/ Norsk oversettelse ved Merete Alfsen.
Write an essay about what it’s like to live in Inverness in 1975. The winning essay from your school will be placed in a time capsule and the time capsule will be sealed and then buried so that when people in the future dig it up and find it they will discover what it was like to live here in the past!
My essay won. I was twelve or thirteen years old. I don’t remember who organised the time capsule and invited the schools to take part. I can’t remember how long the time capsule was supposed to be being buried for or where they said it’d be buried. I wonder if what I wrote back then is still somewhere underground; actually I wonder now if there ever really was a time capsule.
It was quite a time.
It was all about new money. It was all about new power.
The money was something to do with power, and the power was something to do with money. Together they were going to catapult the Highlands into the future. They were going to put Inverness on the map. Our town would hit the big time. There’d be an overflow of work. There’d be so much money that wages would triple. There’d be new schools. A new bridge. We’d be on the news. The BBC would come, with cameras. There’d be a new dual carriageway on the A96 so people could get to and from Aberdeen faster. There’d be a spike in house prices like nobody’d ever seen. Maybe even a Marks and Spencer shop might open in Inverness.
We were young. Very heaven. Both my older brothers, studying at university, worked their long summer holidays at the rig fabrication yard just along the coast from the town. My brother Gordon’s boilersuit was literally stiff and black with oil. In it he looked like a cartoon of a man who’s been dipped in oil.
I’d like to ask him about that time but he’s in literal heaven now. He died six years ago, far too early, far too young.
My other brother, Andrew, is also right now dealing with illness that’s life threatening.
Could it be because he spent his adolescent years soaked in literal benzine, breathing petrol fumes in and out, working all his after school free time filling cars with it at the local garage? The petrol company was called the National, its signage was a stylised version of the head of the Roman god Mercury with his winged helmet, and the people who bought their petrol at The National were given free plastic Smurfs for their kids along with free tiny plastic petrol pumps so their kids could pretend their Smurf figures were filling Smurf-sized cars with petrol, or were maybe working at a garage.
Then when he was on his summer breaks from studying economics and economic history, he worked, like Gordon did, like pretty much everybody young and male in town did then, out at the rig yard.
I asked him, for this piece of writing, what it was like there and what he did at the site.
A deck assembly building the size of ten football pitches, he says. A site suited to large barges floating jackets off at high tide. Steel rolling pipemills. An X-ray compound. Support offices. Two thousand workers. At one point the local work on the new police station was halted because all the brickies were out at the site.
What are jackets? I asked.
He explained about the rolling of flat steel into tubes to make giant Meccano structures which sit on the floor of the sea and hold the living and working accommodation, the heliport, four big legs with an integrated structure of supporting steelwork to provide balance and stability.
What I remember is the cash sticking out of both my brothers’ boilersuit pockets when they came home at the end of the week like their bodies were literally stuffed with it and they’d split open and some of the stuffing was coming out of them.
He tells me he was a general duties operative, tidy upper, ladder holder, loose cable picker-upper, sweeper, rubbish remover. I dug a two foot trench two hundred yards long for some cables and was told to slow down because I was setting a dangerous time precedent. He clambered over the jackets taking messages between the welders, fitters, engineers and electricians. Our father was a local electrician, not out at the yard though; he ran his own business in town. He’d worked on the hydro electric dams when he was young, thirty years before, where he’d helped wire up the dynamite that blew the holes in the mountains.
But when our parents saw the amount of money my brothers brought home they looked at each other, bewildered.
There was a play that had made such a name for itself going round all the Highland village halls that BBC Scotland televised a performance of it and broadcast it. The play was largely about oil, and about sheep – it was called The Cheviot, the Stag, and the Black, Black Oil. It was something to do with what had happened in the past and what was happening in the present both being related; it was witty, it was enraging, about brutality, about the fouling of the rivers in a place of source, it was laced with fury, astute about a melancholy we all knew but had no words for. My mother, my father, my brothers and sisters and I sat round the screen watching it like the screen was hearth. In the play, people from the past were thrown out of their cottages: whole families, even an old woman. Someone set a cottage on fire with someone so old she couldn’t walk still inside it. Then, a hundred years into the future – which really meant now, the 1970s – Americans and posh people and London politicians arrived arm in arm singing ribald songs about how to transform a resistant populace into sheep and how to transform earth and sea into gold.
I was a child at school when this play was first touring the Highlands. At primary school my boyfriend John Macdonald won the class election by saying over and over again it’s Scotland’s oil; after it the whole of primary seven took to the playground chanting it’s Scotland’s oil. By the time I was at secondary school the American teenagers had arrived; girls, boys, bronzed, freckled, shiny and exotic, they walked the corridors and crossed the playing fields shimmering with a sort of patient indifference like saints being made to thole wilderness. An exchange with Norway meant that very excitingly for a fortnight every year a swath of blonde Stavanger boys and girls arrived in Inverness High School too. We really looked forward to that; we had so much more in common with them than we could have understood at the time.
Anyway. The decade passed.
The demand for jackets waned and as my brother put it the yards withered. The multiplier effects were long term and seminal. Boom, bust. Short term change that changed expectations.
Now, fifty years down the line? We know what the fossil fuel industries have done and are doing to us and to the countries, the earth, the sea, all the species. We know what they’ve done and are doing to the climate emergency. We know what they’ve done and are doing to the planet. Don’t we?
Here it comes again, the brand new oilfield licences. Power and money, arm in arm. The crust of the earth prime real estate, again. Power. Money. Boom.
The bright fiery light comes off the metal structures in the sea like fake sunsets, fake sunrises.
Ali Smith
Fabrikasjonsverft
Skriv en stil om hvordan det er å bo i Inverness i 1975. Vinnerstilen fra din skole vil bli lagt i en tidskapsel som blir forseglet og gravd ned, slik at når noen, en gang i fremtiden, graver den opp, får de vite hvordan det var å bo her for lenge siden!
Min stil vant. Jeg var tolv–tretten år gammel. Jeg husker ikke hvem som sto bak tidskapselen og inviterte skolene til å bidra. Jeg husker ikke hvor lenge tidskapselen skulle ligget nedgravd eller hvor den skulle graves ned. Jeg lurer på om det jeg skrev den gangen, fremdeles ligger der nede i jorda et sted. Egentlig lurer jeg på om det var noen tidskapsel i det hele tatt.
Det var litt av en tid.
Alt handlet om nye penger. Alt handlet om ny makt.
Pengene hang sammen med makt, og makt hang sammen med penger. Penger og makt skulle katapultere Det skotske høylandet inn i fremtiden og sette Inverness på kartet. Byen vår skulle gjøre det stort og bli berømt. Det skulle bli jobber i overflod. Det skulle bli så mye penger at lønningene ble tredoblet. Det skulle bli nye skoler. En ny bro. Vi ville komme i nyhetene. BBC ville komme, med kameraer. A96 ville bli bygd ut så folk kunne komme raskere til og fra Aberdeen. Boligprisene ville skyte i været. Kanskje det til og med ville bli åpnet en Marks & Spencer-butikk i Inverness.
Vi var unge. Alt var herlig. Begge storebrødrene mine, som studerte ved universitetet, jobbet på riggverftet ved kysten utenfor byen i de lange sommerferiene. Kjeledressen til Gordon, broren min, var helt bokstavelig stiv og svart av olje. Han så ut som en vitsetegning av en mann som var dyppet i olje.
Jeg skulle gjerne ha spurt ham om den tiden, men han er helt bokstavelig i himmelen nå. Han døde for seks år siden, altfor tidlig, altfor ung.
Den andre broren min, Andrew, sliter for tiden også med livstruende sykdom.
Kan det være fordi han tilbrakte ungdomsårene helt bokstavelig dyppet i bensin, pustet ut og inn i dunsten av den mens han hver dag etter skoletid jobbet med å fylle tanker på bensinstasjonen i nabolaget? Bensinselskapet het The National. Logoen var en stilisert versjon av hodet til den romerske guden Merkur med vinger på hjelmen, og folk som kjøpte bensinen sin på The National fikk gratis plastsmurfer til ungene og gratis små bensinpumper av plast, sånn at ungene kunne leke at smurfene fylte bensin på små smurfebiler, eller kanskje jobbet på bensinstasjon.
Senere, da han studerte økonomi og økonomihistorie, jobbet han, i likhet med Gordon, i likhet med så å si alle unge mannspersoner i byen på den tiden, ute på riggverftet.
Jeg spurte ham, da jeg skulle skrive denne teksten, hvordan det var der og hva han gjorde på verftet.
En dekkmonteringshall på størrelse med ti fotballbaner, sier han. Et område tilrettelagt for store lektere som tauet ut jacketer ved høyvann. Rørvalseverk. Røntgenanlegg. Administrasjonskontorer. To tusen arbeidere. På et tidspunkt ble byggingen av den nye politistasjonen stanset fordi alle murerne drev ute på verftet.
Hva er jacketer? spurte jeg.
Han forklarte hvordan flatt stål ble valset til rør for å bygge gigantiske Meccano-konstruksjoner som står på havbunnen og bærer plattformene der folk bor og arbeider og der helikoptrene kan lande; fire digre bein i et bæresystem av stål som skal sikre balanse og stabilitet.
Det jeg husker, er sedlene som stakk ut av kjeledresslommene til brødrene mine når de kom hjem på slutten av uka, som om kroppen deres bokstavelig talt var stoppet med penger og hadde revnet sånn at stoppen tøt ut.
Han forteller at han var altmuligmann, han ryddet, holdt stiger, plukket opp løse kabler, feide, fjernet søppel. Jeg gravde en grøft til noen kabler, en halvmeter bred og to hundre meter lang, og fikk beskjed om å jobbe saktere og ikke bryte akkorden. Han kløv over jacketene og formidlet beskjeder mellom sveisere, montører, ingeniører og elektrikere. Faren vår var elektriker, men ikke ute på verftet; han drev sin egen forretning i byen. Han hadde jobbet på kraftdammene da han var ung, tretti år tidligere, der han var med på å legge ut dynamitten som sprengte hullene i fjellene.
Men når foreldrene våre fikk se hvor mye penger brødrene mine kom hjem med, så de på hverandre, uforstående.
Det var en teaterforestilling som hadde vært på turné til alle grendehus rundt i hele Høylandet og slått igjennom i den grad at BBC Scotland gjorde opptak av en forestilling og sendte den på tv. Stykket handlet mest om olje, og om sauer – det het «Sjeviotsauen, kronhjorten og den svarte, svarte oljen». Det viste sammenhengen mellom det som hadde skjedd for lenge siden og det som skjedde nå. Det var vittig, det var opprørende, det handlet om brutalitet, om forurensing av elver ved kildestedet, det var fylt av raseri; et skarpsindig uttrykk for et vemod vi alle følte, men ikke hadde ord for. Moren min, faren min, søsknene mine og jeg satt foran skjermen og så på, som om skjermen var et ildsted. I stykket ble folk fra gamle dager kastet ut av husene sine; hele familier, til og med en gammel kvinne. Noen satte fyr på et hus mens en kvinne fremdeles var der inne, hun var så gammel at hun ikke kunne gå. Og så, hundre år senere – som faktisk var nå, på 1970-tallet – kom amerikanere og rikfolk og London-politikere arm i arm og sang grove sanger om å gjøre en motstrebende befolkning om til sauer og å gjøre jord og hav om til gull.
Jeg gikk fremdeles på folkeskolen da dette stykket første gang turnerte i Høylandet. Kjæresten min, John Macdonald, ble valgt til elevrådsformann fordi han gikk rundt og sa: Det er Skottlands olje. Hele sjuende trinn toget ut i skolegården og ropte: Det er Skottlands olje. Da jeg begynte på videregående, var de amerikanske tenåringene der: jenter, gutter, solbrune, fregnete, skinnende og eksotiske, de vandret i gangene og over idrettsbanene, skimrende av en slags tålmodig likegyldighet, som helgener tvunget til å holde ut i ødemarken. En utveksling med Norge medførte, spennende nok, at det hvert år også dukket opp en skare med blonde gutter og jenter fra Stavanger på Inverness videregående. Det gledet vi oss veldig til; vi hadde mye mer til felles med dem enn vi kunne skjønne den gangen.
Uansett. Tiåret gikk.
Etterspørselen etter jacketer avtok, og som broren min uttrykte det: Verftene visnet. Multiplikatoreffektene var store og langsiktige. Boom, krakk. Kortsiktige endringer som endret forventningene.
Og nå, femti år senere? Vi vet hva virksomhetene som bruker fossilt brensel har gjort med oss, og gjør med oss, og med landene, jorda, havet og alle artene. Vi vet hva de har gjort og gjør med klimakrisen. Vi vet hva de har gjort og gjør med planeten. Gjør vi ikke det?
Nå ser vi det igjen. De splitter nye boretillatelsene. Makt og penger, arm i arm. Jordskorpen er gjenstand for tomtespekulasjon, med mål om maksimal avkastning. Igjen. Makt. Penger. Boom.
Det blendende lyset kastes tilbake fra stålkonstruksjonene i havet som falske solnedganger, falske soloppganger.
/ Oversatt fra engelsk av Merete Alfsen.
Ali Smith er ein skotsk forfattar og dramatikar. Ho er av dei mest betydelege forfattarane i Storbritannias samtidslitteratur. I fiksjonen ho skriv, undersøkjer ho dei menneskelege konsekvensane av, og varierande respons på, eit Storbritannia i rask endring. Gjennom den originale forteljemåten sin stiller Smith etiske spørsmål som ho knyter til vennskap og håp. 2016–2020 publiserte Smith ei rekke bøker med titlar etter årstidene, først Høst og til slutt Sommer. Med desse fire romanane har ho styrka posisjonen sin som ein av dei mest sentrale forfattarane i britisk samtidslitteratur. Ho skriv nyansert om personar og motsetnader i eit britisk samfunn i rask endring – frå folkeavrøystinga om EU-medlemskap i 2016 til koronavirus-pandemien i 2020. Smith har vore finalist til Bookerprisen og Orangeprisen tre gonger, og ho blei tildelt Whitbreadprisen for romanen Levende bilder i 2005. Bøkene hennar er omsette til ei rekke språk. (Kilde: Store Norske Leksikon).
// Photo: McDermott Marine Construction Ltd (Ardersier). 1985.
© Ali Smith and NWCC.
Tidligere artikler i serien / «What is happening to us and our precious world?»:
Arne Johan Vetlesen: Røyken fra krematoriene
Adania Shibli / Reading Philosophy in Palestine
A ‘Finite Nature Passing Through the Human Scream’ / Nikolaj Schultz
Utgitt med støtte fra Fritt Ord /
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 