Marianna Kiyanovska
nye dikt
jeg dokumenterer
den første dagen av evakueringen
jeg blir ikke kvitt sulten etter å skrive
faste orogenese krig
per definisjon en forhorning av vev
forslag til salving
en gutt som kunne spise
så mye sprukket is
så mange trær som ble slått
så mange
har fortsatt litt tid
etter lignelsens logikk
den andre dagen av evakuering
sluttet kroppen min å vokse
men hjertet er fortsatt varmt, det banker
lunken te uten sukker
terra firma er beleiret av vann
fordervet himmel fra vinduet
den tredje dagen – en sol finnes
rakettkastere som selvsående ugress
varme- og frostbeskyttede
den fjerde dagen
jeg tenker på hvordan det er når natten er
fylt med ild, glødende baner av sporlys
andre verdens
og hvor de treffer
maserasjon ødeleggelse av celler
den femte dagen fisk og fugler
jeg skal på markedet tror jeg
fra tid til annen
jeg undersøker tennene i speilet
mine hvite skrev jeg ned
dette og ikke det papiret
tannkjøttet blødde
jeg er utslitt, den sjette dagen
gjenfødelse metamorfose
en hund som ble sprengt av en mine
lillefingeren ble knust og det gjør vondt
jeg kan ikke fortsette, det er en evig gjentagelse
død om seg selv menneskelig
og en gang nå
syvende dag
ifølge skriften
***
lær meg å ikke tie
å holde minnet om denne krigen utenfor minnet
ikke hele men en tredjedel
ikke hele men innsiden
la meg snakke spørre
lepe luft
mumle stammende
falang ved falang
tann ved tann
øye ved øye
og nøtteøyet og ansiktet – jomfru Marias
de ligger slitne
drept nær hjemstedet
lær meg å hevne denne trettheten
falang ved falang
tann ved tann
øye ved øye
blodfargede bukser
Peters
lær meg å huske dette
uzzki tank gikk for sopp
og alle var giftige
tanksen er blitt / ble usynlig
falang ved falang
tann ved tann
øye ved øye
skorper plaget med skadedyr
fordi overalt noen
prøvde å krype
med ett ord uzzki
dere her er for mye uzzki
langs kysten løper linerler
de plystrer du vil ikke få du vil ikke få
lær meg å ikke tie
å venne språket etter minnet
å klippe av litt grått hår
å vekke blikket
be om nåde for oss
forbarm deg
til hjertets omfang
la sinnet flomme over
være døden for fiender
/
jeg kan dø på denne gaten eller den rundt hjørnet,
men vaktene tolererer ikke uorden
reisebagen min inneholder ikke mye til reisen
slik mann ruster seg til reisen i siste øyeblikk
kun nøkler noen brev fotografier
og en brosje men bare litt kontanter uansett ikke mye
gjennom sommerens støv vi går som gjennom snø saktere og fortere
unngår jettegryter søppel kropper og lik i dette støvet
de beordret oss til å ta med alle verdisaker øyeblikkelig
jeg tok med litt vann og brød og en varm frakk
SS-mann rynket pannen over fattigdomen i huset
som plutselig kollapset til intet med livet jeg hadde der
jeg drar nå for alltid jeg vet det jeg forstår
at vi er dømt og overalt dette lyset rett i øynene
jeg kunne dø på denne gaten jeg gråter ikke jeg kan ikke
jeg legger fra meg kofferten dette navnet er alt jeg har er et navn
jeg er rachel
/ fra Stemmene til Babij Jar
Norske gjendiktere: ariel rosé og Aina Villanger, med støtte fra Norsk Oversetterforening.
Marianna Kiyanovska er forfatter, oversetter og litteraturviter. Hun har publisert ni diktbøker og én novellesamling. Hun har også oversatt seks diktbøker (fra polsk og belarusisk). Kiyanovska er mottaker av prestisjetunge priser, inkludert Kyiv Laurels Literary Festival Prize (2011). I 2014 kåret Forbes Ukraine henne til en av de ti mest innflytelsesrike forfatterne som jobber i Ukraina i dag. I fjor mottok hun den internasjonale Zbigniew Herbert-prisen.
Photo copyright: Olena Cherninka
Oksana Maksymchuk
Approksimasjoner
Våkner i et lånt rom, i en kropp
lånt for en stund, i en tid
lånt og knapt brukt
jeg husker hvor lett
hodet mitt blir når guttene overkjører oss
i smuget kiler meg med pistol
nedover ryggraden, deretter hoften.
Hvordan jeg leviterer, kraften fra et undertrykt skrik
løfter meg opp og opp!
Og slik det blir mørkt når fremmede menn
hamrer på døren om natten
og roper «Åpne opp, ellers bryter vi oss inn!»
Rett før krigen våknet jeg opp i sengen
og drømte om en annen seng, kroppen eksponert
bein for bein, som et røntgenbilde
gjennom en stråleglans, en eksplosjon
river i membranene
omslutter den sovende
Nært, men ikke
en eksakt match, som et rim i et dikt
du dikter i ettertid, linjer
tåkete av frykt
Mitt opprør
hvor herlig snøen knirker under sledens aluminiumsskinner
du traver fremover, nynner på en av sangene dine, pappa,
du ser deg tilbake for å forsikre deg
om at din runde pakke i syntetisk pels
ikke ruller ned feil bakke, skamløst,
og jeg smiler, fra nå av må jeg henvende meg til deg
som De, som om jeg hadde to pappaer, ikke sant?
om noen uker senere glemte De
å ta på meg kjolen min
og pedagogen i barnehagen oppdaget bare
en høyhalset genser og en grønn ull strømpebukse
da hun kneppet opp ulljakke min
så hele dagen måtte jeg ha på meg
treningsklærne
og Vitia, gutten som alltid ble hentet av bestefaren med sovjetisk
militæruniform
Vitia fortsatte å kalle meg «gym jente»
helt til sjelevennene mine, lille Romchyk og Andriyko,
banket ham i hodet med en enorm kloss,
som fikk ham til å bli vanvittig forelsket i meg
den kvelden fortsatte jeg å si De til deg
jeg lekte med fyrstikker, jeg demonterte alle lekene
jeg sølte på konsertskjorten min
jeg skal også spise mammas leppestift
jeg tegner bart på hver av de gamle Vingranov-kongene
jeg kaster beltet i søppelsjakten
å se hvordan gatelyktene blinker!
hvor kvelende den iskalde luften er!
hvor morsomt og uutholdelig det er å arve disse minnene,
labyrintene, dette mørket,
denne stille og langsomme verden!
Approximations
Waking up in a borrowed room, in a body
borrowed for a time, in a time
borrowed and hardly used
I remember how light
my head becomes when the boys overtaking us
in the alley tickle me with guns
running them down my spine, then my hip
How I levitate, the force of a scream suppressed
lifting me up and up!
And the way it gets dark when strange men
pound on my door at night
shouting “Open up, or we’ll break it in!”
Right before the war, I’d wake up in bed
dreaming of another bed, body in it exposed
bone by bone, like a radiograph
through a brilliance, an explosion
tearing at the membranes
that ensconce the sleeper
Close, yet not
an exact match, like a rhyme in a poem
you compose posthaste, lines
blurred by terror
/ Published with kind permission from Carcanet Press.
Oksana Maksymchuk er forfatter av diktsamlingene Xenia og Lovy på ukrainsk. De engelskspråklige diktene hennes har blant annet blitt publisert i AGNI, The Irish Times, The Paris Review, The Poetry Review. Sammen med Max Rosochinsky har hun redigert Words for War: New Poems from Ukraine, og co-oversatt Apricots of Donbas av Lyuba Yakimchuk, i tillegg til The Voices of Babyn Yar av Marianna Kiyanovska. Oksana har doktorgrad i filosofi fra Northwestern University. Diktet vi publiserer her er hentet fra hennes diktbok Still City (2024), med vennlig tillatelse fra Carcanet Press.
Oksana Maksymchuk is the author of poetry collections Xenia and Lovy in the Ukrainian. Her English-language poems appeared in AGNI, The Irish Times, The Paris Review, The Poetry Review, and other journals. With Max Rosochinsky, she co-edited Words for War: New Poems from Ukraine, and co-translated Apricots of Donbas by Lyuba Yakimchuk and The Voices of Babyn Yar by Marianna Kiyanovska. Oksana holds a PhD in philosophy from Northwestern University. The poem published here is from the collection Still City (2024), with kind permission from Carcanet Press.
Photo copyright: Dirk Skiba.
Norske gjendiktere: ariel rosé og Aina Villanger, med støtte fra Norsk Oversetterforening.
ariel rosé er poet, forfatter, oversetter og illustratør. Hen har utgitt bøkene under navnet alicja rosé: Północ Przypowieści (Nord Lignelser), Znak 2019, og morze nocą jest mięśniem serca (havet om natten er en muskel av et hjerte), PIW 2022. Hen er også en prisvinnende illustratør og jobber også med oversettelser. For øyeblikket samarbeider hen med et internasjonalt prosjekt Both Sides of the Border Face East med Øst-/Sentral-Europa i fokus, og med patronage av Marci Shore. Prosjektet er støttet av Fondation Jan Michalski og Borderland Foundation. Årets seminar er dedikert til krigen i Ukraina.
Aina Villanger debuterte i 2012 med langsang, en subjektiv og energisk skapelsesberetning i diktform, som fikk strålende mottakelse. I 2019 ble Aina Villanger tildelt Stig Sæterbakkens minnepris for bøkene Langsang (2012), Baugeids bok (2017) og Nattnød (2019). I 2021 kom den lyriske fortellingen Onkel Arne og månen. Begynnelsen er nær (2024) er hennes nyeste diktbok som har høstet strålende kritikker.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 