Günderode/ Arild Vange

Til Karoline

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, men jeg tror ikke man kan ta innover seg og forstå en bok, hvis bokens egenartede melodi ikke bærer; alt blir forståelig eller følbart når teksten flyter i sin egen melodi. Siden jeg tenker at det er slik, lurer jeg på om noe kan være sant, når det ikke er melodisk. Du med Schellingene og Fichtene og Kantene dine; for meg er det helt umulige fremtoninger. Jeg blir svimmel av dem. Jeg skammer meg over hvordan de bruker hakke og brekkstang på språket. Slike vise menn er ikke kloke. Klokskap må være naturlig. Vi må elske naturen over alt, kjærligheten må være sann, da blomstrer vi – da tar naturen bolig i oss. Filosofer synes snarere å drive rovdrift. Men du er jo dikter, Karoline, det du sier er sant og dyrebart. Gjennom deg puster naturen liv i meg; jeg våkner, som når spirer blir til blad. 

Tidligere i dag møtte jeg moren til en kirketjener. Hun hadde plukket en nydelig blomsterbukett. Da jeg spurte hvor hun hadde den fra, tok hun meg med til hagen sin. Vi satt ved siden av hverandre på en benk i solen. Det vokste vindruer og roser oppover den hvite muren, og sjasmin; rett overfor, i skyggen, vokste kaprifol og på begge sider av inngangen høye liljer. Så mange levkøyer, så mange ranunkler, så mange veronikaer og riddersporer og lavendel, et bed med nellik, et morbærtre i et hjørne og i et annet, beskyttet mot de kalde vindene, to fikentrær. Naturen er vakrere enn all verdens visdom. Når noen spør meg om noe, legger jeg en grankongle i hånden hennes som svar, eller en snegl som kryper på veien, eller et halvspist villeple, det er mye mer fornuftige svar enn de jeg kunne ha kommet opp med. 

Det blir ikke noe læring for min del, hva skal jeg med det, hvorfor skal jeg lære det andre allerede vet, det går jo ikke tapt, men det som bare skjer for vår skyld, det vil jeg nødig gå glipp av å oppleve med deg, og da vil jeg også legge av meg alt det overfladiske verdensfjolleriet, for egentlig er jo all comme il faut en himmelropende urett mot poesiens stemme i oss. Hadde naturen vært like intrigant og meningsløs som folk flest er, ville ikke et eneste eple kunne modnes, for ikke å snakke om et tre blomstre; alt dette er en følge av storsinnet i naturen.

Når jeg lytter til naturen – høre på vil jeg ikke kalle det, for det er mer enn det man kan gripe med øret –, men lytte, det er det mitt indre gjør. Da føler jeg at saften som stiger i trærne, også stiger i blodet mitt. Jeg lytter og fornemmer plutselig alt, som om det er jeg som er naturen, eller snarere alt det den frembringer; gresstrå som kommer opp av jorden føler jeg helt ned til roten og blomstene og knoppene føler jeg hver for seg. Jeg ser den store rosebusken som nesten var avblomstret, nå kommer det skudd igjen, alt det iakttar jeg, det trenger inn i hjertet mitt, skal jeg kalle det språk? Men tro nå ikke at alle mennesker lever, de er livlige, men de lever ikke, det føler jeg på meg. Jeg lever bare når tankekraften min står i vekselvirkning med naturen. 

Jeg er virkelig glad for at jeg har klart å sette ord på dette i dag, jeg har snakket om det med deg før, men da fant jeg ikke ord. Alle mennesker kommer i berøring med naturen, bare at de ikke vet det, jeg er som dem, forskjellen er at jeg er meg det bevisst, for jeg har hatt hjerte til å spørre, inntrengende og med lidenskapelig kjærlighet; andre leser det som poetiske fabler at naturen ber om forløsning, andre igjen synes det er uhyggelig når de står i den lydløse, stille naturen, hjertet snører seg sammen i halsen på dem; deres indre sier dem vel at noe går for seg, at de burde gi seg hen til det, men de blir redde og søker seg tilbake til det vante livet, hvor det ene måltidet avløser det andre og søvnen legger seg over det hele – og det skulle man leve for? Tanken på hvorfor jeg lever har fulgt meg lenge.

Bettina

*

Til Bettina

Jeg har fått brevene du har skrevet siden jeg reiste. Jeg må gjøre meg kald for at flammene dine ikke skal slikke meg i seg, men jeg forsøker jo å forstå deg, og jeg anstrenger meg ikke forgjeves, men jeg forbauses over hvor voldsomt alt griper deg og at det ikke går ut over helsen; for det er jo innlysende at du ikke får mye søvn. Og det urolige livet, hvor hvert øyeblikk ansporer deg på nytt, kan ikke fortsette i lengden. Selv føler jeg meg annerledes her enn ellers. Fremtiden er ikke lys, men i dag og i går kjente jeg at det ble grønt i meg og blomstret. Jeg leste de vårvarme brevene fra deg, da følte jeg meg bedre, det takker jeg deg for. Det er som når ungfugler kvitrer, ennå nyter de godt av å bli matet i reiret av moren; når de blir flyvedyktige, vil kanskje livskraftens lover gjøre seg gjeldende der også, men de vil vel aldri kunne gripes med bokstaver, i hvert fall ikke i vårt århundre. Er det slike tanker du skriver opp i boken din? Ikke gi slipp på dem. Lev vel! Jeg er glad i deg. Overfor deg kan jeg uttrykke meg slik, du forstår det, ingen andre, tror jeg. Ja, hvem skulle det være.

Karoline

*

Til Karoline 

Det var en søndag morgen. Jeg gikk langs en vei og fulgte bekken som kom brusende mot meg, og så kom jeg til et sted hvor det lå store stener og bekken delte seg og måtte ta en omvei og skummet og bruste; der ble jeg stående en stund, brusingen hørtes ut som om bekken sukket, som om det kom fra et barn; da snakket jeg til bekken som til et barn: Du!, kjære deg, hva er det? Og da jeg hadde sagt det, fikk jeg frysninger, og jeg skammet meg, som om jeg hadde snakket til noen som står langt over meg, og da la jeg meg plutselig ned og gjemte ansiktet i gresset; i begynnelsen var jeg så bedøvet at jeg ikke visste hvorfor jeg var kommet dit, men etter hvert summet jeg meg, og da, mens jeg lå på jorden og skjulte ansiktet mitt, ble jeg med ett varm om hjertet. Tusen søte ting steg opp i meg og formet seg som en munn, et begjær etter å elske den; etterpå var det vanskelig å reise seg, jeg kjente at jeg var rød i ansiktet, og da jeg løftet hodet, skinte solen så kraftig og ingenting var dystert lenger og trist, alt levde, det var som om jeg hadde begynt et nytt liv inni meg, og vannet i bekken, som delte seg over stenene, syntes å risle fullere og mer høylytt, jeg hadde ligget under to grantrær med grener som hang helt ned på bakken og sett hvor regelmessig de fine nålene var ved siden av hverandre og hvordan de bar de klebrige knoppene beskyttende mellom seg. Da tenkte jeg at ingen tanke er så kraftig og sann som dette treet, og jeg har ikke hørt noe menneske si noe hvor tanken har bevart en slik fremtidsknopp i seg. Å, jeg ville straks begynne å regjere verden, og folk skulle bli forbauset, i dette øyeblikk lærte naturen meg hvordan jeg skulle gjøre det, og tro meg, jeg ville aldri komme til å trå feil, i begynnelsen ville det sikkert bli virvlet opp masse støv, for jeg ville komme til å støte mot det gamle murverket, men når støvskyen hadde lagt seg, ville himmelen bli desto vakrere og lysere. Da jeg lå på bakken, blandet drømmene mine seg med jordsmonnet, men nakken min gjør så vondt, jeg kan ikke skrive mer, og jeg som hadde så mye jeg ville si deg! Det er morgen allerede, snart står solen opp. God natt. 

Bettina

// Vi har i dag gleden av å publisere tre tekster fra Arild Vanges kommende bok på Aschehoug, spesielt komponert for vår nettside.

Tekstene er oversatt fra Bettina von Arnims brevroman Die Günderode (1840), som består av korrespondansen mellom Bettina von Arnim (1785-1859) og Karoline von Günderode (1780-1806) fra 1804 og frem til Günderode tok livet av seg i 1806.

Arnim debuterte i 1835 med Goethes Briefwechsel mit einem Kinde og ble en feiret forfatter over natten. Hun skrev en rekke prosabøker som vakte oppmerksomhet i samtiden. Günderode debuterte i 1804 under psevdonymet Tian. Hun er mest kjent som lyriker, men skrev også dramatikk og prosa. 

Bettina von Arnim var en inspirasjon og fascinasjon for Camilla Wergeland/Collett. Derfor presenteres disse tekstene i Vanges bok.

/// Arild Vange (f. 1955) er forfatter og oversetter/gjendikter. Han debuterte i 1990 med en roman og har senere utgitt 7 diktbøker og to tekst/billedbøker med billedkunstneren Per Formo. I 2019 mottok han NTNUs litteraturpris for den sjangeroverskridende prosaboken Livet i luftene. Vange har dessuten gjendiktet og oversatt en rekke tyskspråklige forfattere til norsk, derunder Franz Kafka, Yoko Tawada, Georg Trakl, Anja Utler og Peter Waterhouse. Arild Vange er også med i redaksjonen til Forfatternes klimaaksjon.

Fotograf: Anne-Line Bakken