Tanken på en kanin med selvlysende pels – slikt kan skje når billedkunstnere roter seg sammen med genetikkforskere – hører stadig mer hjemme innenfor en litt corny form for science fiction heller enn i samtiden, og i hvert fall ikke som representant for et passert stadie. Ikke de faktiske 20 år bak i tid, men heller 40 år frem – når man kan regne med at ting vil forandre seg mer radikalt enn i år 2000. Men Alba, som det lille vesenet ble døpt til av kunstnerens datter, ble altså klonet i januar 2000, med noen gener fra en brennmanet i DNA-profilen sin, slik at pelsen kom til å skinne i mørke med den vagt mintgrønne fargetonen flere vil kjenne igjen fra diverse stjernehimler og leker på barnerommet. Alba var, virkelig, ikke av denne verden, og skapte i sin tid nok kontroverser til at genetikkforskeren – Louis-Marie Houdebine – trakk både seg selv og Alba fra prosjektet, og hevdet kort tid etter at kaninen var blitt funnet død, uten synbar grunn, i buret en morgen. Alba rakk å bli fire år. «Normal livslengde for en kanin i våre laboratorier» var hans siste kommentar om saken. Igjen sto Eduardo Kac, som hadde planlagt å ha Alba hjemme, med dokumentasjonen – og ymse liknende prosjekter.

Les mer «I skinnet av skinnet – Eduardo Kac’s GFP Bunny sett i ettertid» →