Turismens herskap og tjenere

India 2020: En vestlig turist fotograferer en hellig mann under Shiva-festivalen i Varanasi. Fra utstillingen «Under en svart sol». Foto: Rune Eraker

I det globale overflodssamfunnet utgjør feriereiser kanskje den største industrien. Samtidig viderefører de kolonialismen i det globale sør.

// Av Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved UiO

Turismen utgjør en av verdens største økonomiske virksomheter, med stort og smått kanskje den største. Det har vært anslått at 10 prosent av verdensøkonomien inngår i turismens apparat. Det omfatter jo ikke bare om hoteller, flyselskaper, guider og restauranter, men også en underskog av tjenesteytere – fra taxisjåfører til solbrilleselgere – som er økonomisk avhengige av pengesterke besøkende.

Veksten har vært formidabel. I 1950 ble 25 millioner turister registrert. I 1975 bikket antallet 200 millioner, og i 2019 var antallet 1,4 milliarder (tallet er nok overdrevet siden en del andre reisende registreres som turister). 

Turismen har vokst raskere enn gjennomsnittet i verdensøkonomien. Så hvis reiseselskapet gjør oppmerksom på at «noe byggestøy må påregnes», er det lett å forstå hvorfor.

Slitasjeskader

Alle drømmer vel om en deilig ferie, og turisme blir stort sett omtalt med begeistring og forventning i våre medier. Av og til får man inntrykk av at andre land først og fremst er relevante for nordmenn som mulige feriemål. Samtidig er det mange kritikere som hever stemmen.

Noen av dem viser til at dagens turisme er alt annet enn økologisk bærekraftig så lenge den gjør seg avhengig av flyreiser. 

Andre tar utgangspunkt i det nye ordet «overturisme» og beskriver hvordan severdigheter fra Machu Picchu i Peru til La Rambla i Barcelona får kvelningsfornemmelser og slitasjeskader av det økende trykket. 

En gjenganger i den nordnorske sommersesongen handler ellers om bobiler på smale veier og dårlige toalettilbud. 

Et ytterligere tema er hastighet, som i år er spesielt aktuelt, ettersom det er 150 år siden Jules Vernes «Jorden rundt på 80 dager» utkom. Nå kan man jo uten problemer reise jorden rundt på 80 timer uten at man dermed opplever mer. Betydelig mindre, når sant skal sies.

Det har vært mindre oppmerksomhet omkring turismen som videreføring av kolonialismen, noe som er innebygget i selve fenomenet i det globale sør.

Reiser du til Bali, Kenya eller Den dominikanske republikk på ferie (og ja da, jeg har vært samtlige steder med familien, som turist), vet du at du har mulighet til å besøke dem, men de vil aldri få anledning til å besøke deg. 

Masaiene på savannen kler seg opp i tradisjonelle klær og setter opp boder i håp om å lokke deg til å kjøpe souvenirer som ofte har lite med masaienes kultur å gjøre. 

Balinesere iscenesetter maskespill og gamelanmusikk for å kunne tjene en slant. 

De som jobber på glassbunnbåter i Punta Cana, venter lange dager på at noen rikinger fra nord vil betale en håndfull dollar for å se på korallfisk. 

Når turbussen leverer solbrente og småfulle gjester tilbake på hotellet, ligger hatten ved utgangen, og passasjerene blir minnet om å legge igjen tips.

Turistens definisjonsmakt

Hotellpersonalet smiler imøtekommende i forsøk på å innfri gjestenes ønsker, som om de var tjenerskap på et kolonialt gods, hvilket de på mange måter er. 

Lokalbefolkningen må finne seg i å tilbringe store deler av dagen på utstilling. 

Fromme pilegrimer i Varanasi kommer for å rense seg i Ganges, men for besøkende er de en eksotisk og fotogen attraksjon i et stort friluftsmuseum.

Smak på ordet eksotisk. Finnes det mennesker noe sted som oppfatter seg selv som eksotiske? Det korte svaret er naturligvis nei. Men et litt lengre svar vil kunne vise hvordan lokalbefolkningen på turisttette områder lærer å betrakte seg selv med turistens øyne, slik at de kan fremstå som autentiske og få betalt for det. 

De vil aldri oppnå en lønn som gjør dem i stand til å betrakte mennesker andre steder som eksotiske og autentiske. Det er turisten som definerer hvem de er; de vil aldri få definisjonsmakt over turisten. Turistene får det som de vil, mens lokalbefolkningen gjør som turistene vil.

Turistene får det som de vil, mens lokalbefolkningen gjør som turistene vil 

Mobiliteten i verden har vokst kraftig siden århundreskiftet. Mellom 2004 og 2019 ble antall solgte flybilletter i verden mer enn doblet, fra to milliarder til nesten fire og en halv milliard. 

Mye av veksten skyldes økt velstand i den globale middel- og overklassen, billigere flybilletter og mer intensiv og kostnadsbesparende masseproduksjon av tjenestene turister typisk etterspør. 

Samtidig har under 20 prosent av verdens innbyggere sittet i et fly.

Bevegelsesfriheten er ujevnt fordelt. Det kan være dyrere å krysse Middelhavet i en lite sjødyktig holk dersom man har reist fra Mali eller Afghanistan, enn å tilbringe en uke på et komfortabelt hotell med velkomstdrinken og tur/retur-reisen fra Flesland til Antalya dekket. 

Hotellpersonalet på Varadero smiler kritthvitt i sine nystrøkne uniformer, vel vitende om at de aldri kommer seg til Paris eller Geiranger.

«McDonaldisering» av lokale forhold

Turismen bidrar til store forandringer i samfunn der ingen av innbyggerne ble spurt om sin mening på forhånd. 

Hotellkomplekser, kjøpesentre, privatiserte strender, dyre kafeer med gelato og cappuccino, forbundet av et komplett arbeidsmarked som i all hovedsak består av ulike former for tjeneryrker, utgjør denne infrastrukturen, som har mange fellestrekk uansett hvor man befinner seg. 

Turistene vil gjerne få med seg et glimt av noe lokalt og unikt, men det må være pakket inn på en trygg og forutsigbar måte. Dermed oppstår en global grammatikk for turisme, en «McDonaldisering» av lokale forhold som gjør dem lette å navigere i for besøkende som er innom en uke eller to. 

Turistene vil gjerne få med seg et glimt av noe lokalt og unikt, men det må være pakket inn på en trygg og forutsigbar måte

Selv om det finnes nisjer for lokale entreprenører – bilutleiere, kaféinnehavere, sexarbeidere og så videre, er det mektige, vanligvis transnasjonale firmaer som setter premissene og definerer hvor grensene går. Som så ofte blir lokalsamfunnene overkjørt, og innbyggerne blir stående med lua i hånda i håp om at det drypper litt på klokkeren bare de smiler bredt nok.

Folk klarte seg før turismen

Kanskje noen av oss vil besøke Karen Blixens «afrikanske farm» eller reise med luksustoget som er pietetsfullt oppusset for å illudere at India fremdeles er en koloni. Men den historiske arven kan lett videreføres på andre måter. Vi turister er kikkere og utbyttere som grafser til oss goder de som blir kikket på og utbyttet, ikke har tilgang til.

La oss ikke late som noe annet, men i stedet undersøke hvilke alternativer som finnes. 

Alle mennesker trenger noe å leve av, og i Mombasa og Angkor Vat kan det se ut som om det finnes få alternativer. 

Faktum er imidlertid at folk klarte seg før turismen, og at den også kan justeres. 

Alt som eies og drives av lokalbefolkning, bør få forrang. Fisk fra markedet er bedre enn importert lammekjøtt fra New Zealand. Alle varer og tjenester bør bli dyrere. Feriereisene bør ideelt bli kortere i avstand og lengre i tid.

Turisme finnes i mange innpakninger og innbyr til mange slags relasjoner. 

Gårdsturisme i Provence er hverken særlig miljøskadelig eller ydmykende for vertskapet. I sårbare deler av Europa, der fraflyttingen er stor og landbruket ikke lenger lønnsomt, kan turisme bidra til å redde lokalsamfunn. 

Både fotturisme og sykkelturisme er i vekst. Kortreisthet er et økologisk mantra, respekt og likeverd et kulturelt stikkord. 

Men det er lett å glemme eller bare ignorere maktforskjellene som er innebygget i moderne turisme. Noen flanerer, mens andre er henvist til å krype. La oss ikke late som noe annet.

Fotografen Rune Erakers utstilling «Under en svart sol» retter søkelyset mot turismen som forlengelse av kolonitiden. Thomas Hylland Eriksen skal delta i en samtale om temaet med Eraker på utstillingsåpningen på det gamle Munchmuseet på Tøyen 24. august.