I skinnet av skinnet – Eduardo Kac’s GFP Bunny sett i ettertid

Tanken på en kanin med selvlysende pels – slikt kan skje når billedkunstnere roter seg sammen med genetikkforskere – hører stadig mer hjemme innenfor en litt corny form for science fiction heller enn i samtiden, og i hvert fall ikke som representant for et passert stadie. Ikke de faktiske 20 år bak i tid, men heller 40 år frem – når man kan regne med at ting vil forandre seg mer radikalt enn i år 2000. Men Alba, som det lille vesenet ble døpt til av kunstnerens datter, ble altså klonet i januar 2000, med noen gener fra en brennmanet i DNA-profilen sin, slik at pelsen kom til å skinne i mørke med den vagt mintgrønne fargetonen flere vil kjenne igjen fra diverse stjernehimler og leker på barnerommet. Alba var, virkelig, ikke av denne verden, og skapte i sin tid nok kontroverser til at genetikkforskeren – Louis-Marie Houdebine – trakk både seg selv og Alba fra prosjektet, og hevdet kort tid etter at kaninen var blitt funnet død, uten synbar grunn, i buret en morgen. Alba rakk å bli fire år. “Normal livslengde for en kanin i våre laboratorier” var hans siste kommentar om saken. Igjen sto Eduardo Kac, som hadde planlagt å ha Alba hjemme, med dokumentasjonen – og ymse liknende prosjekter.

Hvis man gjør seg selv så vondt at man med vilje tenker 20 år tilbake i tid – jeg angrer allerede – og tenker over hva slags verden Alba kom til i, er tross alt ikke et selvlysende pelsdyr spesielt sært, gitt omstendighetene. Noen uker før satt verden spent og ventet i frykt på at alle datamaskiner skulle slås ut, som om det å få alle lagrede personalia radert ville vært en dårlig ting. Noen ventet på flommen, eller at alle stjerner på himmelen ville slukne, eller at vår frelser ville møte opp for å plukke ut dem som hadde vært snille. Internetbasert kunst handlet fortsatt om å spille brettspill med folk som bodde langt unna, og Islam var bare en religion.

Det er to grunner til hvorfor jeg kom til å tenke på Alba. Den første er hverdagslig nok; jeg bor sammen med seks kaniner, som selv om de ikke lyser i mørket er ganske eksepsjonelle folk likevel. En av dem har en greie for å krabbe seg opp i bokhyllen, og klarer i den forbindelse ikke sjelden å rive ned noen bøker. En dag så lå en gammel katalog fra en kunstfestival på gulvet etter hans fremfart, og – voila! – der var Alba, gitt. Den andre grunnen kommer i forlengelse av denne tilfeldigheten, og har med timingen å gjøre. Refleksjonen over at det virkelig er 20 år siden. Wow, liksom. Tatt i betraktning hvordan verden ser ut nå – og det gjør overhodet ikke mindre vondt å tenke på det – blir dette eksempelet på genetisk hokus pokus kanskje ikke mindre kontroversielt, men like fullt noe annet enn i første halvdel av 2000-tallet. I stedet for i første rekke å være en freaky Frankenstein-produkt, gir Alba mer et hint om muligheten for biologiske justeringer i en verden på terskelen til å bli mye varmere. Jeg aner ikke hva slags gener som må inngå i den cocktailen (litt reptil, litt kamel og en dæsj flue?), men det åpner også, slik det skjedde med Alba, for rent estetisk manipulasjon. Ikke at det å lyse i mørket noen gang har vært en fordel i en verden hvor man inngår i en næringskjede – Alba ville ikke hatt en sjanse ute i skogen om natten, altså – men selvlysende mennesker er og blir ganske sexy å tenke på.

 

 Nesoddtangen i januar 2020

 

Tommy Olsson

 

//

Vår billedredaktør Tommy Olsson vil i tiden fremover installere det han kaller «pollinerings-smorgasbord» på Klimaaksjonens nettside. Serien blir realisert med støtte fra Norsk Kulturfond.

 

 

Norsk kulturfond_logo_svart_tekst

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑