Adalber Salas Hernández / Dos poemas/ To dikt // Oversatt fra spansk av Signe Prøis

Güiria

(10°34′26.4″N 62°17′53.88″W)

Den kommunale kirkegården i Güiria

ligger to kvartaler fra havet,

eller tre, hvis du tar den lange veien.

Du ser det hvis du snur deg mot øst:

En gråaktig masse som reiser seg

som om den var én eneste

bølge, én eneste brennende knyttneve.

Gresset på kirkegården

vokser alle steder, det rekker deg

til knærne, og noen ganger enda høyere.

Det er årevis siden noen klipte det. Det

behøves ikke: nå beveger det seg som

bølgegang i miniatyr, grønn og

gulaktig, det tørker seg

under solens ubevegelige ro. Folk kommer

og gravlegger slektningene sine, naboene

sine, det vannet har bragt tilbake til dem

som fremmede. Først dukket

tre kropper opp i sanden. Deretter

elleve til. Fem. Ni. En. Så tre til.

De hadde kastet loss en uke tidligere, på vei

til Trinidad og Tobago. Det sies at de forliste

på veien, at en krapp bølge veltet dem.

Det sies at de kom til stranden i Chaguaramas

og der la de på sprang: myndighetene

tok opp jakten på dem og fanget dem

og i industrielle containere oppspist av rust 

oppbevarte de dem: tynne bakerovner 

som heten krøllet sammen. Trehundre 

dollar hadde de betalt for å få være der. Etterpå sendte de dem i retur

og på veien tilbake gjorde et vindkast at de led skipbrudd.

Det sies at de ble slukt av kjeften på et dyr

som lever i Persiabukten, et monster

av en slange. Det sies at de aldri

dro, at de aldri forliste for bare se

hvor mye jord fra den kommunale kirkegården i Güiria

de har i munnen.

Selv sier de druknede ingenting. De ligger

begravet med føttene i retning havet, som om

de kom løpende fra stranden

og segnet om her.

Trettito kropper som ikke ble griske

raskt nok, som ikke

visste hvordan de skulle forvandle armene og beina sine

til finner. Det er deres egen feil, sier tollinspektørene

under pressekonferansen, det er deres egen feil siden de

bega seg ut i vannet på den måten, landdyr som de er.

Trettito kropper begravet på den kommunale kirkegården

i Güiria, to eller tre skritt fra havet. Ni tusen

sekshundre dollar betalte de for å være der.

Økopoesi

La Bonanza er navnet

på den eneste offentlige avfallsplassen her til lands

Men det finnes sikkert tjue andre, spredt utover

i geografien som små sårskorper på et stille og 

bryskt legeme, avsidesliggende steder hvor det utvinnes kobber

og aluminium, der man lever av tingenes

meningsløse stillhet. Man begynner å forstå hvor feil

de tok, noen av forfatterne våre, kneipenes guder,

netter med beina i været – de visste virkelig ikke hva de ba om

da de snakket om en undersøkelse av alt søppelet.

Selv om det er sant, kan ingen som dem forstå

ødeleggelsene den globale oppvarmingen av isen

i whiskyene, dette tropelandets beskjedne isbreer.

Glass kan bruke over fire tusen år

på å gå i oppløsning. Heldigvis

bruker ikke poesien så lang tid.

Den er nedbrytbar som bare det.

Man kan kaste så mange dikt man bare vil

uten å være redd, men med god samvittighet: de behøver ikke

å gjenvinnes. Poesien råtner uten et knyst,

som en trist og beruset hval som har strandet

på en eller annen kyst uten turister.

Teksten kommer sikkert til å havne

på en av søppelfyllingene (ikke alle poetene

er så heldige at de ender sine dager på den i La Bonanza),

hvor den vil bli møtt av englene

som gnir vingene sine mot hverandre, lik fluer.

Ecopoesía

La Bonanza es el nombre 

del único vertedero legal de este país. 

Pero hay unos ciento veinte más, dispersos por su 

geografía como breves costras sobre un cuerpo quieto

y desabrido, pueblos sin mapa donde se cultiva cobre 

y aluminio, donde se vive del silencio inútil

de las cosas. Uno empieza a comprender lo errados que

estaban algunos de nuestros escritores, odiseos de tasca 

y noche patas arriba –no sabían realmente lo que pedían cuando 

hablaban de una investigación de las basuras. 

Aunque es verdad, nadie como ellos para entender

los estragos del calentamiento global en el hielo

de los whiskeys, los modestos glaciares de este trópico. 

El vidrio puede tomar más de cuatro mil 

años en descomponerse. Por fortuna, 

la poesía no tarda tanto.

Es perfectamente biodegradable.

Uno puede botar cuantos poemas quiera 

sin temor, con buena conciencia: no es necesario

reciclarlos. La poesía se pudre sin quejarse,

como una ballena triste y ebria, encallada

en alguna costa sin turistas.

Seguramente el texto va a dar

a uno de los vertederos (no todos los poetas 

tienen la buena suerte de terminar sus días en la bonanza), 

donde será recibido por esos ángeles 

que frotan sus alas como moscas.

Güiria

(10°34′26.4″ N 62°17′53.88″ W)

El cementerio municipal de Güiria

está a dos cuadras del mar.

Tres, si tomas el camino largo.

Puedes verlo cuando volteas hacia el este:

una masa plomiza que se levanta

como si fuera una misma

ola, un mismo puño encendido.

La hierba del cementerio

crece por todas partes, te llega

hasta las rodillas, a veces más.

Hace años que nadie la poda. No

hace falta: así se mueve como

un oleaje en miniatura, verde y

amarillento, secándose

bajo la flema del sol. La gente viene

y entierra a sus familiares, a

sus vecinos, que el agua les regresó

vueltos extranjeros. Primero aparecieron

tres cuerpos sobre la arena. Luego

once más. Cinco. Nueve. Uno. De nuevo tres.

Habían zarpado una semana antes, camino

a Trinidad y Tobago. Se dice que naufragaron

en el camino, que una ola bruta los volcó.

Se dice que llegaron a la playa de Chaguaramas

y echaron a correr; las autoridades

los persiguieron y apresaron

y depositaron en contenedores industriales

comidos por el óxido: hornos flacos

estrujados por el calor. Habían pagado trescientos

dólares por estar allí. Luego los mandaron de vuelta

y en el regreso una ventolera los hizo zozobrar.

Se dice que los engulló la boca de un animal

que habita en el Golfo de Paria, una serpiente

monstruosa. Se dice que nunca

se fueron, que nunca zarparon porque ahora mira

cómo tienen la boca llena de tierra

del cementerio municipal de Güiria.

Los ahogados mismos no dicen nada. Están

enterrados con los pies hacia el mar, como

si vinieran desde la playa

huyendo y se hubieran desplomado aquí.

Treintaidós cuerpos que no desarrollaron

agallas con suficiente rapidez, que no

supieron cómo trocar sus brazos y piernas

por aletas. Es su culpa, dicen los aduaneros

en rueda de prensa, es su culpa por

aventurarse al agua, siendo animales terrestres.

Treintaidós entierros en el cementerio municipal

de Güiria, a dos pasos o tres del mar. Pagaron

nueve mil seiscientos dólares por estar allí.

Adalber Salas Hernández

Forfatter av diktbøkene Salvoconducto (XXXVI Arcipreste de Hita Poetry Prize; oversatt til tysk av Geraldine Gutiérrez-Wienken og Marcus Roloff som Aus dem Kopf durch die Nacht), La Ciencia de las Farewells (oversatt til engelsk av Robin Myers som The Science of Departures) og New Nautical Charts (oversatt til italiensk av Alessio Brandolini som Nuove carte nautiche), samt essaysamlingene Ord uten eier, Variasjoner over litterære oversettelser, Isolario og Portrett av oversetteren med hodet til en hund. Han har oversatt verk av Marguerite Duras, Antonin Artaud, Charles Wright, Mário de Andrade, Hart Crane, Pascal Quignard, Mark Strand, Lorna Goodison, Yusef Komunyakaa, Anne Boyer, Roger Robinson, Li-Young Lee, Nicholas Laughlin, Shara McCallum, Jamaica Kincaid, Safiya Sinclair, Patrick Chamoiseau, Édouard Glissant og Frankétienne.

Autor de los libros de poesía Salvoconducto (XXXVI Premio de Poesía Arcipreste de Hita; traducido al alemán por Geraldine Gutiérrez-Wienken y Marcus Roloff como Aus dem Kopf durch die Nacht), La ciencia de las despedidas (traducido al inglés por Robin Myers como The Science of Departures) y Nuevas cartas náuticas (traducido al italiano por Alessio Brandolini como Nuove carte nautiche), así como los volúmenes de ensayo Palabras sin dueño. Variaciones sobre la traducción literariaIsolario y Retrato del traductor con cabeza de perro. Ha traducido obras de Marguerite Duras, Antonin Artaud, Charles Wright, Mário de Andrade, Hart Crane, Pascal Quignard, Mark Strand, Lorna Goodison, Yusef Komunyakaa, Anne Boyer, Roger Robinson, Li-Young Lee, Nicholas Laughlin, Shara McCallum, Jamaica Kincaid, Safiya Sinclair, Patrick Chamoiseau, Édouard Glissant y Frankétienne.

Photo: Elisa Díaz Castelo

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑