Adjø solidaritet? / Arne Johan Vetlesen

Bjørgulv Braanen foreslår i sin kommentar om klimasøksmålet 14. november å stille mitt utsagn om at vi ikke har noe demokrati å ta vare på hvis kloden går under, på hodet: «Hvis vi ikke har velfungerende politiske systemer, vil vi være ute av stand til å løse klimakrisa og redde kloden.»

   Det er jeg enig i. Derfor tar jeg avstand fra dem som betrakter ettpartistaten Kina som et klimapolitisk foregangsland. Pek ikke på demokratiet, pek i stedet på kapitalismens vekst- og profittimperativ når hinderet for å løse krisen skal identifiseres. Å gå inn for demokrati fremfor alternativene, er den enkle biten. Den vanskelige gjelder praksis: hvor godt ligger et demokrati som det norske an til tidsnok å gjøre det som trengs? 

    Når Braanen etterlyser «et politisk håndverk der man kombinerer klimaforpliktelsene med hensynet til arbeidsplassene i olje- og leverandørindustrien», så er spørsmålet om ikke dette er enda mer krevende enn han åpner for. Bare hensyn som virkelig er forenlige, lar seg kombinere. Er «ja takk, begge deler» mulig? Kan Norge fortsette med betydelig oljeutvinning i femti år til og samtidig bidra til å redde kloden fra farlige klimaendringer?

Asymmetri: vektingen av fremtid over nåtid

    Mitt svar er nei, med fare for å ta livsløgnen fra et nær samlet politisk Norge like siden Brundtland-kommisjonens rapport «Vår felles fremtid» i 1987. Rapportens ikke-problematiserte premiss er at økonomisk vekst og økologisk likevekt går hånd i hånd snarere enn å være i konflikt. Imidlertid, jo lenger man insisterer på å kombinere ting som trekker i hver sin retning – slik det å bidra til utslipp undergraver målet om å redusere dem – desto skadeligere, især for de mest sårbare parter. Å ta asymmetrien mellom berørte parter inn over seg er kjernen i prinsippet om føre-var, vedtatt av Stortinget for over tredve år siden. 

     Hvilken asymmetri? I klimasøksmålet angår den vektingen av fremtid overfor nåtid. Er det riktig å gi større vekt til menneskene som lever i Norge nå, enn de som skal gjøre det om femti år? Hvor tungt skal det veie at mange per i dag har sitt levebrød innen olje og gass? Skal dette veie tyngre desto flere slike jobber det dreier seg om – selv når jobbene har et negativt klimaregnskap sammenlignet med andre næringer? Mer prinsipielt: Hvor rettferdig er det at tre-fire generasjoner nordmenn nyttiggjør seg en ressurs som er begrenset og kan brukes opp? Ja, en som vi vet at vi på et tidspunkt er nødt til å slutte med uansett, ettersom å hente opp all fossil energi betyr oppvarming langt over Paris-avtalens to grader?

Ja, det er bemerkelsesverdig hvor sjelden «venstresidens dagsavis» støtter miljøhensyn der de er i konflikt med arbeidsplasser.

    Når sant skal sies fremstår ikke Braanen som en støttespiller for «ja takk, både norske oljearbeidsplasser og redning av verdens klima», ei heller for et føre-var prinsipp der bevisbyrden ligger hos den som vil videreføre næringer med betydelig miljørisiko. Asymmetrien hos Braanen er den motsatte: når oljerelaterte arbeidsplasser og klimahensyn står mot hverandre, mottar førstnevnte Braanens tilslutning. Praktisk talt alle politiske argumenter som veies mot konstellasjonen klasse-arbeidsplasser blir funnet for lette på Braanens kjøttvekt. Vi ser det når Arbeiderpartiet er splittet mellom det miljøengasjerte «studentsjiktet» rundt AUF og de som anser oljerelaterte arbeidsplasser som mest tungtveiende, og i støtten til Solberg-regjeringens statsfinansierte forlengelse av norsk oljealder. Og nå i klimasøksmålet, der Braanen intet kritisk har å melde til regjeringsadvokat Fredrik Sejersteds råkjør overfor saksøkerne i miljøbevegelsen. Ja, det er bemerkelsesverdig hvor sjelden «venstresidens dagsavis» støtter miljøhensyn der de er i konflikt med arbeidsplasser. 

    «Vi skal redde vår klode», fremholder Braanen, «men også forhindre at sammenhengskreftene og samfunnssolidariteten går tapt.» Det er jeg enig i. Skjønt, solidaritet med hvem? Hva vil dagens barn mene som voksne om sine foreldres og besteforeldres prioritering av økt materiell levestandard? På noen tiår ødelegges mer natur enn i århundrer forut. Tidenes generasjonsegoisme, vil etterslekten trolig mene. Visst gjør det vondt å måtte erkjenne at det som i fortiden har gitt oss slik rikdom, i fremtiden truer den og selve dens jordiske fundament. Å tviholde på energiformer og næringer som undergraver livsvilkårene er ikke bare en varslet økologisk kollaps. Det er også det motsatte av solidaritet, forstått som et anliggende mellom generasjonene, overfor de som skal overta etter oss og leve med konsekvensene av våre handlinger i dag. Heri ligger lakmustesten for den sammenhengskraften Braanen med rette trekker frem, en kraft hvis etiske essens ofte er taus i politikken så vel som i jussen.

//

Denne artikkelen står også å lese i dagens Klassekampen.

Foto: Alf Øksdal