/ Rosso Fiorentino (1494-1540): Deposizione

Av Eivind Mykelbust

I «Livets oppstandelse»brukte Nikos Kazantzakis påskebodskapen til å dramatisere spennet mellom personleg moral og politisk handling.

 I nokre veker eller månadar under flyktningkrisa i 2015 var det som om gapet mellom haldningane og handlingane våre var i ferd med å trekke seg saman. Verkelegheita ute i verda kom brått veldig nær, og den verka å ville tvinge oss til å ta stilling med det vi gjorde, ikkje berre med det vi sa. Eg hugsar opprørte samtalar rundt godt dekte middagsbord, i varme leilegheiter og hus, om kva krisa kunne føre med seg dei neste månadane og åra. No skulle vi verkeleg få prøvd oss, vi som hadde snakka om at ein ikkje kan avvise menneske i naud, at vi ikkje kunne vise bort dei som leid, men måtte ta lidinga inn for å lette den. Når nauda nærma seg, måtte grensene opnast. Men kva med våre eigne hus, våre eigne liv? Var vi klare til å sleppe dei fattige framande heilt inn dit?

Ein kan vel seie at vi slapp med skrekken. I alle fall at vi utplasserte skrekken, til europeiske utpostar på øyer som Lesbos og Lampedusa og til såkalla nærområde, eller fjernområde, som dei jo er for oss. Geografiske grenser skjerma oss for den moralske prøva, og tilbake sat vi, i alle fall dei fleste av oss, med gode, men uprøvde ideal.

Les mer «Kristus, korsfesta på ny» →

By Arne Johan Vetlesen / Foto: Bjørn Kvaal

«Anthropocentrism is not merely, or even primarily, descriptive. It is normative in postulating that human beings are superior to all other beings and forms of life on Earth, thus meriting a moral standing denied everything nonhuman.»

In his book Panpsychism in the West, David Skrbina writes:

“The mechanistic worldview is deeply embedded in our collective psyche. For several hundred years the dominant orthodoxy has implicitly assumed that inanimate things are fundamentally devoid of mental qualities. This view has become integrated into our science, our literature, and our arts. Ultimately it has incorporated itself into our deepest social values, and thus become reflected in our collective actions. We treat nature as an impersonal thing or collection of things, without spontaneity, without intrinsic value, without “rights” of any kind. Natural resources, plant and animal species have been exploited for maximal short-term human benefit. Such mindless entities are seen as deserving of no particular respect or moral consideration. They exist to be collected, manipulated, dissected, and remade.” (Skrbina 2005: 265)

    In quoting this portrait of the mechanistic worldview, I am well aware that its presuppositions – say, in the form of the Cartesian mind/matter dualism – have been subject to massive criticism ever since its breakthrough in the sixteenth century. And yet, despite attempts within both philosophy and the natural sciences to show the notion of nature as “an impersonal thing or collection of facts” to be simply untrue to the facts, as a society we continue to exploit natural resources, plants, and animal species with impunity; far from bringing the exploitation of the natural world to a halt, we are busy speeding it up. By restricting the capacities for mind and soul, intelligence and reason, spontaneity and purpose to human beings, the mechanistic worldview has helped entrench anthropocentrism – literally, human-centeredness – in all key domains of modern Western society to this very day.

Les mer «From Anthropocentrism to the Anthropocene» →

Av Line Madsen Simenstad /

Tida er ute for å skrive brev til politikere, mener Extinction Rebellion. De vil ha folket med på opprør. 

17.november i fjor var London plutselig i kaos. Demonstranter hadde blokkert de fem største broene over elva Thames, og trafikken i millionbyen ble forstyrret i flere timer. Bak demonstrasjonene sto Extinction Rebellion, en ikke-voldelig bevegelse, inspirert av Mahatma Gandhi, Sufragettene og den amerikanske borgerrettighetskampen. De maner til sivil ulydighet for å tvinge myndigheter til å redde verden fra klimakatastrofe.

Under den store aksjonsdagen i London var det ikke mer enn en måned siden Extinction Rebellion hadde blitt stiftet, men opprøret tiltrakk seg 6000 demonstranter. Flere enn 70 av dem ble arrestert. Siden denne aksjonen ar Extinction Rebellion dukket opp flere steder i verden, nå også i Norge. Med seg har de blant andre de 25 kulturpersonene som i midten av mars skrev et opprop der de erklærer samfunnspakten for brutt, ”ugyldiggjort av myndighetenes vedvarende mangel på nødvendig handling. Vi oppfordrer enhver prinsippfast og fredelig borger til å gjøre ikke-voldelig opprør sammen med oss.”

Ja,  hva er egentlig Extinction Rebellion? Vi får noen svar i et intervju med Vjolla Elisa Emiri, som er tilknyttet bevegelsens norske gren:

Les mer «Klimarebellene» →

Lyudmyla Chersonska is a Ukrainian poet and translator. She was born June 16, 1964 in Moldova. Since 1981 she has been living in Odessa, Ukraine. To date, Chersonska has published four books of poetry. Her last book talks about a Russian hybrid warfare against Ukraine.

In the following page you can read two of her poems, She Dreamed a Humanitarian Convoy and When a Country, both translated by Valzhyna Mort.  / NWCC says thank you to the poet and the translator!

Les mer «Lyudmila Chersonska / Two poems» →

1

Hans første sommer blir den sommeren alt kornet dør. Han er melkebarn og tannløs. Jeg: et tjukt, melete hjerte. Dyrene slaktes i juli. Sola ligger i harde, rettvinkla felt gjennom gatene, tar seg inn gjennom vinduene og gror fast i leiligheten. Vi finner skyggene, og der beveger vi oss, sakte. Til Bunnpris, til Tøyen, til Kampen Park. Og så visner gresset i Kampen Park. Asfalten damper og skogene brenner. Bærene råtner på kjøkkenbenken. Bakgårdsgresset dør, og vi får ikke lov til å vanne. Kanskje skal han aldri kjenne til noe annet. Men blomkålen trives, og vepsen. Manetene trives. Han krabber i parkene, røsker ut det brunsvidde gresset for å smake, studere. For å legge det under seg.

Les mer «Oslo / Western Cape 2018 // Line Madsen Simenstad» →

/ Johannes Fijt «Still Life With Hare and Game-Birds / Wikimedia C

Det er ham med geværet, som braser gennem underskoven. Han er ikke til at tage fejl af, han er jægeren.

At posere stolt med sit bytte på sociale medier vækker en bølge af harme, og det er forståeligt nok, men det er muligvis urimeligt at hævde at jægeren per definition er en fjende af naturen. Ofte forstår han naturen bedre – men måske på en mere nøgtern måde – end de følelsesstærke masser. Han vil argumentere for at han jager til naturens bedste. I den såkaldte byjungle mener vi også, at det er tydeligt, hvem som gør skade på planeten. Det er the 1%, som stadig insisterer på, at vi skal løse alle kriser ved at skrue tempoet op og producere mere. Det er the 1%, som har låst kontrolpanelerne fast mod en abstrakt forestilling om endeløs økonomisk vækst. Vi peger på the 1% og siger «Der er han, det er ham!» Han nikker og smiler et ræveagtigt smil og siger «Ja, det er mig, jeg har magt!», og vi råber «Af med hovedet, ned med ham!»

Les mer «Jægeren og de som jages / Susanne Christensen» →

Hva er de langsiktige og globale konsekvensene av vår livsstil? Hvem sliter mest på livsgrunnlaget – den fattige eller den rike? Mye miljøvennlig livsstil er dyrere enn miljøfiendtlig forbruk. I våre visuelle forestillinger om renhet, bytter fattig og rik på plassen. Hvem av dem belaster natur og miljø minst?

Fillete gestalter i hopetall, med hår i klaser og en finger i nesa. Vi kjenner den skitne fattigdommen fra Dickens og musikalenes univers. Klisjeene har sin rot i virkeligheten, tydeligst om vi beveger oss i tid og rom, til kvartaler og grender hvor folk ikke har tilgang til verken personlige remedier eller offentlige sanitære systemer som gjør det lett å holde legemet fritt for stank og møkk.

Tenk overfylte gater i tidlige industribyer som Newcastle og Liverpool, tenk malingflassende sykehus og barn vandrende på søppelberg i strukturtilpassede økonomier,  tenk italienske adelsmenns rapporter fra norske husmannsgrender – ikke noe klart skille mellom inne og ute, steppe, gate og gulv. Inne sover ti mennesker og et par dyr i hulter til bulter, ute flyter avfall og kloakk.

Les mer «Fattig eller rik – hvem er renest? / Ellen Foros» →

Foto: Tomas Espedal

(livsformer)

I tanken om livsformene, enhver livsform

ligger et skapende element, et bilde av liv

med enhver handling å strebe etter

direkte kontakt med sollyset

som plantene å utsette seg selv

med enhver handling, enhver bevegelse

formes et ukjent, noe større

som andre må ta imot

Les mer «Tre dikt / Andreas Vermehren Holm» →

Foto: Claus Høyner

Turistbådene er væk, ingen råb, ingen trafiklarm

Kun havfuglenes skrig og havet

der pjasker mod kajen

Jeg hviler mig på en sten og ser en cetacea

springe ud af vandet

en mørk bue mod det sølvfarvede hav

Måske en delfin

hvidnæse eller hvidskævning

Les mer «Den sjette massedød / Søren Toft Høyner» →

Mølen, april 2013 / Foto: Mats A. Nielsen

Smarttelefoner, Facebook-profiler og Google-søk er blitt selvskrevne deler av vårt informasjonssamfunn. Likevel er hvordan informasjonsteknologi former vår erfaring av det naturlige et underbelyst tema. Legger vi egentlig merke til naturens og livets forringelse når vi lever i skyggen av våre nettprofiler og etter tempoet til varslene fra våre applikasjoner? Google, Facebook og Amazon vil ikke lede oss ut av klimakrisen. Innvevde i deres vidstrakte nett vil disse selskapene og deres plattformer kanskje snarere lede oss inn i fristelsen til å ignorere den.

“…the cars and the buses, from the northbound number 3 to the number 32 up to the number 38, inexorably creep along on the steaming asphalt roads built parallel on both embankments, then the rapidly propelled bicycles below the breakwaters, the men and women strolling next to the river along the paths that were built or inscribed in the dust, and the blocking stones, too, set down artificially and asymmetrically underneath the mass of gliding water; everything is at play or alive, so that things happen, move on, dash along, proceed forward, sink down, rise up, disappear, emerge again, run and flow and rush somewhere, only it, the Ooshirosagi, does not move at all…”
László Krasznahorkai, Seiobo There Below (2013: 3-4).

I en av sine senere bøker, Seiobo There Below, velger den ungarske forfatteren László Krasznahorkai å starte sin søken etter glimt av perfeksjon og skjønnhet – etter tegn på mening og transcendens – med en lengre beskrivelse av væremåten til en fugl med navnet Ooshirosagi.

Les mer «Rasende forbi Kyoto / Mats A. Nielsen» →

Foto: Heini Lehväslaiho /

Kissanhiekka pitää puhdistaa, ennen kuin kissa palaa. Kumoan kaiken jäteastiaan, kuin kaivuri rekkaan, rekka vie pois öljyn, raskasmetallien, supermyrkkyjen saastuttaman maan, tuo puhdasta soraa, jonka päälle rakennetaan merikaupunki, kun säteilevät atollit vajoavat mereen, me haravoimme puhtaanvalkoista hiekkaa, jota pitkin vaeltaa, rantaviivaa tulevissa muistoissa.

/

    Helsingissä keskiviikkona 4. päivänä marraskuuta

Kattesanden må rengjøres før katten kommer tilbake. Jeg heller alt i søppelbøtta, likesom gravemaskinen fyller traileren, traileren kjører bort jord forurenset av olje, tungmetaller og ekstremgifter, kommer med ren grus som en kystby bygges ovenpå, mens de strålende atollene synker i havet raker vi ut den rene hvite sanden, til å vandre på, de kommende minnenes strandlinje.

    Helsingfors onsdag 4. november år 2018

Les mer «Kaksi Jyrki Kiiskisen runoa // To dikt av Jyrki Kiiskinen» →