolde seg. Derfor kan dystopi med lysning kanskje stå som en sammenfatning av et klimalitterært program. For Nygårdshaug handler ikke lysning bare om positivitet, men også om det å «ha tanker som favner videre enn vår egen privatsfære», å åpne opp for verden.[11] På dette punktet er Nygårdshaug åpenbart enig med forskerne fra SUM; det er for trangt og mørkt i mye av norsk samtidslitteratur. Men Maja Lunde og Brit Bildøen, begge miljøengasjerte forfattere med stor rekkevidde og påvirkningskraft, er for ham hederlige unntak.

 

Særlig Maja Lunde er en forfatter som favner vidt og peker utover mot verden både ved at romanene hennes har en global tematikk og ved at hun når ut til mange lesere internasjonalt. Ifølge Oslo Literary Agency er Bienes historie så langt solgt til 34 land, Blåtil 19. Ikke minst i Tyskland har hun et stort publikum.[12] I september kommer hun med sin tredje roman i den såkalte klimakvartetten: Przewalskis hest. Det oppsiktsvekkende er at Lundes romaner også inspirerer til handling.[13] Jeg vil derfor se nærmere på hvilke grep Lunde benytter seg av som potensielt vekker håp og engasjement.

 

Jeg vil trekke fram fem viktige aspekter, samt et overordnet sjette punkt: 1) Maja Lundes romaner befolkes av handlekraftige karakterer som gestalter en konstruktiv form for miljøaktivisme. 2) Tekstene formidler både eksplisitt og implisitt stor tiltro til opplysning og vitenskap. 3) Fortellingene trekker veksler på gamle overlevelsesmyter som skaper følelse av kontinuitet og sammenheng. 4) Barn får sentrale roller som bærere av framtidshåp. 5) De narrative sammenhengene på tvers av tid og rom formidles gjennom en kløktig komponert gaveøkonomi. 6) Naturengasjementet underordnes humanismen og en grunnleggende tillit til at menneskene vil hverandre godt. La meg vise til noen eksempler som utdyper disse punktene.

 

Kunsten å overleve

Blåer i likhet med Bienes historie komponert som et flettverk av flere tilsynelatende uavhengige historier tilhørende ulike tidsplan som til sist knyttes sammen. Den første historien fortelles av den 67 år gamle miljøaktivisten Signe fra Sogn og Fjordane som i 2017 aksjonerer med sin lille båt «Blå» for å hindre kommersiell utnyttelse av den lokale isbreen. Hun tenker tilbake på hvordan hennes far en generasjon tidligere aksjonerte mot vannkraftutbygging på hjemplassen; slik blir 1970-årenes naturvernbevegelse (jf. Mardøla- og Alta-aksjonene) en viktig del av Signes historie. Den andre historien fortelles av spanske David som i år 2041 på grunn av tørke i Middelhavslandene flykter nordover sammen med sin datter Lou. De søker mot «vannlandene» i Nord-Europa. Davids flukthistorie likner scener vi kjenner fra dagens nyhetsbilde, fortellinger om hvordan foreldre gjør alt de kan, til dels forgjeves, for å beskytte sine barn mot fluktens råskap. I Davids historie avdekkes en grum natur som lar regnet utebli i årevis. Denne framtidsfortellingen veksler mellom realisme og dystopi. Håpet dukker opp i små glimt av medmenneskelighet i flyktningeleiren og til sist idet David og datteren kommer over plastbokser med vann i en forlatt båt utenfor et fraflyttet hus i Bordeaux. Leseren forstår at båten i sin tid må ha tilhørt Signe, og at det smeltede brevannet ble hennes «gave» til ettertidens klimaflyktninger. Slik formidler romanen at selv små aksjoner kan nytte og ha uante virkninger.

 

Som andregenerasjons miljøaktivist har Signe kampviljen og gjennomføringsevnen i kroppen. Opprør og motstand er en viktig del av hennes identitet. Hun er inkarnasjonen av det handlekraftige mennesket og dermed helt vesentlig for å forstå hvordan Lunde skriver fram håp i romanen:

Jeg er ustoppelig, tenker jeg.

Jeg er, og har alltid vært, nokså ustoppelig.

Ustoppelig.

Særlig kampen om Eidesdalen, smittet av sinnet, av barnet som vokste i meg, jeg husker hvordan sinnet vokste sammen med det, at det brant og varmet, ble sterkere for hver dag.[14]

 

Her tenker Signe tilbake på hvordan hun som gravid miljøaktivist fikk dobbel styrke av tanken på å bære fram et barn i en truet natur. Kampen formidles som en naturkraft. I dette utdraget kommer det til syne en nesten vitalistisk holdning. Vannet er Signes primære element; selv som pensjonist har hun ingen problemer med å takle de høye bølgene på havet, men hun vet også å nyte roen etter en storm: «Når havet ligger stille og speiler himmelen som dette, kunne jeg vært hvor som helst på kloden». For henne er det en trøst å vite at under havoverflaten myldrer det av arter helt uavhengig av menneskets eksistens: «Havoverflaten er himmelen for verdenen der nede, over høye fjell og dype daler, for tusenvis av vesener vi aldri har sett».[15]

 

I Signes begeistring over havet hører vi ekko av BBC-serien The Blue Planet (2001) og Morten Strøksnes’ Havboka (2015). Dermed er vi over på mitt andre poeng, nemlig at kunnskap og folkeopplysning spiller en viktig rolle i Lundes romaner. Da tenker jeg ikke bare på at Lunde selv utstyrer bøkene sine med lange litteraturlister og er blitt kalt «research-dronninga» i norsk litteratur,[16] men også på at hun skriver fram karakterer som taler varmt for forskning og utvikling av mer bærekraftige næringer. Man kan sågar si at Blåer den perfekte pensumbok for skoleklasser som skal diskutere dilemmaer knyttet til FNs bærekraftsmål. Hvordan balanserer man for eksempel naturvernhensyn opp mot hensyn til arbeidsplasser og velferd, eller sågar opp mot klimahensyn? Denne typen spørsmål adresseres nokså eksplisitt i dialogen mellom Signe og kjæresten Magnus.

 

Kanskje er det overraskende at en forfatter som i så stor grad lener seg på naturvitenskap og forskning også betjener seg av religiøse myter, men jeg vil påstå at vesentlig for meningsproduksjonen i Blåer at romanen aktiverer den bibelske fortellingen om Noas ark. Hos Lunde kommer riktignok ikke regnet som en straff for menneskenes ondskap, slik det gjør i 1. Mosebok, men som en potensiell redning for David, datteren og hans venninne Marguerite. For dem er det først en gåte hvordan en norsk båt kan ha havnet i en fransk hage, helt til de forstår at det engang har vært kanaler der. Marguerite forklarer David og Lou:

«Kanalene delte Frankrike, men bandt havene sammen. Atlanterhavet og Middelhavet.»

«Hvor er vannet nå?»

«Kanalen har tørket ut. Men vil fylles igjen, hvis det begynner å regne igjen.»

«Når det begynner å regne», sa jeg.

«Hva?»

«Kanalen vil fylles igjen når det begynner å regne.»

Marguerite så på meg, ville si noe.

Jeg stirra hardt tilbake. Hun fikk vær så god forstå det her. Vi kunne ikke snakke sånn rundt Lou.

Hun tok seg i det.

«Når det begynner å regne», sa hun til Lou, «vil kanalen fylles igjen … Alt som trengs, er litt regn.»[17]

 

Mens den bibelske Noa ble forespeilet av Gud at det ville regne i førti dager og førti netter slik at arken kunne sjøsettes og berge familien og alle jordens arter, venter David anno 2041 på at regnet skal komme til Bourdeaux’ kanaler og løfte «Blå» slik at han, Lou og Marguerite kan komme seg ut til havet. I begge tilfeller representerer båten redningen. Aktiveringen av den mytologiske underteksten om arken (som finnes beskrevet i både Bibelen og i Gilgamesj-eposet) er vesentlig for at leseren skal kunne skimte håp i klimaflyktningenes tilværelse.

 

I utdraget legger vi for øvrig merke til at de voksne skjermer barnet for de dystreste scenariene. David slår strengt ned på Marguerites tvil og skepsis, og i romanens sluttscene er det enda tydeligere hvordan faren appellerer til barnets fantasi og tyr til oppmuntrende fortellinger for at de ikke skal miste motet. «Leken om regnet» er en godnatthistorie de dramatiserer for hverandre, der de forestiller seg hvordan regnet vil komme og øse ned i dagevis slik at båten kan komme i drift og føre dem ut i kanalen. De maner sågar fram den salte lukta av hav etter hvert som kysten nærmer seg. Denne sluttscenen er både oppløftende og nedslående. Den minner ikke så lite om tredjeakten i Peer Gynt, der Peer maner fram for sin døende mor en gammel lek der de farer med slede til Soria-Moria-slottet. Både mor og sønn lever seg inn i reisen, samtidig som det er åpenbart for alle og enhver at ferden til Soria Moria, i likhet med bukkerittet i første akt, ikke er annet enn dikt og forbannet løgn. Også David og Lou er klar over at båtferden og regnet kommer «bare på liksom», i deres fantasi. Samtidig er det nettopp denne fantasien som holder dem gående og hindrer dem i å gi opp, og enda viktigere: Fantasien holder dem i skjerpet beredskap. Hvis regnet kommer, vet de akkurat hva de skal gjøre. De har sett situasjonen for seg mange ganger. Slik er håpet som næres av fantasien helt avgjørende for at de skal overleve.

 

Barna trer fram som selvstendige aktører som peker ut nye løsninger for framtida.

 

Faren vedlikeholder altså livsløgnen (som i beste fall kan bli deres evakueringsprosedyre) for å beskytte barnet. Men i Lundes romaner er barna ofte vel så robuste, realitetsorienterte og handlekraftige som de voksne. Alle tre hovedkarakterer i Bienes historieknytter håp til sine barn. Der får foreldrene William, George og Tao også sine forventninger oppfylt, selv om det ikke skjer helt på den måten som de opprinnelig hadde tenkt. Barna trer fram som selvstendige aktører som peker ut nye løsninger for framtida. Barna er også formidlere mellom ulike tidsplan i romanen, og spiller dermed en viktig narratologisk funksjon.

 

Å framstille klimaendringer litterært er krevende fordi den langsomme volden mot naturen, som utspiller seg så sakte at vi nesten ikke merker den, ikke uten videre gir seg til kjenne som dramatiske plot. For å kunne trekke linjer i tid og rom har Lunde komponert sine romaner på det kløktige vis at karakterene gir hverandre gaver på tvers av århundrene uten å vite om det. Det er leseren som får gleden av å se sammenhengene gjennom disse oppmuntrende påminnelsene om at «man skal aldri si aldri». I Bienes historie er det en oppskrift på bærekraftige bikuber som bytter eiere på tvers av epoker og kontinenter, mens i Blå er det vakuumpakket breis (etter hvert brevann) som transporteres som flaskepost fra vår tid til kommende generasjons klimaflyktninger. Man kan naturligvis diskutere hvor troverdige slike plot er, men i lys av mitt forrige poeng om overlevelsesmytenes performative kraft, er realisme underordnet i denne sammenheng. Fortellinger fortelles for å skapemening i meningsløsheten snarere enn for å representere virkeligheten slik den er og har vært.

 

Likevel kan man spørre: Blir det for optimistisk, for didaktisk? Marta Norheim er inne på problemet i sin anmeldelse av Blå når hun peker på hvordan Lunde «leier oss ved handa fram til innsikter og konklusjonar». NRKs kritiker finner romanen for overtydelig. Selv om hun innser at Lundes kunnskaper og engasjement sikkert vil «føre boka fram til mange lesarar og kanskje til og med inspirere til dyst og dåd», fastslår hun at Blå «ikkje er stor litteratur».[18]

 

Men hvor kresne har kritikerne råd til å være i klimakrisens tidsalder? Er det ikke viktigere at budskapet når ut til mange lesere enn at estetikkens fane holdes høyt? Bjørkdahl, Endreson og Syse valgte bevisst å fokusere på bøker med såkalt «seriøse litterære ambisjoner» i sin kritiske analyse av norsk klimafiksjon. Populære sjangre som krim, thriller og science fiction holdt de utenfor fordi de antok at slike bøker leses primært for underholdningens skyld.[19] Dermed inntok de en snevrere posisjon enn for eksempel den amerikanske klimalitteraturforskeren Adam Trexler og tyske Antonia Mehnert. Trexler har gått inn for en mindre normativ og mer åpen, deskriptiv og utforskende tilnærming til mangfoldet av litterære former i antropocen,[20] og Mehnert mener det er på tide at litteraturvitere kvitter seg med forutinntatte oppfatninger om «høy» og «lav» litteratur, ikke minst fordi klimaendringene har bidratt til å viske ut forskjellene mellom science fiction og andre litterære sjangre.[21] Dette bringer osstilbake til spørsmålet om hva som konstituerer klimafiksjonen og hva som eventuelt skiller norsk klimalitteratur fra andre lands klimalitteratur.

 

Klimafiksjon eller cli-fi

Mette Karlsvik ville ha seg frabedt å få merkelappen «klimalitteratur» heftet ved seg. I et krast svar til SUM-forskerne forsikret hun om at hun aldri har hatt som ambisjon å tematisere klimakrisen eller å gjøre hovedpersonen i Den beste hausten er etter monsun til en klimahelt. Merkelapper som «kli-fi» virker barer reduserende på den litterære opplevelsen og forenkler det som er (og bør være) komplekst, mente hun: «Romanen lovar berre å gi ein individuell erfaring av verda».[22] Karlsvik tok også avstand fra måten forskerne leste Bildøen, Lirhus og Espedal på: De blir definert som tematiske og politiske forfattere og deretter ugyldiggjort fordi de ikke lever opp til definisjonen.

 

Karlsviks utspill illustrerer et dilemma forskere og kritikere står overfor når de skal beskrive og analysere litteratur og kunst i en videre kontekst: Hvordan kan vi best synliggjøre det aktuelle uttrykket for publikum uten at uttrykkets kompleksitet forenkles til det urimelige? Mehnert er inne på hvordan merkelappen «cli-fi», slik den har blitt introdusert av den amerikansk-taiwanske journalisten og bloggeren Dan Bloom, kan oppleves reduserende fordi den assosieres så tett med «sci-fi», men hun medgir at «a catchy name serves as a powerful tool to raise awareness for the issue».[23] Men da må man også være bevisst hva saken gjelder og hva formålet med kritikken skal være. Det å bruke «kli-fi» som kategoriseringsnøkkel og samtidig utdefinere underholdningslitteraturen, slik Bjørkdahl, Endreson og Syse gjør, virker ikke helt gjennomtenkt.

 

Susanne Leikam og Julia Leyda, som i 2017 sammenfattet en nyttig bibliografi over engelskspråklig cli-fi-forskning for tidsskriftet American Studies Journal, skriver at det ikke er noen allmenn enighet verken om hvordan begrepet skal defineres eller om hvordan fenomenet skal analyseres. Ut fra de 172 titlene de har gjennomgått, konkluderer de med at «cli-fi» forstås av og til bare som en hendig forkortelse for «climate fiction», i andre tilfeller som en egen litterær eller kulturell sjanger, dels som en underkategori av science fiction, mens andre igjen benytter «cli-fi» som et samlebegrep for å kunne behandle kulturproduksjon i den antropocene tidsalder.[24] (I forlengelse av det siste kunne det være fristende å analysere sågar politiske taler og dokumenter som klimafiksjon.)

 

Interessant i vår sammenheng er det hvordan Lundes optimisme blir utslagsgivende for hvilken kategori hun havner i, som om begrepet «klimafiksjon» i seg selv rommer håp.

 

Den samme flytende uklarheten framtrer når jeg googler «klimafiksjon» på norsk. Noen er raske til å sette likhetstegn mellom «klimafiksjon» og «cli-fi», og eksemplifiserer da gjerne også med engelskspråklige forfattere som Margaret Atwood, Kim Stanley Robinson, Ian McEvan og Marcel Theroux.[25]  Andre forsøker å holde de to termene især. På Deichmans litteraturblogg finner man artikkelen «Dystopier for optimister», som forsøker å avklare forskjellene mellom klimafiksjon, dystopi og science fiction. Den forsøker også å plassere Maja Lunde i dette landskapet, og foreslår at Blåbetegnes som klimafiksjon og ikke som dystopi fordi den er skrevet «uten for store overdrivelser eller svartmaling».[26] For den som måtte oppfatte cli-fi som en variant av sci-fi, der framtidsfiksjonen ofte har klare dystopiske elementer, kan en slik forklaring virke forvirrende. Den indikerer imidlertid hvor flytende sjangergrensene er når vi snakker om klimalitteratur. Interessant i vår sammenheng er det hvordan Lundes optimisme blir utslagsgivende for hvilken kategori hun havner i, som om begrepet «klimafiksjon» i seg selv rommer håp.

 

Vi skal ikke lenger enn til Danmark for å konstatere at dystopiene lever i beste velgående i den litteraturkritiske og -teoretiske diskusjonen omkring klimafiksjon. Jens Kramshøj Flinker skriver i tidsskriftet Spring om hvordan «den skandinaviske cli-fi», inkludert Maja Lundes Bienes historie og Aksel Selmers Ekspeditøren fra 2015, gjør bruk av blant annet apokalypsenarrativ. Men selv når handlingene legges til nær framtid og således likner våre nåværende liv, betyr ikke det nødvendigvis at de dystopiske elementene svekkes, tvert imot. Den kognitive fremmedgjøringen og uhyggen forsterkes av at den fiktive verden likner vår verden.[27] Men klimafiksjonen er skremmende også fordi været har agency og ikke lar seg kontrollere. Klimaet opptrer som aktør på linje med menneskelige karakterer. Antonia Mehnert påpeker at i moderne «climate change fiction» er ikke været bare en setting for begivenhetene, slik det var i 1800-tallets borgerlige romaner. Tvert imot: «climate change forms an inherent part of the narration. It is important for the characters’ interaction among each other as well as their interaction with the planet”.[28] Dette gjelder også for norsk klimaendringsfiksjon, eller klimafiksjon som vi for korthets skyld noe misvisende kaller det.

 

For norske lesere kan imidlertid Mehnerts skille framstå som noe konstruert, med tanke på hvordan været alltid har spilt en sentral rolle i norsk litteratur, til alle tider. Menneskets fysiske forhold til klimaet går som en rød tråd fra sagalitteraturen og fram til dagens litteratur. Hva ville f.eks. Henrik Ibsens Terje Vigen og Olav Duuns Menneske og maktene vært uten tørke, storm og oversvømmelse? Hva ville Tarjei Vesaas’ novelle «Det snør og snør» vært uten snø? I et langstrakt land med spredt bosetting, der riktignok den urbane eliten gang på gang overraskes av at Senterpartiet gjør det så godt i valg, vil det være ignorant av forfattere å se bort fra det daglige samspillet mellom menneske og natur. Derfor er den norske klimalitteraturen mer praktisk og mindre teoretisk enn den kontinentale og urbane klimalitteraturen. Den Timothy Morton-inspirerte «mørke» økokritikken, som vi finner så mye av i dansk litteratur, ser vi lite av i Norge. Norsk klimafiksjon og økopoesi har derfor også måttet tåle å bli kritisert av danskene for å være naiv, gammelhumanistisk og romantisk.[29] Jeg vil imidlertid påstå at flere urbane kritikere leser inn romantikk i det som i bunn og grunn er realisme, kanskje fordi de selv ikke har opplevd på kroppen den sammenfiltringen med naturen som et liv i primærnæringene innebærer.

 

Kanskje er det også derfor at SUM-forskerne (som er tydelig inspirert av Morton og det danske ordskiftet) ikke ser at Agnar Lirhus’ Liten kokebok nettopp demonstrerer «the complex intertwining of human and nature», som Antonia Mehnert framever som sentralt ved litteraturen i antropocen.[30] Av samme grunn er jeg ikke med på at Lirhus’ hovedperson nødvendigvis er dårlig egnet til å møte klimaendringene. Ikke bare driver han med selvbergingshushold for sin egen del; han lærer også barna sine å fiske, plukke bær og dyrke grønnsaker. Selv om enkelte arter kommer til å være borte når de vokser opp, har de likevel lært seg grunnleggende ferdigheter for å klare seg selv dersom en krise skulle inntreffe. Den norske småbarnsfaren lever ikke i fornektelse, men i konstant beredskap, slik også spanske David gjør det i Maja Lundes Blå.

 

Hva gjør vi med melankolien?

Den offentlige retorikken rundt klimakrisen, enten den forvaltes av forskere, politikere, aksjonister, økokritikere eller journalister, er full av stemmer som kommer med påbud og forbud, som stiller krav og etterlyser mer handling, mer omstilling, mer oppfinnsomhet, mindre forbruk, færre barn, mindre reising, mindre kjøttspising osv. Det er alltid noe vi burde gjort mer av, mens andre ting burde vi ha syslet mindre med. Klimafiksjonsforskere deltar også i dette normative koret: Trexler ønsker seg mer breddeforskning og mindre kanonorientering; Mehnert ønsker seg mindre fokus på spektakulære katastrofer og mer oppmerksomhet om de langsomme forandringene; SUM-forskerne vil ha mer bevissthet om at klimaendringene er menneskeskapte og færre skildringer av apatisk naturromantikk. Men hvem lar seg kommandere? Hvor skal vi gjøre av skammen, angsten og melankolien hvis det ikke lenger er plass til den i litteraturen, kunsten og forskningen?

 

Mette Karlsvik var klar på at hun foretrekker en ærlig melankoliker, slik Bildøen viser fram i Sju dagar i august, framfor en politisk korrekt romanhelt som kjemper mot oljeutvinning og kjører elbil. Den pedagogiske romanen gidder hun ikke å lese.[31] Dette er en viktig påminnelse om at vi som lesere og mennesker har ulike behov og reagerer forskjellig på klimaretorikken som omgir oss. Kanskje virker den normative tilnærmingen mot sin hensikt? Hvor går så veien videre?

 

Avslutningsvis vil jeg peke på to forfattere som har skrevet seg inn i den norske klimakrisedebatten etterat SUM-forskerne kom med sine utfall mot klimalitteraturen, og som potensielt kan ha respondert på forskernes etterlysning. Det gjelder Bjørn Vatnes Nullingen av Paul Abel (2018) og Benedicte Meyer Kronebergs Der det brenner (2018) og Ikke bli borte (2019). Men har de lystret? Kanskje. Mens Vatne har skrevet en satirisk dystopi som utspiller seg i et vått og stormfullt Ålesund omkring år 2050, skriver Kroneberg psykologisk-realistiske familieportretter fra metropolene Singapore og London der settingene likner de vi allerede kjenner fra nyhetsbildet.

 

Ved første øyekast er det Vatne som i størst grad utvider sjangerregisteret for norsk klimafiksjon, for det dystopiske ved Nullingen av Paul Abel er ikke primært knyttet til at naturen er løpt løpsk (ekstremvær har man lenge måttet håndtere på Nord-Vestlandet), men at fanatiske miljøaktivister har gjort statskupp og bruker digital teknologi til å hjernevaske innbyggerne til å redusere aksjonsradius og forbruk til et minimum. Marinbiologen Paul Abel blir en nøkkelfigur i motstandsbevegelsen, som fastholder enkeltmenneskets frihet til å trå feil. Med den liberalistiske grunnholdningen som styrer Vatnes uortodokse «klimahelt», framstår romanen som et ideologisk vrengebilde av særlig Gert Nygårdshaugs økomarxistiske klimaromaner. I Vatnes roman kritiseres den grønne revolusjonens ensretting og hang til naturmystikk. Men når krisen til sist er avverget, og Paul Abel endelig har fått kona Astrid berget ut av økodiktaturets klør, må likevel den innbitte motstandsmannen erkjenne at han var medskyldig i at partneren forsvant for ham: «Han tenkte med ubehag på hvordan han måtte ha fremstått i alle disse årene, den selvvalgt desillusjonerte mannen. Hvilken figur var vel latterligere i en verden som trengte håp?».[32]

 

I Der det brenner henvises det til kolonihistorien for å forklare hvorfor dagens bønder og palmeoljeprodusenter i Sørøst-Asia tenker så kortsiktig når de rydder jord.

 

Der Vatnes styrke som romanforfatter er fantasien, humoren og den intellektuelle provokasjonen, er Kronebergs litterære forse empatien, den globale hypersensitiviteten og evnen til dramatisk fortetting. I både Der det brenner og Ikke bli borte bæres fortellerstemmen av en mor fra den norske middelklassen som i løpet av et døgn gjennomstrømmes av familiære bekymringer, yrkesmessige utfordringer, politiske betraktninger og klimamessige påkjenninger. I Der det brenner er det regnskogen i Indonesia som har tatt fyr og som lammer flytrafikken i hele regionen; brannen gjør det vanskelig å ferdes i Singapores gater, der hovedpersonen jobber på et krisesenter for kvinner. I Ikke bli borte er det Londons infrastruktur som er rammet på grunn av ekstrem nedbør. Både røyken og regnet er invaderende, og i begge romaner påvirker klimaforandringene samspillet mellom familiemedlemmene. Først og fremst hindres de i å møtes og å finne hverandre, men den påtrengende naturen bidrar også til hovedpersonens politiske bevisstgjøring.

 

I Der det brenner henvises det til kolonihistorien for å forklare hvorfor dagens bønder og palmeoljeprodusenter i Sørøst-Asia tenker så kortsiktig når de rydder jord. I Ikke bli bortetrekkes det paralleller mellom terrorfrykt og klimafrykt. Fordi hovedpersonen Vibeke er psykolog og forsker av profesjon, kan Kroneberg adressere affektene knyttet til klimaendringene helt eksplisitt. Romanen peker blant annet på hvordan posttraumatisk stress og visse typer fobier vil øke med klimaendringene. Mens Vibekes pasienter sliter med sosial angst på grunn av falske farer, registrerer hun at pensjonistene i Londons gater, de som har opplevd krigen, er best skodd for å møte ekstremværets reelle farer. Riktignok har hennes datter Ella og en nabogutt blitt besatt av doomsday-prepping, men de forskanser seg først og fremst ved hjelp av dataspill.

 

Det påfallende ved både Vatnes og Kronebergs klimaromaner, til tross for de åpenbare stilistiske forskjellene, er at begge så tydelig gestalter hvordan moderne kommunikasjonsteknologi preger karakterens risikovurderinger og opplevelse av fare. Like fullt er det mennesket som står i sentrum og som skal takle trykket av alle impulsene fra den komplekse naturkulturen: begjær, vær, omsorgsforpliktelser, økonomi, teknologi og politikk. Slik forsterkes klimatrusselen av andre trusler (og vice versa), som terror, overvåking, mobbing og seksuell trakassering, og i karakterenes daglige manøvrering i risikosamfunnet kan det være vanskelig å skille det ene fra det andre.

 

Skjønnlitteraturen har alltid vært opptatt av samspillet mellom hjem og politikk, mellom privat og offentlig. I Anthropocene Fictions oppfordrer Adam Trexler klimalitteraturforskere til å være mer oppmerksomme på «this interpenetration between domestic and planetary scales» og hvordan klimaforandringer påvirker folks økonomi i vid forstand.[33] Vatne og Kroneberg beveger seg nettopp i dette spennet mellom privat og global øko-nomi. Kanskje kan vi derfor si at norsk klimafiksjon har utvidet horisonten i løpet av de to siste årene?

 

Det er imidlertid vanskelig å forestille seg klimalitteratur som ikke er globalt påkoplet i en eller annen forstand (jf. allerede nevnte Lunde, Nygårdshaug og Karlsvik), så lysningi betydningen internasjonalt utsyn og ansvarliggjøring har lenge preget norsk klimafiksjon. Likevel er globaliseringstemaet neppe den viktigste grunnen til at mange oppsøker skjønnlitteratur framfor klimarapporter. En vesentlig årsak til at vi leser romaner og dikt, er at fiksjonen tar menneskers følelser på alvor. Denne affektive dimensjonen undervurderes av SUM-forskerne når de ber om færre litterære framstillinger av resignasjon, sorg og fortrengning.

 

Litteraturen er til hjelp først og fremst når den er ærlig. Det er nok av stemmer rundt oss som stiller krav og ønsker seg noe annet enn det som finnes, men noen ganger trenger vi bare å bli sett der vi er, i de livene og situasjonene vi er kastet inn i, av et relativt klokt blikk som forstår og dømmer mildt. Så lenge det finnes slike oppmerksomme blikk i verden, burde det ikke være helt håpløst. Da vet vi i alle fall hva det er verdt å kjempe for.

 

 

/

Artikkelen er basert på en forelesning holdt ved Universität Bonn, Abteilung für Skandinavische Sprachen und Literaturen, 6. juni 2019.

Sissel Furuseth er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og medlem av arbeidsgruppen ved Oslo School of Environmental Humanities. Den 14. august møter hun Benedicte Meyer Kroneberg, Espen Barth Eide, Ole Andreas Kvamme og Lea Justine Nesheim til samtale under Arendalsuka om makt og avmakt i klimapolitikken.

 

 

Noter //

[1]«Grønn vekst for framtida. En retningsgivende nærings- og industripolitikk for sentrum-venstre». Tankesmien Agenda, notat fra næringspolitisk utvalg 3. juni 2019, s. 22. https://tankesmienagenda.no/post/nytt-notat-gronn-vekst-for-framtida/details

[2]Greta Thunberg i sin tale («Prove Me Wrong») til World Economic Forum i Davos 22. januar 2019.

[3]Thorunn G. Endreson, Kristian Bjørkdahl og Karen Lykke Syse, «Ut av klima-melankolien!», Klassekampen 25. oktober 2017, s. 22–23.

[4]Thorunn Gullaksen Endreson, Karen Lykke Syse og Kristian Bjørkdahl, «’Kli-fi’ på villspor. Klimakrisen i norsk samtidslitteratur», Klimaaksjonen 22. desember 2017, https://forfatternesklimaaksjon.wordpress.com/kli-fi-pa-villspor-klimakrisen-i-norsk-samtidslitteratur/

[5]Endreson, Bjørkdahl og Syse, Klassekampen 25. oktober 2017, s. 22.

[6]Endreson, Bjørkdahl og Syse, «Ut av klima-melankolien!», Klassekampen 25. oktober 2017, s. 23.

[7]Marie Kleve, «Kan seile langt», Dagbladet 14. oktober 2017.

[8]Tine sin blogg – litteratur, kultur og tur, https://tinesundal.blogspot.com/2017/10/bla-oppflgeren-til-bienes-historie-av.html, 31. oktober 2017.

[9]Brit Bildøen, Adam Hiorths veg, Samlaget, Oslo 2019 [2011], s. 63–64.

[10]Ida Madsen Hestman, «Varsleren», Dagbladet 18. august 2018.

[11]Hestman, «Varsleren», Dagbladet 18. august 2018.

[12]Die Geschichte des Wassers, som Blå har fått tittelen på tysk, inntok i april andreplassen på Der Spiegels bestselgerliste. I slutten av juli 2019 ligger Lundes roman fortsatt på andreplass på listen over mest solgte pocketbøker i Tyskland. Die Geschichte der Bienenhar fjerdeplassen på samme liste. I 2017 toppet sistnevnte salgslistene i Tyskland. https://www.spiegel.de/kultur/bestseller-buecher-belletristik-sachbuch-auf-spiegel-liste-a-458623.html

[13]Se f.eks. Trude Landstad, «– Toppen av dekadanse!», Avisa Nordland 28. februar 2019. Saken viser Henny Aune, pensjonert oppvekstsjef i Bodø, som tropper opp hos fylkesmannen i Nordland for å protestere mot selskapet Svaice som ønsker å selge isbiter fra Svartisen til restaurantbransjen. Aune har med seg et eksemplar av Maja Lundes Blå, som hun anbefaler politikerne å lese fordi romanen har, som hun sier, «et lengre perspektiv på saken».

[14]Maja Lunde, Blå, Aschehoug, Oslo 2017, s. 251.

[15]Lunde, Blå, s. 193.

[16]Se Siss Vik, «Research-dronninga», NRK Kultur, 24. september 2017. https://www.nrk.no/kultur/xl/research-dronninga-maja-lunde-1.13700558

[17]Lunde,Blå, s. 246.

[18]Marta Norheim, «Ein guida tur i det blå», NRK Kultur, 13. oktober 2017. https://www.nrk.no/kultur/bok/melding-av-_bla_-1.13730626.

[19]Endreson, Bjørkdahl og Syse, «’Kli-fi’ på villspor. Klimakrisen i norsk samtidslitteratur», Norsk Litterær Årbok 2017, s. 159.

[20]Adam Trexler, Anthropocene Fictions: The Novel in a Time of Climate Change, University of Virginia Press, Charlottesville & London 2016, s. 19.

[21]Antonia Mehnert, Climate Change Fiction: Representations of Global Warming in American Literature, Palgrave Macmillan 2016, s. 41.

[22]Mette Karlsvik, «Ein klam klistrelapp», Klassekampen 30. oktober 2017.

[23]Mehnert, Climate Change Fictions, s. 41.

[24]Susanne Leikam og Julia Leyda, «Cli-Fi in American Studies: A Research Bibliography», American Studies Journal, Nr. 62 (2017). http://www.asjournal.org/62-2017/cli-fi-american-studies-research-bibliography/

[25]Se f.eks. Karina Søby Madsen og Gregers Andersen i forskning.no 16. desember 2015. https://forskning.no/klima-sprak-kunst-og-litteratur/cli-fi-litteraturen-reagerer-pa-klimaendringer/451208

[26]Ranveig Stende Johnsen, «Dystopier for optimister», Deichman litteraturbloggen 22. januar 2018. https://blogg.deichman.no/litteratur/2018/01/22/dystopier-for-optimister/

[27]Jens Kramshøj Flinker, «Den skandinaviske cli-fi. En ny genre i Antropocæn?», Spring: tidsskrift for moderne dansk litteratur, nr. 42 (2018), s. 50. Her lener Flinker seg på den jugoslaviske science-fiction-forskeren Darko Survin, som også refereres til av Antonia Mehnert.

[28]Antonia Mehnert, Climate Change Fiction: Representations of Global Warming in American Literature, 2016, s. 222.

[29]Espen Stueland diskuterer forholdet mellom dansk og norsk økopoesi og -kritikk i essaysamlingen 700-årsflommen (2016). Tidsskriftet Vagant fulgte opp diskusjonen i 2017 med innlegg av bl.a. Joni Hyvönen, Viola Bao og Kasper Lyngholm Larsen.

[30]Mehnert, Climate Change Fictions, s. 222.

[31]Karlsvik, «Ein klam klistrelapp», Klassekampen 30. oktober 2017.

[32]Bjørn Vatne, Nullingen av Paul Abel, Gyldendal, Oslo 2019 [2018], s. 315.

[33]Trexler, Anthropocene Fictions, s. 26.