Til Karoline

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, men jeg tror ikke man kan ta innover seg og forstå en bok, hvis bokens egenartede melodi ikke bærer; alt blir forståelig eller følbart når teksten flyter i sin egen melodi. Siden jeg tenker at det er slik, lurer jeg på om noe kan være sant, når det ikke er melodisk. Du med Schellingene og Fichtene og Kantene dine; for meg er det helt umulige fremtoninger. Jeg blir svimmel av dem. Jeg skammer meg over hvordan de bruker hakke og brekkstang på språket. Slike vise menn er ikke kloke. Klokskap må være naturlig. Vi må elske naturen over alt, kjærligheten må være sann, da blomstrer vi – da tar naturen bolig i oss. Filosofer synes snarere å drive rovdrift. Men du er jo dikter, Karoline, det du sier er sant og dyrebart. Gjennom deg puster naturen liv i meg; jeg våkner, som når spirer blir til blad.