Bjørgulv Braanen foreslår i sin kommentar om klimasøksmålet 14. november å stille mitt utsagn om at vi ikke har noe demokrati å ta vare på hvis kloden går under, på hodet: «Hvis vi ikke har velfungerende politiske systemer, vil vi være ute av stand til å løse klimakrisa og redde kloden.»

   Det er jeg enig i. Derfor tar jeg avstand fra dem som betrakter ettpartistaten Kina som et klimapolitisk foregangsland. Pek ikke på demokratiet, pek i stedet på kapitalismens vekst- og profittimperativ når hinderet for å løse krisen skal identifiseres. Å gå inn for demokrati fremfor alternativene, er den enkle biten. Den vanskelige gjelder praksis: hvor godt ligger et demokrati som det norske an til tidsnok å gjøre det som trengs?