Vi kommer til å hate dere / Lisa Nøttseter

Vi, de ufødte, kommer til å hate dere.

Vi kommer til å forbanne deres navn og alt dere stod for. Vi vil forbanne det dere hadde kjært, som først og fremst var dere selv og deres egen bekvemmelighet.

Hatet skal brenne hvitglødende. Vi skal danse på gravene deres, hvor vi står til knes i gjørme, hvor regnet som aldri stopper trenger stadig lenger ned i det fuktige tynne jordlaget over knoklene deres.

Vi skal hate tempoet deres, bilene deres, at dere hadde det så travelt at dere alltid måtte kjøre de metalliske fossildyrene deres hvor dere skulle. Dere anså dere for så viktige at dere ikke kunne bruke deres egne ben til å ta dere frem over jordskorpen.

Vi skal hate arrogansen deres. Hate at dere var så selvsentrerte, at dere trodde at livet var her og nå. Dere tenkte at det viktigste var dere selv og deres barn. Tenk at våre forfedre var så kortsynte at de trodde det hele dreide seg om dem: – en gjeng lavpannede tobente rundt totusenårsskiftet.

I tusener av år forstod forfedre våre at de var laget av kjøtt, av jord og vann. De pustet luften, de drakk fra elvene. De gav kroppene sine tilbake til jorden når livet ebbet ut av dem. I tusenvis av år har slekt fulgt slekters gang, døden var allestedsnærværende – i barsel, i barnas lek, rundt middagsbordet. Vi begravde våre døde. Vi sørget. Vi feiret de levende, de overlevende og de som skulle komme. Slekten, som følger og følger, som finner nye veier, som renner gjennom tiden som en elv. Hvert menneske som en vanndråpe i tidens elv.

Helt til den vanvittige trangsynte idiotepoken rundt totusenårsskiftet. Da døden var lukket inn i egne, stengte rom. Protein kom i form av pulver, og alt av mat kunne kjøpes ferdig partert og innpakket uten hint av hverken oppvekstmiljø eller hva det hadde kostet jorden å frembringe produktet. På siden av kretsløpet, uten respekt for liv og død, skulle menneskene komme til å spise seg syke, eller ta så stor avstand fra mat at de sultet ihjel midt i matfatet. Mens andre mennesker andre steder ikke skulle ha nok mat i det hele tatt. Ute av balanse. Uten kontakt med luften, jorden, arbeidet som kreves av naturen for å frembringe det livet vi kaller “mat”. Uten å forstå at vår egen svette skulle bli til skyer, at juicen vi drakk skulle trenge gjennom membraner og inn i blodomløpet for å forsyne hjernen med næring og bli til helt nye tanker. Totusenårsmennesket skulle være hevet over alt dette. Kroppene deres skulle sprites og pakkes inn i syntetiske klær, og kontakt med naturen måtte foregå med hansker på. Hovmodig hevet over alt jorden hadde skapt. Mennesket hadde skapt seg selv. Mennesket hadde skapt jorden i sitt bilde, lagt den under seg. Det fortreffelige, uovervinnelige, forvirrede, hjelpeløse, arrogante, moderne mennesket.

De ville ikke bøye seg for noe større enn det suverene mennesket. Og vi tilgir dem ikke.

Vi skal ikke tilgi dem fordi de ikke vet hva de gjorde. De vet. Men de forstod det ikke. De skjønte det med intellektene sine at jorden var i ferd med å drukne, tørke ut, flomme over, brenne opp, blåse bort. Men de skjønte det ikke i hjertene, i kroppene og kjøttet. De kjente det ikke i hjerteslagene. De skjønte det ikke når det dugget på ruten av utpusten eller når den grå røyken steg fra pipen og blandet seg med skyene. De kjente ikke sammenhengen. De ville ikke bøye seg for noe større enn det suverene mennesket. Og vi tilgir dem ikke.

Vi hater dere.

Og når knoklene deres kommer til overflaten i de grunne gravene, når all gjørmen har regnet ned i de overfylte havene, så skal vi denge løs med knoklene deres og knuse hodeskallene deres. Arven dere har gitt oss er reint hat. Det er utakknemlighet.

Dere tok ikke vare på det dere ble gitt. Dere gikk fra festen når det var tomt for mat og drikke, søppel og rot lå overalt. Gården skulle dere ha overlatt i bedre stand enn den var da dere selv tok over. I generasjon på generasjon har reglene ligget der. Vi passer på våre små. Menneskehvalpene. Vi før dem opp, hegner om dem, heier dem frem, hjelper til og ønsker at de skal lykkes. I deres nærsynthet lyktes dere ikke. Dere trodde det viktigste faktisk var akkurat deres egne barn. At det var viktig at akkurat deres eget avkom ville vinne den ørlille og kortsiktige “konkurransen” med sine jevnaldrende, sine samtidige, som totusentallets knokkelhjerner innbildte dere at dere deltok i. Dere skjønte ikke at “deres barn” ikke bare gjelder en generasjon frem. Vi er deres barn. Dere tok ikke vare på oss.

Dere sviktet oss. Dere stjal fra oss. Dere er fullkomment mislykkede som foreldre. Som forfedre. Vi skal lære barna våre i generasjoner å hate dere. Menneskene må aldri bli som dere igjen. Vi skal lære av dere. Og vi skal aldri takke dere.

Lisa Nøttseter har arbeidet som skaper, utøver og produsent av scenekunst. Hun har en BA i filosofisk estetikk fra Universitetet i Bergen og er utdannet dansekunstner ved Høyskolen for dansekunst i Oslo. Hun jobber til daglig på Bergen Dansesenter, og har tidligere virket litt som kritiker, deltatt i fagutvalg for dans i Norsk Kulturråd og vært aktiv politisk.