Agnar Lirhus / Planetens tålegrenser *

Grense én: Naturmangfold

I dette habitatet, Moss og omegn
her blomstrer ville epler og moreller.
Maur og meitemark er livets vårtegn
og hvitveistepper ispedd gule bjeller.

Men natta blinker i et skremmebilde:
døde dyr og hvite tre-skjeletter.
Skogen var et overdådig gilde.
Hvilken tid er dette — er det etter?

Er alt jeg tror og tenker, giftig løgn?
Når jeg ser i speilet, er det meg?
Telles ikke dagene i døgn?

Hva kan vekke kamplysten og gløden?
Stien min er undergangens vei.
Jeg eier ikke språk for massedøden.

Grense fem: Nitrogen- og fosforkretsløpet

I åpne dagbrudd bryter vi løs fosfor.
Urtidslagre tømmes, ett i året
og spres for alle vinder, det er alvor.
Vi faller sammen, etter banesåret.

Haber-Bosch-prosessen brøt opp ringen.
Før danset nitrogenet i en sirkel
fra luft til jord til kropper; alt og ingen
— inntil vi fant kjemiens mesternøkkel.

«The slings and arrows of outrageous fortune.»
Lass på lass med kunstgjødsel-substrater
overhører jordens ultimatum:

Kulturer tømt for næring har blitt borte.
Gylne jorder blir til tørre flater
når grønne kretsløp dør ut og blir sorte.




Grense seks: Ferskvann

Vannet er en gåte her på jorden.
Reiste det på ryggen til kometer?
Kokte vannet ut av magmakjernen?
Vannet fyller jordekretsens eter.

Vann er is og hvite hav av snø.
Vann er gass i skyene som revner.
Vann er vått i jord og myr og sjø.
Vannet, det er livets fellesnevner.

Kroppen min er nesten bare vann
og innholdet i gress og blader flyter
— og vann er makt når det blir mann mot mann.

Den som eier grunnvann, eier verden.
Buskapen og avlingene tørker.
«Water’s not a priv’ledge but a burden.»




Grense åtte: Aerosoler

Kvelden flammer opp i blodig rødt.
Smogen legger hånden over byen.
Jeg kjenner verdens immanente kjøtt
det sanne, ekte, som er gjemt i skyen.

Partikler som er gjemt inni partikler
ånd som skjules innenfor min ånd
lag på lag i hjernegrå ventrikler
det sammenvevde, ene, er vårt bånd.

Lufta brenner av aerosoler.
Byen er som støpt i størknet gass.
Giftens jord er lungens alveoler.

Svermintelligensens kor skal synge
sangen om vår ene felles plass:
Vår verden puster sammen i en klynge.




* Planetary Boundaries-modellen ble utviklet av Johan Rockstrøm, Will Steffen, og andre ledende forskere i forskjellige forskningsdisipliner før klimatoppmøtet i København i 2009.



/

«I Planetens tålegrenser har jeg skrevet en sonett om hvert av jordsystemene i Planetary Boundaries-modellen. Jeg har forsøkt å holde meg innenfor rammene av en variant av den klassiske Petrarca-sonetten, selv om jeg også river litt i tålegrensene. Jeg har for eksempel tillatt meg å være ørlite grann rockepoet når det kommer til enderim», skriver Agnar Lirhus i presentasjonen av pamfletten med disse sonettene.

«I samleverket “2023-2030” forsøker jeg å jobbe meg inn i, og finne språk for, endringene og vippepunktene som raser mot oss i de avgjørende årene frem mot 2030, ettersom vi fortsetter å spy ut drivhusgasser, utarme økosystemer, og heller starter vanvittige kriger enn å samarbeide stilt foran utsiktene til klimakollaps, til tross for av at alarmene kimer. Første bok i serien var Kretskort.»

Les mer på Agnar Lirhus substack-blogg «Dit haren hopper«.

//

Agnar Lirhus (1978) er forfatter og lærer. Han har skrevet romaner, artikler og dikt, for både barn, ungdom og voksne. Planetens tålegrenser (2024) er siste utgivelse, trykket på Audiaturs risoprint og utgitt i 100 nummererte og signerte eksemplarer, som del av det overgripende verket 2023-2030.

Foto: Ingeborg Øien Thorsland.

///

Forfatternes klimaaksjon takker!