/ Tittelbilde: Liva Brinch Lidén. Tusj.

Håp da og håp nå 

/ Novelle av Tyri Vår Hoffstad Gjone

Pappa sa en gang til meg: «Om du spytter ut en tyggis i det store åpne havet, kommer en fisk og spiser den. Når fisken spiser den, dør den.» Jeg var 25 år da han sa det. I løpet av de 25 årene hadde jeg sikkert spyttet ut 100 tyggis. Det vil si, jeg har drept over 100 fisk. 

Da  

Denne dagen lå solen høyt på himmelen, og luften var varm. Jeg hadde på meg den nye genseren min, men tok den av da jeg kjente svetten i nakken. Det var første skoledag i 5. klasse. Jeg gledet meg til å komme hjem og fortelle mamma og pappa om alle de nye vennene mine. 

Veien hjem gikk over en bru. Under brua lå et stort, mørkt hav. Det hadde alltid virket mystisk på meg. Jeg stoppet opp, som jeg pleide, og kastet en stein ned i vannet. Plasket fikk meg til å smile. Jeg fant en større stein og kastet den også. Lyden var høyere, tyngre, og jeg sto og fulgte steinen helt til den forsvant i det dype mørket. 

Litt lenger bort sto det en mann og fisket. Jeg hadde sett ham før. Han dro opp den ene fisken etter den andre: torsk, laks, makrell og andre jeg ikke kunne navnene på. Denne gangen vinket han meg bort. Han snakket dårlig norsk, men det gjorde ingenting. Han ga meg en fisk. Den var tung og glinsende, stripene på siden skiftet farge i sola: lilla, grønn, rosa, svart. Den luktet vondt, men jeg syntes den var vakker. Jeg kalte den «Håp», fordi den kom fra havet – et sted jeg alltid trodde var fullt av håp, av liv og grenseløs styrke. En egen verden vi mennesker aldri kan forstå.  

Nå 
Det var tidlig morgen, og mørket lå fortsatt som et slør over byen. Klokka var 06:00, og jeg var på vei til jobb. Jeg hadde ikke noe valg, selv om jobben ikke ga meg annet enn en konstant tung sky over hodet. 

Jeg gikk over den samme brua som da jeg var barn. Men nå var det annerledes. Det mystiske mørket i havet var borte. Det var ikke fordi vannet var klarere – tvert imot. Havet var fylt med søppel. Plastposer lå strødd utover overflaten, butikklogoer i rødt og rosa lyste opp. Tomme colaflasker fløt rundt som spøkelsesfisk. Jeg så ikke bunnen. Jeg så ikke fisk. Ingen sto der og fisket lenger. 

Jeg husket en setning jeg hørte overalt for noen år siden: «I 2050 vil det være mer plast enn fisk i havet.» Jeg hadde ledd det bort den gangen. Nå var det ikke noe å le av. Havet var blitt et speil av oss selv – alt vi kastet fra oss, lå der og stirret tilbake. 

Jeg tenkte på dagen da jeg gikk hjem fra skolen med fisken i hendene. «Håp,» hadde jeg kalt den. Den gangen trodde jeg havet alltid ville være fullt av liv. Nå var det bare fullt av oss.  

Da 

Håp lå der i hendene mine, den begynte å bli helt tør, like tør som meg. Jeg hadde bare kommet meg noen få meter fra brua, tiden gikk sakte, jeg gikk sakte, ville ikke miste Håp, ville ikke miste håpet. Mange blikk møtte meg. En liten jente som holder en fisk, som om det var den vakreste tiaraen i hele verden. For meg var den det. Den kom ikke fra et eventyr, men hadde sin helt egen historie.  

Jeg hadde ikke tenkt til å spise Håp, Håp skulle ikke gi meg en metthetsfølelse, det fikk jeg nok av andre ting. Håp skulle gi meg en trygghet om at havet enda levde, og at det kom til å gjøre det i mange flere år. Derfor valgte jeg å slippe den ut igjen i det frie, mystiske havet. La den leve videre med sitt eget håp.  

Nå 

Kvalmen lå i kroppen min, da jeg fortsatte å sette de tunge føttene minepå den harde kalde betongbrua. Jeg så måker fulle av olje og plast, nebb som ikke lenger orket å åpne seg. Som ikke lenger kunne stupe ned i havet for å fange mat. Svaner som ikke lenger kunne holde sammen og forme hjerter. Jeg ble bare stående å se ned i vannet, eller det som en gang var vann. Alt jeg tenkte på var hvordan det var før – mørkt, mystisk, og fullt av liv. Men det ble vanskelig å tenke på det, for alt i hodet var som en krusedull og en stor tung sky. Jeg prøvde å tenke på fisken, Håp. Hvordan hadde jeg tenkt den kom til å leve for alltid, etter at jeg hadde sluppet den ut.  

En mann gikk forbi, han hadde på seg en neste gjennomsikt langarmet genser, jeg så rett inn på den hårete kroppen. Han hadde åpen munn og tygget på en tyggis. Den var stor, så nesten ut som han hadde stappet 3 eller 4 tyggiser i munnen på en gang. Han stoppet en meter vekk fra meg, stirra på meg med et blikk som stakk langt nedover ryggen, det gjorde vondt. Mannen lente seg bakover med hele den hårete kroppen mot vannet. Ut av munnen kom den store hvite klumpen sammen med en stor klase med spytt. Tyggisen lanet i det som var igjen av havet. Heldigvis drepte ikke denne tyggisen en fisk. Alt jeg tenkte på var pappa, og alle de fiskene jeg hadde drept. Jeg så ikke før nå hvor mye skade vi har gjort.  

Men kanskje det fortsatt er tid, kanskje havet kan reddes, om vi lytter.  

Kanskje det er håp, ikke i havet, men i oss.  

//

Vi står ved kanten

Akryl på lerret av Tomine Ludvigsen Kruhaug.

Dikt av Isabella Evant

Vi står ved kanten av det store blå  

Ser bølgene bryte, ser vinden slå 

En flate som speiler det grå i oss 

Til tross, et endeløst mørke 

Under skygger, der øyet feiler 

Der solen svinner, og lyset speiler 

Ligger edens våte hage  

Ingen plage, behager 

Koraller gløder som stjerners skinn 

Fisker danser i tidevannets sinn 

En skog av titalls farger i variasjon  

En union, av pårørte hjerter 

Der stillheten synger, der drømmer bor 

Er det dypet som bærer på stemmenes kor 

Vi ser kun bølgene- stormens tak 

i mørkets vrak, glemmes mysteriene 

Havet skjuler sitt univers, så stolt, så tyst 

Holder magien til sitt bryst

Så når vi stirrer på det svarte hav 

Husk alt det fantastiske dypet gav

//

En sjanse i havet

/ Novelle av Norah Elisabeth Olsen

En torsk svømte tyst med strømmen langs den nakne bunnen. Vannet var grumsete og mørkt, og det var ikke lett å si hvor veien førte. Den tomme og ensomme havbunnen skinte gjennom mørket, utover i det døde havet. Hun navigerte seg sakte mens små solglimt kjempet seg gjennom overflaten og speilet seg i det glinsende skinnet på ryggen og i magen som hang tungt på sidene. Overflaten var mørk. Dekket med et slør av myke tråder som la seg lik et lokk over det varme vannet. Hun var sliten. Ålegressengene hun en gang vokste opp på, der hun hadde gjemt seg blant de dansende bladene mens strømmen vugget henne til ro, var ikke her. Hadde hun svømt feil? Den tunge kroppen var vanskelig å dra opp mot overflaten, men nå var hun desperat. Plutselig plasket vannet voldsomt. Hun ble kastet gjennom det tykke vannet og ned til bunnen. Store tau gled ned i dypet. De skarpe trådene på siden stakk ut i vannet som en tornebusk. Hun stoppet brått opp, prøvde febrilsk å svømme unna. Garnet skrapte langs bunnen og virvlet opp mer sand til det ble helt umulig å se. Den fyldige magen trakk ned mot bunnen, utslitt ble hun liggende der. Musklene spente seg, og hun ga et siste forsøk på å svømme opp fra grunnen. Garnet kom som en klo, og viklet torsken inn i en voldsom fart. Hun lot seg sakte bli dratt med, uvitende om hva som hadde hendt. Vannet ble lysere og lysere, og før hun rakk å fatte faren, ble hun dratt opp fra havet. Luften kvelte gjellene mens hun sprellet som en gal i det gnagende garnet som hadde strammet seg rundt magen. Trådene stakk inn i skinnet mens glatte hender reiv tauene vekk. Noe grep rundt strupen hennes. Nå var hun stille. Livredd. Hånden kløp så hardt at hun ikke klarte å bevege seg, så ble hun slengt i et nytt hav fylt med sprellende fisk. Kroppen rykket i små hakk og hjertet jobbet på spreng mens hun ble kastet rundt av de viftende halene. Nå var det ikke mer å gi. Sakte forsvant verden rundt henne. Hjertet roet seg helt. Drømmen om ålegressenger og nye generasjoner forsvant sammen med henne ned i kaoset av fiskesprell. Om det bare var en sjanse i havet.

//

Venus

Akryl på lerret av Eva Elisabeth Gamble Tegnander.

//

Hør mine bølgers sang

/ Dikt av Norah Elisabeth Olsen

Hør mine bølgers sang, før de stilner langs knirkende skrog 

Føl mine stille rop som bæres i bryggens skrik 

Se solen som glinser lett i min sjøsprøyt 

Hør vindens hvisk som lokker deg ned i dypet 

Føl mitt kalde sluk mot huden 

Se bobler som sakte stiger opp 

mens du dras dypere der dunket 

fra havets hjerte hamrer 

//

Dypet under overflaten 

/ Novelle av Pernille Gjetle Hallenstvedt

Bakken er skarp, den føles hard under føttene mine. Tusen små steiner presses mot huden min. Jeg nærmer meg brua som fører meg over til brygga, der de store barna bader, der jeg ikke får lov. Mamma ligger på stranda og leser bok, «Bare 10 minutter til, så kan jeg bli med deg ut på brygga å bade, jeg lover» sa hun, men det sier hun hver gang. Enten så lurer hun meg, eller så varer 10 minutter i en evighet. Jeg gidder ikke vente mer, jeg vil bade, det er alt for varmt og sola steker på huden min. Jeg setter foten min på brua. Jeg har ikke sko på, så når jeg treffer overflaten, svir det. Jeg trekker baderingene godt opp på armene før jeg setter den andre foten på brua. Det svir, men denne gangen visste jeg at det ville gjøre vondt. Jeg tar ett steg og så ett til før jeg kommer meg over. Jeg tråkker ned på betongen, den er skarp og varm. Det gjør vondt å gå, og jeg vil komme meg ut i vannet så fort som mulig. Jeg går bort til bryggekanten og bøyer meg ned. Jeg ser blåskjellene som er festet under brygga og strekker ut hånden for å plukke ett. I det jeg strekker meg ned, tilter kroppen min ut og inn i vannet. Temperaturen er kjølig mot huden min. Det er behagelig å flyte i vannet, det er noe av det jeg liker best. Jeg åpner øynene, det er en ny verden under vann. Jeg en fiskestim som svømmer utover mot det mørke dypet, der solens stråler bryter med den mørke kontrasten. Jeg ser krabber som klatrer på steinene og agnet fra de andre som fisker dem. Jeg hører en svak dur fra latteren til de andre som bader, jeg føler meg trygg og ikke alene. Det er ikke lenge jeg er under vann før baderingene mine trekker meg opp mot overflaten. Jeg koser meg i vannet, som om jeg var født for å være der.  

Jeg kaver meg inn mot stranda, for jeg er ikke så god til å svømme enda. Vannet er behagelig mot kroppen, det er friskt, jeg har ingen frykt. Alt føles perfekt. Jeg kommer meg inn på grunna, der jeg kan stå. Her må jeg passe på for det er masse stein og tang, men jeg kan veien, for her har jeg gått mange ganger før. Plutselig kjenner jeg noe som stikker mot leggen min. Det er en brennende følelse, noe jeg aldri har kjent før. Det svir så inderlig at jeg begynner å gråte, tårene strømmer, og jeg løper inn mot land. Nå gjør hele beinet mitt vondt, så vondt har det aldri vært før.  

Mamma ser streng ut i det jeg løper mot henne. «Du kan ikke bare gå ut på brygga alene! Du kan ikke svømme, tenk hva som kunne skjedd hvis du ikke hadde hatt på deg…» hun blir stille i det jeg kommer gråtende. «Au, Au, Au!» roper jeg i det jeg nærmer meg mamma, tårene renner fremdeles, «Det gjør så vondt mamma! Hvorfor gjør det så vondt?! Jeg vil aldri bade igjen!» 

Jeg går over til den samme brygga jeg har badet på så lenge jeg kan huske, men denne gangen er det ikke for å bade. Det er snart middagstid, og mamma maser på at jeg må komme hjem. Men jeg trenger bare noen få minutter, solen er på vei ned og vinden blåser kaldt, men himmelen er så vakker. Havet reflekterer lyset over seg, det strekker seg utover horisonten i det solen møter vannkanten. Jeg elsker disse øyeblikkene, disse få minuttene jeg får av sollys i alle regnbuens farger. 

Jeg ser ned på havet, det blir mørkere for hvert sekund, for sola er nesten borte. Jeg liker havet. Jeg syns det er idyllisk. Det har sin egen sjarm. Men når mørket faller over det, trekker jeg meg tilbake. Jeg liker ikke tanken på at det kan være ting eller skapninger i dypet, i den uendelige tomheten, som jeg ikke kan se. Den tanken liker jeg selv ikke når det er lyst, jeg liker ikke å bade alene, og heller ikke å være førstemann uti.  

Jeg bøyer meg ned over bryggekanten for å se om det er noen blåskjell. Jeg ser ingen. Det har ikke vært noen her på en stund. Før krydde det av skjell langs hele bryggekanten, nå må man mye lenger ut for å finne noen i det heletatt. Jeg har egentlig aldri tenkt over at det ikke har vært noe særlig fisk her, men det krydde av sandkrabber og blåskjell. Nå er selv disse vanskelige å finne.  

Jeg kjenner en hånd treffe skulderen min, det er broren min. Han skulle til å si noe, men før han rekker, faller jeg uti. På samme sted, på samme måte, men reaksjonen min er annerledes denne gangen. For denne gangen er det mørkt, og jeg er mørkredd. Denne gangen er det kaldt, denne gangen kan jeg svømme, men fryser helt til. Jeg klarer ikke ta et eneste svømmetak. Jeg gi opp. Jeg blir rolig og begynner å legge merke til de andre tingene rundt meg bortsett fra mørket. Steinene hvor krabbene en gang klatret, men som det nå så vidt er tang på. Lyset skinner ikke lenger inn i det grumsete vannet, og vannet er ikke lenger klart. Ingen fiskestim er det heller å finne, forsvunnet helt inn i mørket. Jeg kjenner vannet trenge seg innover i lungene mine. Jeg får kramper i hele kroppen, men jeg klarer likevel ikke ta ett eneste svømmetak. Denne gangen er ikke baderingene her for å dra meg opp. Hvorfor lærer jeg ikke? Jeg vet jeg kan falle uti hvis jeg går for nærme, jeg vet at å lene seg ut mot kanten kan gi konsekvenser, men likevel så gjør jeg det flere ganger. Jeg er så vant til at det vil gå greit, men det gjorde ikke det denne gangen. Mørket omfavner meg, og i det jeg lukker øynene kjenner jeg noen ta et grep rundt livet mitt. 

///

Forfatternes klimaaksjon takker elevene ved Slottsfjellet videregående Steinerskole i Tønsberg for tekstene og bildene, og takk til lektor Camilla Næsmo for initiativet!