Snøstorm i Longyearbyen er som en sandstorm, bare mer kjølig. Direkte gjenkjennelig, har man en gang stått i akkurat den snøstormen. Seriøst tørr luft, mikroskopiske iskrystaller som river i halsen, følelsen av å være utenfor kartet. Ja, utenfor været, rent av, siden man fort føler seg som en integrert del av stormen, og motstanden i det å bevege seg forover med en konstant strøm av småspiker i ansiktet utløser tilstrekkelig med endorfiner til at det er på kanten til å slå over i en sjelden form for nytelse. Når det skjer deg for andre gang husker kroppen hvordan det var første gang. Her hvor jeg sitter nå, Café Ni Muser i Trondheim, er det selvsagt ikke sånn. Her veksler været hvert femte minutt utenfor vinduet. Siden jeg hadde kort vei hit rakk jeg bare få med meg to typer vær: Sol og haglstorm. Siden da har det regnet, snødd og blitt sol igjen et par ganger. Men sånn har det bestandig vært. Klimaforandringer er en så integrert del av hvordan man skal forstå denne byen at dette muligens vil ende opp med å være det eneste levelige stedet som er igjen når apokalypsen slår til for alvor. Ingen vil merke noe som helst før marken revner og Nidarosdomen forsvinner ned i et synkehull, til en uutholdelig lyd ingen som hører overlever.
.
.
Det å legge frølageret til nettopp Svalbard var jo, på en måte, et paradoks. Det er begrenset hva du kan plante der med noen utsikter til at det overlever lenger enn en uke. Nei. Feil. Det man kan plante var begrenset. Isbjørnene trekker inn mot byen, og det minner meg om at noen fortalte hvordan en fastboende, for ikke veldig lenge siden, i sjokk og vantro oppdaget en fullstendig fremmed plante utenfor huset sitt, som vokste frodig og ikke viste noen tegn til å bli borte. Nå husker jeg slett ikke hverken plante eller person i denne fortellingen, men poenget er at denne planten hadde vært utenkelig forrige vinter, og at vedkommende i panikk rev den opp med røttene og desperat så seg rundt, i tilfelle der var noen flere eksemplarer i nærheten.
.
.
Hvordan kom planten dit til å begynne med? Som frø, selvfølgelig, på en eller annen måte ført fremover av tilfeldigheter. Noen mistet et eneste frø ut av posen på veien til frølageret, og den tørre, piskende snøstormen jeg nevnte tidligere førte det til noens hus, og utløste denne, i en større sammenheng, vilt absurde impulsen hos vedkommende til å utrydde den jævla planten med en gang. Det er selvsagt en tapt kamp. For hva signaliserer tilstedeværelsen av frølageret? At kampen er tapt på forhånd. Er du en gang blitt klar over at det eksisterer, er din forståelse av den egne tilstedeværelsen i tid og rom blitt ugjenkallelig forandret. Det handler om omsorgen, og om sorgen. Men, åpenbart håndterer vi denne interne progresjonen forskjellig, selv om fortvilelsen er universell og en del av vår oppgraderte DNA. Langt ned i underjorden, inni fjellet, og bak den reflekterende utsmykningen av Dyveke Sanne, ligger 4,5 millioner forskjellige frø fra hele verden, som en forsikring, og advarsel.
.
.
Anlegget er i behov av kontinuerlig vedlikehold, noe som i et større perspektiv fremstår som en bekreftelse på at de greiene her, de vil vi for alvor komme til å trenge om ikke så lenge. Fordi hvem og hva er ikke i behov av kontinuerlig vedlikehold i en verden hvor alt fler insisterer på at jorden er flat og at Hitler sto for en slags sentrumspolitikk? På med munnskydd og sitt på hotell i ti dager med dine frø. Det er jo ren gambling å skulle reise noe sted, og det spørs hvorvidt jeg ville kommet meg frem og tilbake til Svalbard like smertefritt i dag. På vei fra Oslo til Trondheim en natt for et par uker siden, i en lånt SUV, ble jeg stoppet av politiet litt nord for Hamar. Det var strengt tatt bare meg og vogntog på veien. Grunnen? Nettopp det; hva i alle dager hadde jeg å gjøre på veien så sent i en personbil? I hvilket ærend foretok jeg en så drastisk forflyttelse over kartet?
.
.
Jeg har sagt det før: det er ikke muterte virusformer som er mest bekymringsverdig i den twilight zone vi beveger oss. Det er, som alltid, andre mennesker som er helvetet. Jeg er ikke noe unntak. Virkelig ikke. Du får meg ikke med på noe inkluderingsmøte, og samhandling er jeg skeptisk til – vi sitter slett ikke i samme båt. Det er helt greit å slippe se de gretne trynene til folk når jeg er ute, og før den såkalte pandemien er over, vil de ha funnet en legitim grunn til å skyte meg og brenne kroppen etterpå. De vil si det er for det felles beste, og de vil ha rett. Men til det skjer – og det vil skje – jobber jeg med å spre min sæd, og samle overskuddet på flasker jeg installerer i et hulrom jeg har funnet på Dovre. Jeg tuller ikke.
./
Foto: Hilde Kristin Røsvik
.
// Takket være støtte fra Bergesenstiftelsen og Fritt Ord kan Forfatternes klimaaksjon publisere denne artikkelen i vår kunstspalte Billedlig talt.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 