Tore Stubberud / Gleden i beitene

I nesten tredve år har livet mitt med økologiske ammekuer vært en beskjeftigelse, ved siden av bøkene. Ammekua beiter opptil 7 måneder i året, kalven får all melken, og lever med moren. Er det vått, går de inn; men i snø og hardfrost elsker de å bli foret ute, ruller seg uten at noen har lært dem det. Er det grønt, beiter de, går på sine fire ben, og forvandler med sine fire mager helt lokalt gress, urter, bladverk til kjøtt. Ammekuer har gamle, kloke øyne, og har aldri hørt om Gro Harlem Brundtland, få har de hørt om; de er i bare deler av din verden, og i en annen verden. Sin egen.

Det er blitt et småbrukerliv for meg, mångsysling, med mange skrivenetter. Men mest glede har jeg hatt av å gå i beitene med kuene, for der er mål og mening ett; gjøre noe målrettet og riktig mens du gleder deg. Og jeg har fantasert om dette livet før jeg hadde kuene. Og etter at kuene kom, har de måttet bli med blant bokstavene. Aner ikke hva som startet hva. Det samme kan det være. Arbeide, glede, og mer erfaring for å se hva kjedemakta gjør med oss og dyrene. Dette handler om gleden mot kjedemakta.

Jeg valgte limousiner, franske, importert fra Danmark i 1994. Lette fødsler, en rase som er mer enn titusen år, gamle flokkegenskaper, lite fett i slaktene. Og litt kvasse, årvåkne mødre den første tiden etter en fødsel. Men de tar deg snart inn i flokken igjen. Det finnes mange andre raser, like gode, på sine måter. Og bruket her er økologisk, av hensyn til dyrene, oss selv, og endelig verden. Og i den rekkefølge.

Vi har 200 000 melkekuer i Norge. En melkeku gir 20 liter melk daglig, spiser 10 kilo kraftfor som i hovedsak er importert soya fra fattigere land hvor skogene nå fjernes for soyaproduksjonen. Melkekua er en sojaoppdrettslaks, men uten hale. Og over 200 000 tonn soyamel går til norske husdyr. Kalven tas fra moren rett etter fødselen; du behøver ikke lese Freud for å forstå at den sturer, rastløst. 41% av melkekuene står fortsatt på bås, 58% i løsdrift. Under 10% av foret henter melkekua gjennom beiting. I dette stresset slaktes de rundt 4 år (en av våre kuer fikk sin siste kalv da hun var fjorten år, like vakker).

Smaken din skal ikke forstyrres, markedet skal ikke forstyrres.

For en melkekubonde er det melka som teller; kjøttet er et betalt avfallsprodukt.  Det samme synet har kjedene; kjøtt er kjøtt. Og når de får inn økologisk ammekukjøtt selges det ofte som ordinært storfekjøtt. Og halvparten av økomelka i meieriene selges som konvensjonell. Smaken din skal ikke forstyrres, markedet skal ikke forstyrres. Derfor er storfekjøtt i Norge rene forundringspakker. Du aner ikke hva du får. Kjedene sperrer. Samvirke har gått med på å lukke seg ute fra makta i sisteleddet, der hvor du står med pengene dine.

For en ammekubonde er derimot kjøttet eneste sluttprodukt. Det er 100 000 ammekuer i Norge, av disse 4000 økologiske: Disse har bedre plass når de trekker innomhus, de sover i dynger av halm, som under dem langsomt forvandles til talle: blanding av møkk og halm som avgir varme som i et baderomsgulv.

Denne driftsformen har eksistert i uminnelige tider. Ved Teglstø, et eldgammelt teglverk ved Glommas bredder, hadde en kalvekløv satt sitt merke i en murstein fra 1200-tallet. Å tenke på den lille kalven setter våre herjinger med miljø og natur i perspektiv. Beitene binder karbon i jorda, med tiden gir de varige økosystemer hvor kløveren erstatter kunstgjødsel (kløver beskytter seg naturlig mot overbeiting ved å bli bitter og giftig). Kutråkkingen åpner jorda som tar imot frøene, og truede arter bevares. Vi bruker ikke kraftfor, derfor heller ikke soya, bare egenprodusert korn som er valset, for å lokke dyrene på plass. Så enkelt. Om vinteren høy og silo.

Landbruket i Norge ses på som en nødvendig utgiftspost. Partiet Rødt ønsker å videreføre den såkalte kanaliseringspolitikken, en Gerhardsen-idé fra 50-tallet: Flatbygdene skal produsere korn, mens fjell og daler produserer kjøtt og melk.  Det betyr at de industrialiserte områder druknes i kornproduksjonens monotone landbruk.

Rødt bør lese fysiokratene; den dagen Rødt går inn for beiting på Nordstrand er de revolusjonære.

Landbruket kunne ha en samfunnsendrende funksjon: Forbrukermakt bak beiting og økologi, forbrukerkrav til de monopoliserende dagligvarekjedene om å omsette smakfulle, samfunnsbyggende og sunne produkter, og politikermakt som får reell innflytelse over kjedene. De franske fysiokratene på 1700-tallet betraktet landbruket som den eneste form for produksjon som kunne øke en stats rikdom. Marx leste dem, men så ikke de økologiske motsetninger som skulle komme. Rødt bør lese fysiokratene; den dagen Rødt går inn for beiting på Nordstrand er de revolusjonære.

En flokk ammekuer kan lære deg: Å kjempe for at en ammeku får være seg selv, er en politisk sak. Å kjempe for at du i drifta skal lytte til naturen sammen med henne, er politikk. At noen skal få kjøpe og spise ammekuer slik de er ment å være, er også en politisk sak. Å kjempe for at flere forstår dette, er folkeopplysning.

Derfor vil jeg slå et slag for ammekua.

I Norge er det tre prosent dyrka mark, men bortimot ubegrenset med nedlagte bruk og tilgrodde beiter som kan ryddes. Du som er miljøengasjert kunne jo teste slakteren din, og spørre hva butikken kan by på av ammekukjøtt. Du kan jo gå videre og spørre etter økologisk ammekukjøtt, og avslutte med å spørre etter kjøtt fra en av de vanligste rasene her i landet: Charolais, Hereford, Limousin eller Angus. Fikk du svar?

Smaken bør slå seg sammen med politikken. I Frankrike finnes det folk som i blindsmaking kan spore en vinflaske til druesort, område, alder og produsent. I de samme glade miljøer finnes folk som tar ut ammekurase, forpart eller bakpart, og dyrets alder. Brillat-Savarin, gastronomen, skrev at en ny rett betyr mer for menneskeslektens lykke enn oppdagelsen av en ny stjerne.

Innen matvaremakta gjør Norge som alle andre, og det er skjedd en radikalisering av økonomien: Å overlate landets matvaremarked til en håndfull kjeder er en påtvunget politisk konsensus, et resultat av ideologisk overrisling de siste tiårene. Enhver nasjonal styring er forlatt. Vi har overlatt landet i hendene på noen få og mektige, liberalistiske friskuser som motstandsløst bestemmer hva vi skal spise og langt på vei hvordan vi skal leve. De vil også bestemme hvordan dyrene skal leve. Matimportører er globalister. Jeg kan ikke se noe parti som ønsker noen radikal forandring av dagligvarekjedene.

Vi er blitt maktesløse, og fra politikerhold, høyre som venstre, skjer lite. Du kan etterlyse produktene ved navn i butikken. Men det er en trøstesløs oppgave. Butikkene kan så lite: De maktesløses makt er bare en protesterende stemme ved kjøttdisken.

Å gå i beitene med ammekuene er deilig, så forskjellig fra det tekniske helvete som ofte ellers preger matproduksjon. Jeg har mardrømmer om en kalkunproduksjon jeg engang besøkte; vanvittige dyr, kaklende i halvmørke, hver morgen hentes noen trillebårer med døde, pjuskete dyr, som Baudelaires svane som slo med vingene i en skitten bekk, midt inne i Paris.

Livet med flokken om sommeren, nesten taust; bare avbrutt av oksen som gir sine trompetstøt av forargelse over en kvige som ikke er brunstig, en mor som rauter irritert over en kalv som ikke følger flokken, eller de spedere rautene, i bovint stemmeskifte, fra en kalv som vil leke. En slik limousinkalv, rød-brun, med antydninger av hvite flekker rundt øynene, er vakker. Så fortryllende vakker at den burde omvende enhver veganer til et bedre liv. Salvadore Dali sa at skjønnheten burde spises. Du mister det urbane koketteriet; de urbane har ømtålelige maver (og høy moral) spiser bare døde dyr de aldri har kjent, billige, fra et eller annet sted i verden. Folk vil slippe å se dyret i øynene, ikke i livet og ikke i døden. I flokken rykker liv og død nærmere: I Limoges har jeg sett kvinner stikke en kniv i oksenes halspulsåre og tappe et glass blod. Oksen lar det skje. Så helles det i Le daube, «Kjøtt i mørke» og røres inn før maten serveres. Med en litt barsk rødvin.

En slik limousinkalv, rød-brun, med antydninger av hvite flekker rundt øynene, er vakker. Så fortryllende vakker at den burde omvende enhver veganer til et bedre liv.

Slik er gleden med flokken i beitene: Der går oksen. Han er stor, tretten hundre kilo. Du skal aldri klø ham i hodet, da blir han en for nær venn. Han er bare et dyr, og kan misforstå. Er han opphisset en dag, vil han du skal klø, ustanselig, og klør du ikke nok, blir han sint, brutt vennskap. Da kan han bli skuffet og ta deg. Derfor klør du ham bare ved haleroten. Et dyr som rygger deg i møte, er ufarlig. Bry deg ikke om at han er stor. Han er en dum mann, vil bare ha mat og damer. Rører du damene hans, følger han nøye med. Du kan klappe dem rolig, rolig, mens han betrakter deg. Nå synes han du er grei, og gresser bare videre. Men oksen har respekt for kuene. De slipper ham bare til hvis de er ubedekkede. Blir han påtrengende kan de slå seg sammen og drepe ham.

De du må passe deg for, er unge kviger, en slags tenåringer, premenstruelle og utspekulerte. De vet du er mann; for å more seg kan de rygge mot deg og  sparke deg i skrittet. Gå aldri tett bak dem. Etter sparket sender de deg et mascara-blikk for å se om de traff. Så smiler de, og skjenner du på fransk vil de skjønne det. For det er bilder av dem i tusenårgamle underjordiske grotter syd i Frankrike.

Mødrene er rolige hvis du er tatt inn i flokken. De vet at du ikke er som dem, men du er beskyttet nå, og kan gå med dem, de bestemmer. Om en aggressiv hund skulle vise seg, eller et uvær nærmer seg, slår de ring rundt deg og kalvene. Det er en erfaring hvor du begynner å tvile på din egen menneskelighet; du blir forundret og mister fotfeste.

Fra et beite til et annet går kuene først og overlater kalvene til oksen, som bekymret, lett forvirret, gjeter dem frem til grinda, ser til at alle er med. En dag rydder du i timevis en vei til dem gjennom løvskogen; men nei, de bare ser forundret på deg, lager sin egen og bedre vei, så selvfølgelig! Du går der, og forunderlige ting kan skje: En varm sommerdag kan du sovne med ryggen mot en ku som kjenner deg. Flokken går videre, og hun reiser seg først når du har våknet. Hun blir stående til du reiser deg, ser til at du står på beina. Så går hun.

Kuene gir deg gaver, litt avhengig av gemytt, som hos alle skapninger: Sa jeg stopp, stoppet hun. Jeg la meg på kne og melket handa full. Drakk. Hun så jeg drakk, og smilte på skrå. Så gikk hun med de andre.

Når en kalv blir født, står kuene omkring og gir moren oppmuntrende tilrop, spiss rauting. Når den er kommet ut og hun har slikket den ren, og den står på skjelvende ben, kommer en dyp rauting, som en latter i glede. Men de er sterke og raske, så pass på: I fem dager etter at de har født, kan kuene angripe deg, om du tar på den lille. Du må ta alle over en kam.

Vil moren være alene, har en ekte limousin evnen til å «kalle» (rådyr kan det samme): En strupelyd fra moren slår inn i kalven, den går inn i sløvheten, faller omkull, hjertet banker saktere. Så sover den inn, og et menneske kan tro den er død. Da kommer moren, med en ny lyd, som vekker den opp. Hun slikker den, og ser på deg, mistroisk.

Deretter går de videre i gresset. Bakerst går noen og regner på hva dette skal koste.

Forfatternes klimaaksjon takker Tore Stubberud for tillatelsen til å publisere dette essayet.