«Hele skaperverket er knyttet direkte til Gud. Den moderne utviklingsteorien bekrefter på sin måte dette perspektivet på skaperverket. Gud skapte naturen og alt annet levende før mennesket.»

«Hun er varm i dag, sola, langt bedre enn når han blåser opp til storm». Vi gir naturfenomener personlige pronomen. Slik reflekterer språket vårt fortsatt den tradisjonelle holdningen til naturen som er så tydelig uttrykt i de bibelske salmer. I den hebraiske spiritualiteten er natur og dyreliv selvstendige subjekter med en direkte relasjon til Gud:

«Halleluja! Lov han, sol og måne, lov ham alle lysende stjerner! ….Lovsyng Herren fra jorden, store sjødyr og alle havdyp, ild og hagl, snø og skodde…frukttrær og alle sedrer, ville dyr og alt fe, krypdyr og fugler med vinger, konger på jorden og alle folk, stormenn og alle styresmenn på jord, unge menn og jenter, gamle folk og gutter! De skal love Herrens navn!» (Salme 148).

Petter Dass formulerte det samme i det som nå er blitt Den norske kirkes hovedsalme «Herre Gud, ditt dyre navn og ære»:

«Om seg folk anstille vil så slemme / Guds navn slet at tie stille og glemme/ så skal dog stene og tørre bene/ei være sene hans navn det rene/at fremme/.

Ja, før Gud sin ære skal forlise,/før skal hav og grummen hval ham prise,/ samt og tanteien som løper leien/ stenbit og seien og torsk og skreien/ og nise» (Norsk Salmebok 278, vers 3 og 4).

Les mer «Biskop Atle Sommerfeldt: Mennesket i Skaperverket» →

Photo by Valerie Schmidt

(please scroll down for English version) 

/

‘As if I had set out to speak for the glass of water by my side’.

Julien J. Bismuth

‘We – have always been more than human’.

Donna Haraway

/

Dass ich von Wasser sprechen kann,

Valenzen, Wünschen, nicht bloß feminin.

Dass es sich breitet nach allen Seiten,

mit leisem Zischen, springend in Dichte,

Les mer «Rike Scheffler / A Glass of Water « →

Hvis det ikke var slik at alt stod på spill, ville jeg blitt rasende. Nå tenker jeg: hva skal jeg skrive, og hva skal jeg gjøre når jeg ikke skriver, spiser og sover.

Hvis det ikke var slik at jeg var forbundet med det som står på spill, ville jeg skrevet, og skrevet enda mer, og lykkelig trodd på en leser, kanskje også om noen tiår. Nå tenker jeg, hvem vil lese om noen tiår, hvem vil skille bokstav fra bokstav i været, hvor vil det finnes stillhet og hus å sitte i, hvor vil solen ikke blende øynene som vender seg mot den hvite siden, hvor fuktbestandig vil papiret være, for ikke å nevne heten, og hvor i verden, skjønt kanskje her hos oss, vil elektrisiteten til datamaskinen være pålitelig. Syn, bok, datamaskin er skjøre realiteter, forstyrrbare. Alt dette kan ikke-finnes.

Les mer «HVIS IKKE / Wera Sæther» →

Av Freddy Fjellheim / Foto: Caleb Putnam \ Bilde: Utrydningstruet utsagnsposisjon?

Hvor og hvordan vil skrivende folk uttrykke seg under de livsfarlige naturomveltningene?

Det norske tidsskriftet Vinduet intervjuet nylig noen forfattere under tittelen «Norsk litteratur i dag». Enkelte av dem satte spørsmålstegn ved om forfattere bør ta ordet i samfunnsdiskusjonene. Klimaforverringene ble ikke nevnt med ett ord. Var det tidsskriftet eller forfatterne som etterlot inntrykket av en litteraturforståelse uten kontakt med virkeligheten?

Diskusjonene pågår i flere land. Forfatterne etterlyses i den offentlige samtalen, eller det som er igjen av den. Kanskje forfatterne simpelthen må lære seg å skrive og uttrykke seg i en miljøskadet medieoffentlighet? Historien vil dømme oss om vi fortsetter å sysle med det rent litterære, uten å reflektere inn truslene mot hele vår framtid som mennesker og forfattere.

Les mer «På feil klode?* Miljøaksjon mot kommunikasjonssøppel /» →

Foto: Eivind Senneset

Cecilie Løveid (f.1951) er forfatter av lyrikk, prosa og dramatikk. Hun debuterte i 1972 med romanen Most, og markerte seg gjennom 70-tallet med flere eksperimentelle, prosalyriske utgivelser. Deretter gikk Løveid over til å skrive dramatikk, blant annet hørespillet Måkespisere fra 1983, som ble tildelt Prix Italia.

I skuespillene Barock Friise, Maria Q og Rhindøtrene fra midten av 90-tallet, benytter Løveid seg av historiske skikkelser for å undersøke den moderne kvinnerollen. Løveid er en av landets mest spilte samtidsdramatikere, og har mottatt Ibsen-prisen tre ganger. På 2000-tallet har Løveid utgitt en rekke anerkjente diktsamlinger. Hennes hittil siste, Vandreutstillinger (2017), er en samling fabulerende dikt om kunstverk og kunstnere, og om krig, terror og kjærlighet. For denne mottok Løveid både Brageprisen og Kritikerprisen. Løveid var i mange år bosatt i København, og bor i dag i Bergen, hvor hun er oppvokst.

Forfatternes klimaaksjon takker for nyskrevet dikt! 

Les mer «Cecilie Løveid / Forstyrr ikke kjærligheten» →

Foto: Kari J. Spjeldnæs

Bangladesh var lenge synonymt med håpløs fattigdom. Nå er det i ferd med å bli et mellominntektsland. Eirik Jansen har fulgt landsbyen Bhaimara i 40 år, og har svarene.

En av de minst tiltalende flosklene i journalistspråket er den som går ut på at kinesere (enkelte sier endog kineserne; jeg minner om at de er godt over en milliard) er blitt løftet ut av fattigdommen. Rent bortsett fra at formuleringen er slapp og doven, død og oppbrukt, er den ikke så rent lite nedlatende. Folk flest, også kinesere, løfter seg jo faktisk selv, ofte etter håret. Det er dyrt å være fattig, og det kan kreve en enorm innsats å forlate den absolutte knapphet. For mette mennesker i et søkkrikt utkantstrøk kan det være vanskelig å forstå dette. Her forleden år trodde jeg knapt mine egne øyne da jeg leste en politiker snakke om at det var viktig å stille krav til innvandrere. Finnes det overhodet noen befolkningsgruppe det stilles strengere krav til? spurte jeg, uten å få svar.

Les mer «De løfter seg selv ut av fattigdommen / Thomas Hylland Eriksen» →

Photo: Willy Somma

I.

The tongue finds the sparrow

softly nestled in the cheek;

a white call of feathers plumes

wild in each throat. Our murmurs,

pulled thin through the narrow

beak, coming to settle

inside the other.

Consider the gasp, teeth-caught,

consider this whistle through

the mind’s thick chapel,

where you found me sounding

the warmest note.

Sire the muscle

bruise bone

make music of your brittle animal.

Les mer «Kingdom-come / Safiya Sinclair» →

Photo und Biografie/ poetryinternationalweb.org

Klimaaksjonen takker Arild Vange og Forlaget Oktober for tillatelsen til å benytte gjendiktningen av Thomas Klings dikt. Vennligst slå opp på neste side for å lese det på tysk og norsk.

Les mer «Thomas Kling: Bipedie» →

 / Om Thalia Fields «Fugleelskarar, bakgard» (scroll down for poems in Norwegian and English)

Så lenge vi har fortalt kvarandre historier, har dyra vore viktige for måten vi som menneske forstår oss sjølve og verda rundt oss på. Dei eldste hòlemåleria, godt og vel 40 000 år gamle, framstiller tablå med hestar, nashorn og mammutar; gamle gudar fekk trekk frå dyreverda, medan merkelege fenomen blei forklarte med fabeldyr.

Skapingsmytane i Bibelen innførte eit tydeleg hierarki der menneska fekk fullmakt til å «råda over fiskane i havet og fuglane under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorda». (1. Mos. 1:28) Den vidare historia kjenner vi. Med Darwin kom tanken om at artar ikkje er fikserte,  men noko som kan oppstå, og i forlenginga av det også døy ut. I den Pulitzerpris-vinnande boka Den sjette utryddelsen frå 2014 skriv Elizabeth Kolbert om korleis menneska gjennom nedhogging av tropisk regnskog, forsuring av verdshava og ved å endre den kjemiske samansettinga i atmosfæren no er i ferd med å forårsake ei masseutrydding av artar på jorda.

Les mer «Fugleelskarar / Thalia Field og Rune F. Hjemås» →

By Arne Johan Vetlesen / Foto: Bjørn Kvaal

«Anthropocentrism is not merely, or even primarily, descriptive. It is normative in postulating that human beings are superior to all other beings and forms of life on Earth, thus meriting a moral standing denied everything nonhuman.»

In his book Panpsychism in the West, David Skrbina writes:

“The mechanistic worldview is deeply embedded in our collective psyche. For several hundred years the dominant orthodoxy has implicitly assumed that inanimate things are fundamentally devoid of mental qualities. This view has become integrated into our science, our literature, and our arts. Ultimately it has incorporated itself into our deepest social values, and thus become reflected in our collective actions. We treat nature as an impersonal thing or collection of things, without spontaneity, without intrinsic value, without “rights” of any kind. Natural resources, plant and animal species have been exploited for maximal short-term human benefit. Such mindless entities are seen as deserving of no particular respect or moral consideration. They exist to be collected, manipulated, dissected, and remade.” (Skrbina 2005: 265)

    In quoting this portrait of the mechanistic worldview, I am well aware that its presuppositions – say, in the form of the Cartesian mind/matter dualism – have been subject to massive criticism ever since its breakthrough in the sixteenth century. And yet, despite attempts within both philosophy and the natural sciences to show the notion of nature as “an impersonal thing or collection of facts” to be simply untrue to the facts, as a society we continue to exploit natural resources, plants, and animal species with impunity; far from bringing the exploitation of the natural world to a halt, we are busy speeding it up. By restricting the capacities for mind and soul, intelligence and reason, spontaneity and purpose to human beings, the mechanistic worldview has helped entrench anthropocentrism – literally, human-centeredness – in all key domains of modern Western society to this very day.

Les mer «From Anthropocentrism to the Anthropocene» →

/ Photo: Megan Rothman

Another battle burns beyond the glen.

I hear their grunting, shield-glare, & dying.

Pray they don’t set the forest to crackle.

Pray for just a little while longer, here

By the sleek pool. Loop us together,

The water’s surface & me, smooth, rippling

Only for my breath. This Elysium,

This liquid plane, silent in my silence,

Les mer «Narcissus / Wesley Rothman» →

Den danske sosiologen Ole Bjerg har en klimaløsning du kanskje ikke har hørt om.

Av Line Madsen Simenstad / Foto: Copenhagen Business School

De siste tiårene har det pågått en stille revolusjon, som de færreste har fått med seg: stadig mer av pengene som er i omløp blir laget av private banker istedet for av sentralbanken. Dette høres kanskje ut som en teknisk detalj, men er i virkeligheten en utvikling som har dyptgripende konsekvenser for samfunnene våre. Negative konsekvenser, mener de som står bak en voksende bevegelse for å reformere hele pengesystemet. En av dem er Ole Bjerg, sosiolog og forsker ved Copenhagen Business School, og forfatter av flere bøker, blant annet Making Money – The Philosophy of Crisis Capitalism. Han mener en pengereform er nødvendig for å stanse ødeleggelsen av naturen. Hvordan henger alt dette sammen? Vi har intervjuet Bjerg om vekst, penger, natur og frykt.

Les mer «Pengerevolusjonen» →

This song is from the album Kystwerk, where Roméo Poirier, Brussels-based musician, photographer and lifeguard, joins forces with the poet Lars Haga Raavand, on a sonic expedition that traces the serrated coastline of Norway and the briny depths of the North Sea.  The video is made by Richard Greenan, who also rund Kit Records, where Kystwerk is released.

                   //