Ut av polykrisen
Alt kan eies og kontrolleres i dagens verden, fra strender og skoger til blodprøver og sinnsstemninger. Kampen for frihet og rettferdighet er en kamp mot eiendom og for allmenningen.
Plutselig er det krise overalt, enten vi retter blikket mot matpriser, krig, klima eller demokratiske institusjoner. Nå er jo ikke krise et nytt ord. I antikkens Hellas ble krisis (κρίσις) ofte brukt som et medisinsk begrep. I mangel på antibiotika og vaksiner var krisen et vendepunkt med to mulige utfall: Du døde, eller du ble frisk. I den teknovitenskapelige tidsalder leter vi etter krisenes årsaker for å finne en vei ut av labyrinten. Noen av de større navngitte krisene i vår levetid har vært oljekrisen, dot com-krisen og finanskrisen, som alle førte til økonomisk destabilisering og sosial misnøye. Likevel er det noe som er nytt i det 21. århundrets tredje tiår: Krisestemningen flyter nå i modernitetens hjerteblod.
Selv om ordet etter hvert fikk en videre betydning, har den medisinske forståelsen av krisebegrepet overlevd, som i «kritisk tilstand». Da Nietzsche sa at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, meldte han seg inn i en lang tradisjon for heroisk fiksjon. Der vil det garantert bli servert cliffhangers og situasjoner der alt håp ser ut til å være ute, før helten reiser seg som en fugl Føniks, sterkere enn noen gang, klar til å løse nye kriser.
Noe er gått i stykker
Denne typen fiksjon tilbyr systemlojalitet for å unngå nøktern realisme. Derfor er den medisinske metaforen misvisende. Det er nemlig ingen automatikk i at krisene skal ta slutt. Krisen kan bli normaltilstanden, hvilket klimaendringene minner oss om stadig oftere: Klimakatastrofen kommer ikke nærmere; den er her, fra Danmark til Fiji, fra Spania til Filippinene. Det ligger ellers en historisk ironi i at nettopp breddene til Eufrat og Tigris er i ferd med å bli ubeboelige på grunn av tørke og temperaturstigning. Mesopotamia er området som gjerne omtales som sivilisasjonens vugge, og deltaet kan ha gitt inspirasjon til Første Moseboks myte om Edens Hage.
Fra modernitetens utkikkstårn betraktes usikkerhet og uforutsette endringer som tegn på at det som er gått i stykker, kan repareres. Da UNDPs direktør Achim Steiner presenterte fjorårets Human Development Report, var han imidlertid uvanlig pessimistisk:
På samme tid foreslo historikeren Adam Tooze i Financial Times begrepet polykrise som et nøkkelord for å tolke dette ukjente territoriet. Dette begrepet, lånt fra sosiologen Edgar Morin, peker på muligheten av at krisene kan ha en indre sammenheng.
Klimaendringene forverrer sosial ulikhet, og er i seg selv forårsaket av løpsk global kapitalisme, som har akselerert siden slutten av den kalde krigen. Jakten på vekst og lønnsomhet har blant annet drenert våtmarker, erstattet skog med lønnsomme, økologisk fattige jorder og jorder med infrastruktur på et fundament av betong. Økosystemer utarmes, arter forsvinner, og mennesker presses til å bygge skur i utkanten av byene (slummer), i tråd med David Harveys begrep accumulation by dispossession (akkumulasjon ved fordrivelse). For å oppnå økt forbruk, økt overskudd for kapitaleierne og mer statlig kontroll, blir både kultur og natur forenklet og standardisert.
Alle som kjenner til dagliglivet i det globale sør vet at begrepet krise ikke er meningsfylt for mennesker som lever kronisk ustabile liv, og som er tvunget til å improvisere for å overleve fra dag til dag. En slik tilværelse er fremmed her hos oss, men hvor lenge varer det? Ukrainere ble over natten slynget fra forutsigbarhet til usikkerhet, og deres prekære tilstand har snart vart i to år. Det er ikke utenkelig at den lange freden, som de rike landene har hatt glede av siden 1945 (riktignok med unntak av en rekke angrepskriger i forskjellige utland), går mot sin slutt. Det er videre enda mindre utenkelig at det destabiliserte klimaet vil føre til omfattende, ukontrollerbar migrasjon de nærmeste tiårene. I så fall vil det oppstå harde konflikter langs flere linjer. Ikke alle i det globale nord er begeistrede tilhengere av Angela Merkels Willkommenskultur, for å si det mildt.
Full spredning
Vårt syn kan sammenfattes som at eiendom er polykrisens dypeste årsak. Den moderne kapitalismens velsignelser ble utmeislet av tenkere som moralfilosofen Adam Smith. Som motvekt til hemmende konvensjoner og kameraderi gikk han inn for et fritt marked motivert av den enkeltes egennytte som kilde til rettferdighet, frihet og velstand. Argumentene var langtfra irrelevante i 1700-tallets Storbritannia. Blant kritikerne av dette perspektivet var filosofer som Jean-Jacques Rousseau, frihetlige sosialister som Henri Saint-Simon, William Godwin og, i neste generasjon, kommunister og anarkister som Pierre-Joseph Proudhon og Mikhail Bakunin. Bakunin kritiserte Marx blant annet for å gå inn for en topptung, autoritær stat. For disse radikalerne kunne staten være like hemmende som det såkalt frie markedet.
Den globalt integrerte vekstkapitalismens suksess har medført en verden der ingenting teller med mindre det kan telles, og der forbindelsen mellom eiere og reelle verdiskapere er blitt utydelig.
La oss spole frem til dagens situasjon, som på noen viktige måter skiller seg fra 1800-tallets. Når kapitalismen har carte blanche til å oversette alt som finnes til markeder, sprer den økonomiske profitt- og vekstlogikken seg til områder der den ikke har noe å gjøre (f.eks. helsevesen, utdannelse og natur). I tillegg blir eiendom og profittmaksimering løsrevet fra moral og ansvar når virksomheten oppskaleres til et transnasjonalt nivå, noe som vanligvis finner sted i tett samarbeid med politiske myndigheter. Den globalt integrerte vekstkapitalismens suksess har medført en verden der ingenting teller med mindre det kan telles, og der forbindelsen mellom eiere og reelle verdiskapere er blitt utydelig.
På dette området kan vårt fag, sosialantropologien, vise seg å være særdeles politisk relevant. I økonomisk antropologi er den første beveger nemlig ikke det presumptivt rasjonelle individ, men gaveutveksling mellom to. Sett i et slikt perspektiv er økonomien relasjonell og blir samfunnets lim snarere enn løsemiddel, ettersom den fører med seg moralske forpliktelser hos begge parter.
Det uskjønne ordet «økosystemtjenester» er et glimrende uttrykk for markedets makt, idet det indikerer at mennesker eier naturen og har rett til å bruke den uavkortet til sin fordel. Privatisering og individualisering har funnet sted i akselerert hastighet siden nyliberalismen ble hegemonisk på 1980-tallet. Den nyliberalistiske økonomen Hernando de Sotos store idé, implementert i hjemlandet Peru, men også andre steder, gikk ut på at slumboere skulle kunne formalisere eiendomsretten til skuret sitt ved å få tildelt et skjøte. Dermed skulle de bli i stand til å ta opp lån, starte egen business og bli rike. Kritikken gikk blant annet ut på at de ville ta opp lån de aldri ville kunne betale tilbake. I praksis var det nesten ingen av dem som forsøkte, som fikk lån.
Naturaliseringen av markedet
Enhver form for bruksrett som ikke er formalisert er uheldig for staten, som mister kontroll, og for kapitalismen, som taper muligheter til fortjeneste. Dette er ikke et problem som hovedsakelig gjelder «jordens fordømte» (Fanon), fra slumboere til urfolksgrupper, men et virus som infiserer mennesker overalt. En av de viktigste innsiktene fra godt over et århundre med systematisk antropologisk forskning, er at samfunnets orden kunne ha vært annerledes. Naturaliseringen av en gitt orden, som følgelig fremstår som naturlig og uavvendelig (jf. Thatchers TINA-doktrine: «There Is No Alternative»), foregår ofte ubevisst, og den fører blant annet med seg makt og avmakt, ulikhet og miljøkatastrofer.
Småskalabonden, forfatteren og sosiologen Olav Randen skrev nylig om hvordan hans hjembygd var blitt forvandlet til det ugjenkjennelige. Et eksempel er en 400 kvadratmeter stor «hytte» eid av en av landets rikeste menn, hvis eiendomsrett også hindrer lokalbefolkningen fra å utøve sine hevdvunne rettigheter til å jakte, fiske og plukke bær. Randen avrunder kraftsalven slik:
Den tidlegare stølsvollen er eit Norge i miniatyr. Sakte og sikkert blir attraktiv natur profittkjelde eller leikegrind for transnasjonale rikingar. Sakte og sikkert blir eigedomsrett- og brukshøve flytt frå bygd til by og frå Norge til skatteparadis. Det offentlege vil ikkje eller vågar ikkje å setje foten ned. (Klassekampen, 16/9-23)
Finnes det lesere der ute som ikke kan komme på lignende eksempler? For vår del har vi ingen problemer i så måte. For noen måneder siden tok en mauritisk venn Eriksen med til et sted der en sti inntil nylig hadde snirklet seg gjennom skogen. Da Sadesh vokste opp på Mauritius før årtusenskiftet, pleide gutta å sykle ned til en dam for å bade og gjøre rampestreker. Hele området var nå inngjerdet og «utviklet» for rike utlendinger. Jord konvertertes fra allmenning til individuelt eierskap overalt, noe som skaper og støtter opp under et sosialt verdensbilde basert på mistenksomhet snarere enn tillit, konkurranse heller enn samarbeid.
Også kreftcellene dine kan eies
I den globale ordenen som ikke lenger bare er hegemonisk, men praktisk talt universell, kan alt potensielt gjøres om til noe som kan eies. Like etter årtusenskiftet omtalte James Boyle immaterielle rettigheter som «den andre innhegningen» (the second enclosure). Den første bestod i privatisering av jord, som tidligere hadde vært en allmenning, i England fra 1500-tallet til 1800-tallet. I The New Imperialism utvidet David Harvey analysen av akkumulasjon ved fortrengning til også å gjelde kultur (det noen urfolk og andre kaller kulturell appropriasjon, altså en form for tyveri). I sin forskning har Salemink skrevet om kommersialiseringen av immateriell arv (kulturell, naturlig, religiøs osv.) som et tegn på at kapitalismens logikk trives like godt i ideenes verden som i gruver og på fabrikker. I The Age of Surveillance Capitalism analyserer Shoshana Zuboff videre hvordan selve livene våre, både online og offline, blir data som kan selges.
I forbindelse med den langvarige kreftsykdommen som til slutt tok knekken på ham høsten 2023, deltok Salemink i kliniske studier med håp om å finne en kur. Hans kropp og dataene den genererte tilhørte da det farmasøytiske selskapet som finansierte eksperimentene. En slik praksis er utbredt og tillatt så lenge «giveren» er anonymisert. I den prisbelønte The Immortal Life of Henrietta Lacks skriver Rebecca Skloot om det farmasøytiske etterspillet til Henrietta Lacks’ kreftceller.
Lacks var en amerikansk tobakksbonde som døde av livmorhalskreft i 1951. Kreftcellene hennes, nå kjent i laboratorier under forkortelsen HeLa, har ført til store medisinske fremskritt. Hennes barn og andre nære slektninger ble klar over dette først mange år senere. Cellene hennes var ikke lenger en del av kroppen hennes, men en vare. Som Skloot forklarer:
Når du møter opp til legen, vil du få et skjema som sier at «vi ønsker å lagre vevet ditt for fremtidig biomedisinsk forskning; vi kan ikke fortelle deg nøyaktig hva denne forskningen kan innebære, og du kan ikke spesifisere hvordan vevet ditt brukes. Vi kan dele identiteten din med andre forskere, med personvern på plass. Og vi kan kontakte deg for fremtidig forskning. Er det OK?»
Legemiddelselskapet gjorde med Skloots kreftceller det samme som teknologigigantene gjør med vår deltakelse på digitale plattformer. Det blir regnet som greit å konvertere kunnskap, personopplysninger og – altså – endog deler av kroppen vår til eiendom. Hensikten kan være den beste, men eksempelet viser likevel hvordan eiendom er blitt en fellesnevner for praktisk talt alt som finnes.
Allmenningen fra skanse til skanse
En verden der alt prinsipielt kan eies av stat, selskap eller individ står i motsetning til verdiene til de fleste mennesker har forpliktet seg til gjennom hele vår kulturhistorie. Som urfolksledere stundom svarer når de blir spurt om hvorfor de mangler et papir som viser at de eier skogen eller savannen sin: «Vi eier ikke landet; landet eier oss.» Når skillet mellom økonomiske og moralske verdier viskes ut, fremstår en slik argumentasjon som underlig, primitiv og i siste instans uforståelig.
I vår verden blir vi konstant utsatt for denne glemselen. Beskyttelse av eiendom og marked trumfer beskyttelsen av menneskeliv og miljøet vi er avhengige av. Eiendommens forrang er tydelig i rettssaker som bedragerisakene mot Jeffrey Skilling (Enron) og Elizabeth Holmes (Theranos). Begge ble dømt, ikke for overgrep mot menneskene de hadde svindlet, men for å ha lurt aksjonærene! Sackler-familien, eiere av Purdue Pharma og sentrale premissleverandører for opioidkrisen i USA, har kjøpt seg juridisk immunitet, noe som er mulig i et verden som har glemt skillet mellom verdi og verdier. Skilling fikk for sin del redusert straffen med ti år.
Vanlige mennesker som er blitt ofre for denne typen svindel, får ingen kompensasjon, noe som minner oss om at de som fikk erstatning av Storbritannia og Frankrike etter at slaveriet ble avskaffet, var slaveeierne, ikke slavene.
Beskyttelsen av eiendom er blitt globalisert gjennom regionale og globale avtaler, og WTO (World Trade Organization), grunnlagt i 1995, har vært en nøkkelinstitusjon her. Det er få som har makt til å tråkke på bremsen. International Seaboard Authority er en organisasjon med 167 medlemsland som skal regulere gruvedrift på havbunnen. Norge er et av landene som trolig vil opprette slike gruver, og her er det få som har hørt om organisasjonen, som oppnår lite i praksis. Et annet eksempel, som også viser at privateiendom trumfer alle andre hensyn, gjelder den såkalte gjenreisningen av Barbuda etter Irma.
Barbuda, politisk lillebror i øystaten Antigua og Barbuda, hadde rundt 1700 innbyggere før mye av infrastrukturen ble skadet av orkanen Irma i 2017. Statsministeren oppfordret samtlige innbyggere til å forlate øya, og garanterte at de kunne komme tilbake når alt var trygt. Etter evakueringen viste det seg imidlertid at lastebilene, gravemaskinene og arbeiderne som ankom ikke bygget om hjem, skoler og butikker for lokalbefolkningen, men femstjerners fasiliteter for turister, inklusive en privat flyplass.
Folk fra Barbuda har påpekt at jord historisk har vært en allmenning, noe som innebar at alle innbyggere hadde bruksrett til en tomt. Som følge av privatiseringen, støttet av regjeringen på Antigua, vil felles bruksrett være umulig å opprettholde.
Motsetningen mellom arbeid og kapital er stadig grunnleggende, og den forsterkes av kapitalismens finansialisering og globalisering. Dessuten fører konverteringen av alt til eiendom ikke bare til ulikhet, politisk maktesløshet og økende avstand mellom selskaper og lokalsamfunn. Den forsterker også den andre hovedmotsigelsen i vårt århundre, mellom kapitalistisk vekst og økologisk bærekraft. Fjerningen av mangrover på Barbuda er en utmerket illustrasjon. Mangrovekratt vokser i strandkanten og trives i saltvann. De beskytter koralløyer som Barbuda mot stormer og erosjon, men blir fjernet for å lage strender og hoteller. Hjemvendte til øya møter nå et helt annet sted enn det de forlot, et sted der det eneste som teller er det som kan telles. Og hvis de hjemvendte skulle bli satt til å telle, er det andres penger og ikke deres egne som både teller og telles.
Biologisk og kulturell ensretting
Et resultat av den globale homogeniseringen består i tap av fleksibilitet, altså alternativer. Det er slående paralleller mellom beskrivelser av artsutryddelse og tap av biologisk mangfold, som beskrevet i Kolberts Den sjette utryddelsen og situasjonen med hensyn til kulturelt mangfold i dag, ikke minst når det gjelder små, statsløse grupper, selv om praktisk talt alle samfunn er berørt av kapitalocen (kapitalismens tidsalder) og homogenocen (ensrettingens tidsalder).
Kolbert beskriver en rekke årsaker til «den sjette utryddelsen», og tar lærdom fra de fem foregående utryddelsene, hvorav den mest kjente var nedkjølingen av det globale klimaet etter meteornedslaget på Yucatán for 66 millioner år siden, som førte til dinosaurenes utryddelse.
Noen av årsakene til utryddelse er artsinvasjon, tap eller fragmentering av habitat, overutnyttelse av naturressurser og naturkatastrofer, men den viktigste årsaken, relatert til de andre, er menneskeskapt økologisk destabilisering, det vil si forurensning, infrastruktur og klimaendringer.
Det er mange likheter mellom Kolberts analyse av biologisk ensretting og prosesser som påvirker menneskers kulturelle verdener. Tap av habitat ligner effektene av akkumulasjon ved fordrivelse der folk mister sine hjem og levebrød på grunn av ny infrastruktur, og flytter til et skur i utkanten av en by fordi det ikke er noe annet alternativ tilgjengelig. Overutnyttelse av ressurser fratar også urfolk levebrødet, og artsinvasjon kan ha en parallell i statens og markedets forenklinger av naturmiljø. Klimaendringer påvirker selvfølgelig hele naturen, også menneskets.
Kultur har en annen indre dynamikk enn biologi, men det er verdt å se nærmere på parallellene. Velvillig statlig urfolkspolitikk minner om tanken bak nasjonalparker. Statens kontrollbehov og ønsket om å omsette alt til målbare og lønnsomme «ressurser», bidrar til oppskalering, forenkling og ensretting på begge områder.
Fordelene ved homogeniseringen måles med modernitetens universelle målestokker, som historisk har gitt økonomisk vekst, standardisert utdannelse, redusert barnedødelighet, forbedrede sanitærforhold og så videre. Ikke alle tjener på det. Noen må betale regningen uten å kunnet høste fordelene. Imidlertid er vi alle i siste instans tapere fordi vi kollektivt maler oss inn i et hjørne.
Tapet av fleksibilitet er den mest alvorlige virkningen av klima- og miljøkrisene. Insisteringen på ett enkelt økonomisk system som forutsetter evig vekst, et fåtall høyproduktive matvekster og den narkomane avhengigheten av fossilt brensel, har gjort oss til trær på en plantasje, kunder hos Starbucks og jetonger i et spill som på lang sikt bare har tapere.
Gjenerobring av allmenningen
Sett mot dette bakteppet er vi overbevist om at den type kunnskap som er representert i antropologisk forskning, kan bidra med en verktøykasse som gjør det mulig å erstatte den destruktive vekstkapitalismen med en samfunnsform basert på allmenningen. Når vi snakker om allmenningen, har vi vist at det nå er nødvendig med en utvidet definisjon, som ikke bare handler om skoger, strandlinjer og fjellområder, men også ideer, kultur, språk, våre kropper og våre lengsler. Kanskje det er på tide å gjenfortrylle verden (Max Weber skrev om verdens avfortryllelse under modernitetens flomlys) ved å omdefinere den til et mylder av fenomener som er usammenlignbare, som ikke kan presses inn en felles målestokk. Helhetstenkning er et nøkkelbegrep, i kontrast til den analytiske tilnærmingen der verden stykkes opp i håndterlige, men isolerte årsakssammenhenger. Ikke minst i de internasjonale forsøkene på å bremse klimaendringene er fraværet av en helhetlig tilnærming påfallende. Vi må venne oss til å lese menneskelivet og naturen som ett enkelt system som inneholder både dynamiske forbindelser, feedback-effekter og utilsiktede bivirkninger.
Det som trengs for å bekjempe miljøødeleggelser og klimaendringer, avmakt og ulikhet, er ikke mer kunnskap av samme slag som har skapt problemene. Vi, som er professorer i antropologi med lang fartstid, ber kanskje for vår syke mor, men vi ber også for planeten og menneskeheten når vi fastslår at det er på høy tid at antropologien viser sitt sanne ansikt som en motkulturell, radikal vitenskap som ikke begrenser seg til studiet av menneskelig mangfold, men også viser hvordan det nåværende, overopphetede, globale, kapitalistiske systemet er økologisk ødeleggende, bidrar til økt ulikhet og fremmedgjøring, og er sjokkerende amoralsk. Et premiss både for etnografisk feltarbeid og krysskulturell sammenligning er at gode liv kan oppnås på forskjellige måter, og langtfra alle er selvdestruktive.
Verden bør gjenerobres av prinsippene som ligger til grunn for økonomisk antropologi, som legger vekt på at mennesker ikke slutter ved huden men er sine relasjoner, at alle transaksjoner har et moralsk element, og at det gode samfunn ikke er suicidalt. Kulturhistorisk er det dette som er vanlig, ikke den historisk unike samtiden vår.
Vår spådom er at antropologien snart vil fremstå som en sint disiplin der skillet mellom Sein og Sollen – det som er versus det som bør være – blir vanskelig å opprettholde.
I dette resonnementet står vi naturligvis på skuldrene til en lang rekke tenkere og forskere, fra kapitalismekritikere som Karl Marx og Karl Polanyi til økonomiske antropologer fra Marcel Mauss til David Graeber. Vårt syn er imidlertid at god antropologisk tenkning (som godt kan komme fra f.eks. skjønnlitteraturen eller filosofien) kan være en brekkstang mot dagens økonomiske verdenssystem, uavhengig av den enkelte antropologs politiske overbevisning. Uavhengig av partipolitikk og navngitte ideologier viser vårt kollektive arbeid bredden og dybden av menneskelig mangfold, og gjør det vanskelig å trekke noen annen konklusjon at det er noe fundamentalt galt ved dagens globale system.
Vår spådom er at antropologien snart vil fremstå som en sint disiplin der skillet mellom Sein og Sollen – det som er versus det som bør være – blir vanskelig å opprettholde. På rent faglig grunnlag kan vi forsvare rettighetene til de som ikke har og peke på pliktene til de som har, og vi kan vise hvorfor felles ansvar for hverandre, samfunnet og økologien fører til bedre liv, en sunn økosfære og en mindre urettferdig verden enn den globale kapitalismens splittende og kortsiktige verden. Antropologer har også gang på gang vist at det finnes mange veier som er blitt fulgt, fortsatt blir praktisert og bør tas på alvor i skyggen av polykrisen. Den beryktede TINA-doktrinen må snarest erstattes av TAMA (There Are Many Alternatives). Disse alternativene har vært dokumentert grundig og vitenskapelig i over hundre år, men er foreløpig ikke blitt tatt tilstrekkelig på alvor. Til forskjell fra kvantitative forskere, hvis budskap blir oppfattet som «viktig» av makthavere, blir antropologers fortolkende innsikter gjerne betraktet som «fascinerende». Det må bli en slutt på at de fortolkende, holistiske, kritiske perspektivene alltid blir invitert til å holde takk for maten-talen i den globale samtalen.
Dette essayet er en bearbeidet, forkortet og oversatt versjon av «A manifesto against property: Anthropological anger in an era of greed and destruction» , Focaal—Journal of Global and Historical Anthropology 97 (2023): 1–6. https://www.berghahnjournals.com/view/journals/focaal/2023/97/fcl970101.xml.
Oscar Salemink (1958–2023) var professor i antropologi ved Københavns Universitet inntil sin død 23. september 2023.
Thomas Hylland Eriksen (1962), professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, ferdigstilte teksten i tråd med Oscars ønsker. Han er også ansvarlig for den norske versjonen.
Foto: Universitetet i Oslo
Litteratur
Boyle, James (2002). Fencing off Ideas: Enclosure & the Disappearance of the Public Domain. Daedalus, 131(2), 13–25.
Boyle, Louise (2021) Residents of hurricane-ravaged Barbuda hopeful as UN body signals «deep concern» over resort for uber-rich. The Independent, 16 July 2021.
Harvey, David (2003) The New Imperialism. Oxford University Press.
Kolbert, Elizabeth, 2014. The Sixth Extinction: An Unnatural History. Bloomsbury.
Mohammed, Kenneth (2023) «Billionaire club»: the tiny island of Barbuda braces for decision on land rights and nature. The Guardian, 26 September.
Morin, Edgar & Anne Birgitte Kern (1999) Homeland Earth: A manifesto for the new millennium. Cresskill Hampton Press.
Randen, Olav (2023) Frå stølsvoll til leikegrind. Klassekampen, 15/9-23.
Skloot, Rebecca (2010) The Immortal life of Henrietta Lacks. Crown.
— (2015) Your Cells. Their Research. Your Permission? New York Times, 30 December.
Zuboff, Shoshana (2019) The Age of Surveillance Capitalism. Profile Books.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 