Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
Framme vid linjen ska du bevara denna kärlek, dess björnbärslika växande. Bevara denna hängivenhet, sergeant, likt ett barns eller en hunds. Bevara denna gråt, aldrig kommer den att vara större.
Att gå ända fram till linjen, att markera den med sina fotspår. Att hålla linjen och att hålla samman. Och att för alltid stanna kvar i oktober. Som på befallning.
Ty denna kärlek, slö som en kniv, denna bittra kärlek, som härmed är din, den upprätthålls av dem som står vid linjen. Och av dem som är bortom den.
I romanen Trollvinter av Tove Jansson fra 1957, våkner Mummitrollet opp fra vinterdvalen midt på vinteren, som den første av alle mummitroll. Utenfor husets lune vegger er dalen dekket av snø, og ennå renner bekken under broen i hagen. Strømmen har forhindret vannet fra å fryse, ellers er skogen taus og stille. Verden er ikke slik Mummitrollet er vant til. Hele livet har han levd gjennom vår og sommer, og lagt seg til å sove på tampen av høsten. Han går ned til havet hvor han møter Too-tikki, som, sammen med usynlige vesener, holder til i badehuset på vinterstid. Han klager til henne over at alle ser ut til å ha glemt den ordentlige verdenen. For ham er den ordentlige verdenen den verdenen hvor løvtrærne er grønne, hvor syrinene blomstrer og frukttrærne bærer epler, hvor sollyset på verandaen varmer ryggen og hvor havet er så varmt at han kan ta ni svømmetak under vann, før han tar på seg den blå badekåpen som henger i skapet. Han husker at hempen på badekåpen er ødelagt, og at det ligger et par solbriller i lommen. Too-tikki derimot, undrer seg over hvordan man kan vite hvilken verden som er den ordentlige. Hun forteller ham at det er så mye som ikke får plass om våren og sommeren og høsten. Hun forteller ham at alle som er litt sjenerte og alle som er litt rare, de kommer frem om vinteren, når nettene blir lange og snøen knirker under føttene.
Nå husker jeg ikke lenger navnet, men, for fryktelig mange år siden – jeg var fortsatt midt i tenårene – hadde et av de den gang fortsatt noe anstrengte og høyspente kulturprogrammene på svensk tv et innslag på noen få minutter med en litt vill, rufsete, neoekspresjonistisk maler, i anledning en utstilling. Han liknet på den mannen jeg etter hvert selv kom til å bli, men det visste jeg ikke da. Og de stilte ham det djevelske tabloide spørsmålet; hva i alle dager handler dette her om? Konfrontert på den måten vil mange kunstnere bakke to skritt og gå i vranglås, siden det ikke bestandig lar seg gjøre å lokalisere verken narrativ eller noen særlig klar beskjed i arbeidet deres. Det er heller ikke kunstens jobb å forklare seg selv, og i hvert fall ikke kunstnerens. Det «handler» sjelden om en begrenset ting, men åpner som oftest opp mot det ubegrensede. Det blir det samme som når nyprovoserte publikummere, etter å ha fått sine parametere utfordret nok, i sinne spør «Ja, hva ER kunst da?». Og det er nettopp et aspekt av hva kunst faktisk er; en kontinuerlig utfordring av det du tror deg å vite. Men, selvsagt, det er jo ikke bare det. Det er kun en barnål fra en maurtue av mulige svar på spørsmålet. Et annet svar kom fra denne maleren, som det saktens irriterer meg å ikke vite navnet til, i det han litt bakoverlent og grinete mutret frem sin respons; at kunstnerskap på en måte er som trær, hvor det nyeste arbeidet representerer den ytterste årringen. Sagt av en kunstner som bar spor av levd liv, plassert foran maleriene sine – som dirret av impulser og konsekvenser av det samme livet – virket det øyeblikkelig riktig. Made perfect sense. Så får det være en annen ting at denne liknelsen ikke lar seg applisere absolutt overalt til enhver tid. Det funket der.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 