Snøstorm i Longyearbyen er som en sandstorm, bare mer kjølig. Direkte gjenkjennelig, har man en gang stått i akkurat den snøstormen. Seriøst tørr luft, mikroskopiske iskrystaller som river i halsen, følelsen av å være utenfor kartet. Ja, utenfor været, rent av, siden man fort føler seg som en integrert del av stormen, og motstanden i det å bevege seg forover med en konstant strøm av småspiker i ansiktet utløser tilstrekkelig med endorfiner til at det er på kanten til å slå over i en sjelden form for nytelse. Når det skjer deg for andre gang husker kroppen hvordan det var første gang. Her hvor jeg sitter nå, Café Ni Muser i Trondheim, er det selvsagt ikke sånn. Her veksler været hvert femte minutt utenfor vinduet. Siden jeg hadde kort vei hit rakk jeg bare få med meg to typer vær: Sol og haglstorm. Siden da har det regnet, snødd og blitt sol igjen et par ganger. Men sånn har det bestandig vært. Klimaforandringer er en så integrert del av hvordan man skal forstå denne byen at dette muligens vil ende opp med å være det eneste levelige stedet som er igjen når apokalypsen slår til for alvor. Ingen vil merke noe som helst før marken revner og Nidarosdomen forsvinner ned i et synkehull, til en uutholdelig lyd ingen som hører overlever.

.

Les mer «Ikke gå fra meg, min kjære, gå i frø med meg / Tommy Olsson» →