Güiria
(10°34′26.4″N 62°17′53.88″W)
Den kommunale kirkegården i Güiria
ligger to kvartaler fra havet,
eller tre, hvis du tar den lange veien.
Du ser det hvis du snur deg mot øst:
En gråaktig masse som reiser seg
som om den var én eneste
bølge, én eneste brennende knyttneve.
Gresset på kirkegården
vokser alle steder, det rekker deg
til knærne, og noen ganger enda høyere.
Det er årevis siden noen klipte det. Det
behøves ikke: nå beveger det seg som
bølgegang i miniatyr, grønn og
gulaktig, det tørker seg
under solens ubevegelige ro. Folk kommer
og gravlegger slektningene sine, naboene
sine, det vannet har bragt tilbake til dem
som fremmede. Først dukket
tre kropper opp i sanden. Deretter
elleve til. Fem. Ni. En. Så tre til.
De hadde kastet loss en uke tidligere, på vei
til Trinidad og Tobago. Det sies at de forliste
på veien, at en krapp bølge veltet dem.
Det sies at de kom til stranden i Chaguaramas
og der la de på sprang: myndighetene
tok opp jakten på dem og fanget dem
og i industrielle containere oppspist av rust
oppbevarte de dem: tynne bakerovner
som heten krøllet sammen. Trehundre
dollar hadde de betalt for å få være der. Etterpå sendte de dem i retur
og på veien tilbake gjorde et vindkast at de led skipbrudd.
Det sies at de ble slukt av kjeften på et dyr
som lever i Persiabukten, et monster
av en slange. Det sies at de aldri
dro, at de aldri forliste for bare se
hvor mye jord fra den kommunale kirkegården i Güiria
de har i munnen.
Selv sier de druknede ingenting. De ligger
begravet med føttene i retning havet, som om
de kom løpende fra stranden
og segnet om her.
Trettito kropper som ikke ble griske
raskt nok, som ikke
visste hvordan de skulle forvandle armene og beina sine
til finner. Det er deres egen feil, sier tollinspektørene
under pressekonferansen, det er deres egen feil siden de
bega seg ut i vannet på den måten, landdyr som de er.
Trettito kropper begravet på den kommunale kirkegården
i Güiria, to eller tre skritt fra havet. Ni tusen
sekshundre dollar betalte de for å være der.
Økopoesi
La Bonanza er navnet
på den eneste offentlige avfallsplassen her til lands
Men det finnes sikkert tjue andre, spredt utover
i geografien som små sårskorper på et stille og
bryskt legeme, avsidesliggende steder hvor det utvinnes kobber
og aluminium, der man lever av tingenes
meningsløse stillhet. Man begynner å forstå hvor feil
de tok, noen av forfatterne våre, kneipenes guder,
netter med beina i været – de visste virkelig ikke hva de ba om
da de snakket om en undersøkelse av alt søppelet.
Selv om det er sant, kan ingen som dem forstå
ødeleggelsene den globale oppvarmingen av isen
i whiskyene, dette tropelandets beskjedne isbreer.
Glass kan bruke over fire tusen år
på å gå i oppløsning. Heldigvis
bruker ikke poesien så lang tid.
Den er nedbrytbar som bare det.
Man kan kaste så mange dikt man bare vil
uten å være redd, men med god samvittighet: de behøver ikke
å gjenvinnes. Poesien råtner uten et knyst,
som en trist og beruset hval som har strandet
på en eller annen kyst uten turister.
Teksten kommer sikkert til å havne
på en av søppelfyllingene (ikke alle poetene
er så heldige at de ender sine dager på den i La Bonanza),
hvor den vil bli møtt av englene
som gnir vingene sine mot hverandre, lik fluer.
Ecopoesía
La Bonanza es el nombre
del único vertedero legal de este país.
Pero hay unos ciento veinte más, dispersos por su
geografía como breves costras sobre un cuerpo quieto
y desabrido, pueblos sin mapa donde se cultiva cobre
y aluminio, donde se vive del silencio inútil
de las cosas. Uno empieza a comprender lo errados que
estaban algunos de nuestros escritores, odiseos de tasca
y noche patas arriba –no sabían realmente lo que pedían cuando
hablaban de una investigación de las basuras.
Aunque es verdad, nadie como ellos para entender
los estragos del calentamiento global en el hielo
de los whiskeys, los modestos glaciares de este trópico.
El vidrio puede tomar más de cuatro mil
años en descomponerse. Por fortuna,
la poesía no tarda tanto.
Es perfectamente biodegradable.
Uno puede botar cuantos poemas quiera
sin temor, con buena conciencia: no es necesario
reciclarlos. La poesía se pudre sin quejarse,
como una ballena triste y ebria, encallada
en alguna costa sin turistas.
Seguramente el texto va a dar
a uno de los vertederos (no todos los poetas
tienen la buena suerte de terminar sus días en la bonanza),
donde será recibido por esos ángeles
que frotan sus alas como moscas.
Güiria
(10°34′26.4″ N 62°17′53.88″ W)
El cementerio municipal de Güiria
está a dos cuadras del mar.
Tres, si tomas el camino largo.
Puedes verlo cuando volteas hacia el este:
una masa plomiza que se levanta
como si fuera una misma
ola, un mismo puño encendido.
La hierba del cementerio
crece por todas partes, te llega
hasta las rodillas, a veces más.
Hace años que nadie la poda. No
hace falta: así se mueve como
un oleaje en miniatura, verde y
amarillento, secándose
bajo la flema del sol. La gente viene
y entierra a sus familiares, a
sus vecinos, que el agua les regresó
vueltos extranjeros. Primero aparecieron
tres cuerpos sobre la arena. Luego
once más. Cinco. Nueve. Uno. De nuevo tres.
Habían zarpado una semana antes, camino
a Trinidad y Tobago. Se dice que naufragaron
en el camino, que una ola bruta los volcó.
Se dice que llegaron a la playa de Chaguaramas
y echaron a correr; las autoridades
los persiguieron y apresaron
y depositaron en contenedores industriales
comidos por el óxido: hornos flacos
estrujados por el calor. Habían pagado trescientos
dólares por estar allí. Luego los mandaron de vuelta
y en el regreso una ventolera los hizo zozobrar.
Se dice que los engulló la boca de un animal
que habita en el Golfo de Paria, una serpiente
monstruosa. Se dice que nunca
se fueron, que nunca zarparon porque ahora mira
cómo tienen la boca llena de tierra
del cementerio municipal de Güiria.
Los ahogados mismos no dicen nada. Están
enterrados con los pies hacia el mar, como
si vinieran desde la playa
huyendo y se hubieran desplomado aquí.
Treintaidós cuerpos que no desarrollaron
agallas con suficiente rapidez, que no
supieron cómo trocar sus brazos y piernas
por aletas. Es su culpa, dicen los aduaneros
en rueda de prensa, es su culpa por
aventurarse al agua, siendo animales terrestres.
Treintaidós entierros en el cementerio municipal
de Güiria, a dos pasos o tres del mar. Pagaron
nueve mil seiscientos dólares por estar allí.
Adalber Salas Hernández
Forfatter av diktbøkene Salvoconducto (XXXVI Arcipreste de Hita Poetry Prize; oversatt til tysk av Geraldine Gutiérrez-Wienken og Marcus Roloff som Aus dem Kopf durch die Nacht), La Ciencia de las Farewells (oversatt til engelsk av Robin Myers som The Science of Departures) og New Nautical Charts (oversatt til italiensk av Alessio Brandolini som Nuove carte nautiche), samt essaysamlingene Ord uten eier, Variasjoner over litterære oversettelser, Isolario og Portrett av oversetteren med hodet til en hund. Han har oversatt verk av Marguerite Duras, Antonin Artaud, Charles Wright, Mário de Andrade, Hart Crane, Pascal Quignard, Mark Strand, Lorna Goodison, Yusef Komunyakaa, Anne Boyer, Roger Robinson, Li-Young Lee, Nicholas Laughlin, Shara McCallum, Jamaica Kincaid, Safiya Sinclair, Patrick Chamoiseau, Édouard Glissant og Frankétienne.
Autor de los libros de poesía Salvoconducto (XXXVI Premio de Poesía Arcipreste de Hita; traducido al alemán por Geraldine Gutiérrez-Wienken y Marcus Roloff como Aus dem Kopf durch die Nacht), La ciencia de las despedidas (traducido al inglés por Robin Myers como The Science of Departures) y Nuevas cartas náuticas (traducido al italiano por Alessio Brandolini como Nuove carte nautiche), así como los volúmenes de ensayo Palabras sin dueño. Variaciones sobre la traducción literaria, Isolario y Retrato del traductor con cabeza de perro. Ha traducido obras de Marguerite Duras, Antonin Artaud, Charles Wright, Mário de Andrade, Hart Crane, Pascal Quignard, Mark Strand, Lorna Goodison, Yusef Komunyakaa, Anne Boyer, Roger Robinson, Li-Young Lee, Nicholas Laughlin, Shara McCallum, Jamaica Kincaid, Safiya Sinclair, Patrick Chamoiseau, Édouard Glissant y Frankétienne.
Photo: Elisa Díaz Castelo

