I det ville er verdens frelse / Sindre Brennhagen

Holmes Rolston in memoriam (1932–2025).

Jeg setter den ene foten foran den andre, er fullt og helt til stede i hvert bidige steg, følger vandringens enkle logikk. I mulmet er lite gjenkjennelig, identifiserbart. Kontrastene forsvinner. Alt glir over og inn i hverandre. Mennesket er ikke et nattvesen. Uten tilgjengelige lyskilder kløner vi oss gjennom terrenget, med ulykke og smerte truende bak hver sving. Mørkeredd eller ei, når den livskraftige dagen har gjort sitt og skygger banen, vekkes dypt begravde – primitive – instinkter i oss. Å stå der innhyllet i det sorte, eksponert og sårbar, utlevert til noe man hverken ser eller rår over, er en like deler ydmykende og nødvendig erfaring.

Neste morgen, i demringen: Solstrålene lirker seg forsiktig gjennom skydekket. Lyset kjæler med gresstustene og bakken varmes opp. Denne verdenen som fremstod så lumsk og hemmelighetsfull i går, er nå åpen og inviterende. Der mitt indre landskap for noen skarve timer siden var fylt med frykt, er det nå befriende tomt. Jeg er mottakelig for nye impulser, har fri utsikt. Jeg ser mot tregrensen i det fjerne, lukter den søtlige eimen av råtnende løv, hører en kjent fugl juble i vilden sky. Og i sannhet kan jeg konkludere med at Holmes Rolston, den kanskje viktigste miljøfilosofen i moderne tid, var inne på noe vesentlig da han sa at «for every landscape, there is an inspace; mental and environmental horizons reciprocate».

Utsagnet kan tolkes på flere måter, men avgjørende for Rolston var det å vise at vi avhenger av naturen mer enn vi tror. Vi påvirkes av dens svingninger mer enn vi ønsker å innrømme. Våre indre og ytre horisonter interagerer og forhandler med hverandre. De formelig utfyller hverandre. Uten sjø, skog, gressletter og fjellvegger trues menneskeeksistensen sjelelig i tillegg til biologisk. Selve vår utvikling beror på miljømessig overdådighet, ifølge Rolston. Menneskets mentale og kulturelle kompleksitet beror på og betinges av økologisk diversitet.

*

12. februar 2025 ble Holmes Rolston III en del av naturen igjen. De legemlige restene av ham, i hvert fall. For var det en som bestrebet seg på å forstå hva det vil si å være av denne verden, eksistere som et økosystem uutslettelig sammenvevd med andre økosystemer, ja, planeten in toto, var det nettopp Rolston.

Holmes Rolston ble født 19. november 1932 i Virginia, USA. Han studerte fysikk og matematikk ved Davidson College, før han i 1958 avla doktorgraden i filosofisk teologi ved Universitetet i Edinburgh. Rolston arbeidet deretter som prest i Bristol, Virginia over en tiårsperiode; i likhet med sin far og farfar var Rolston III ordinert prest i den presbyterianske kirke. Gjennom hele livet opptok det tilsynelatende motsetningsfulle forholdet mellom naturvitenskap og religion ham, noe som resulterte i bøker som Science and Religion (1987) og Genes, Genesis and God (1999). Vitenskapen er kommet for å bli, konstaterte teologen Rolston. Dersom religionen ikke tar dens funn på alvor, vil den ikke ha noen fremtid.

Det var likevel som filosof, nærmere bestemt miljøfilosof, Rolston utmerket seg. Etter fullførte masterstudier i filosofi ble han tilsatt ved Colorado State University. Her ble han utnevnt til professor i 1976. Fra 1992 var han «distinguished professor», en tittel som ikke har noen ekvivalent i det norske universitetssystemet. Sammen med J. Baird Callicott regnes Rolston som en av foregangsfigurene innen den engelskspråklige miljøfilosofien/-etikken. Etter å ha publisert innflytelsesrike artikler om økologi og etikk, var han blant initiativtakerne til Environmental Ethics. Tidsskriftet ble formelt stiftet i 1979 og er i dag en viktig kanal for grønn forskning.

Her er det ikke snakk om enten subjektivisme eller objektivisme, og han betoner ikke enten individet eller arten og systemet arten inngår i.

Rolstons tenkning motstår enkel rubrisering. Han er vanskelig å sette i bås fordi han utfordrer tradisjonelle skillelinjer i filosofien. Her er det ikke snakk om enten subjektivisme eller objektivisme, og han betoner ikke enten individet eller arten og systemet arten inngår i. Rolston hevet seg tidlig over slike reduktive fremstillinger av komplekse problemer. Han landet som oftest på et både–og. Rolston ville forene uten å forflate, se ting fra flere sider uten å måtte velge én av dem.

Men denne filosofen var ikke fremmed for uenighet og polemikk. Hans meninger om predasjon og menneskets (langt på vei) fraværende ansvar for ville dyr har høstet kritikk, spesielt fra dyreetisk hold. For Rolston hevdet at selv om naturen kan synes nådeløs for oss mennesker, «red in tooth and claw», er lidelse og død en uunnværlig del av den. Livet avhenger døden, og predasjon holder økosystemer i balanse. Vi kan like eller mislike det så mye vi vil, men å glatte over det er synonymt med å ignorere hvordan naturens næringskjeder faktisk fungerer. Boken Environmental Ethics (1988) er et vitnesbyrd på Rolstons formål om å kombinere teori og praksis og bringe filosofien ned på bakken, altså forankre den i evolusjonære og økologiske innsikter.

Hans filosofi kan følgelig karakteriseres som jordnær, bokstavelig talt. Det var physis som stod i sentrum av hans gjerning. På engelsk ville man sagt at han tok utgangspunkt i «the facts on the ground». Selv om det er vanskelig å klistre merkelapper på Rolston, kan man likevel si at han var realist, og det i mer enn én betydning. Av utdanning var han naturviter, mens han av filosofisk legning var det vi kan kalle verdirealist. Han argumenterte gjennomgående for at verdier er virkelige størrelser. Det er ikke noe vi projiserer over på naturen, og det er ikke en rent estetisk vurdering. Verdier finnes der ute, in re, uavhengig av oss. I naturens kreative prosesser skapes, opprettholdes og videreføres verdier. Verdi er således iboende i ikke-menneskelig natur. At den er menneskeuavhengig, betyr imidlertid ikke det at den er utenfor vår erfaringsverden. Snarere tvert imot: Naturens verdier er noe vi regelmessig kommer i kontakt med, ved at vi berøres, beveges, overraskes og overrumples – noen ganger også ødelegges – av vill, autonom og uforutsigbar natur.

Rolstons verker er ladet med en radikal vitalitet, noe som også speiler hans ambisjon om å gjøre filosofien vill, eller bedrive vill filosofi. Han bygget bro mellom disipliner mange tror det er vanntette skott mellom, de «harde» vitenskapene og det «myke» humaniora, samtidig som han peilet filosofien inn på stier man ikke hadde forventet at man skulle gå. Essaysamlingen med den betegnende tittelen Philosophy Gone Wild (1986) tydeliggjør dette. Her er alt fra teknisk fagsjargong og egenkomponerte illustrasjoner til poetiske utgreiinger om villmarkens spirituelle kvaliteter.

For denne filosofen mister aldri villmarkens betydning av syne. Villmarken er rikholdige steder vi oppsøker for å være i, for å fylles og utfylles av. Vi hengir oss til den, og vi slapper av i den. I naturen er vi i aktivitet, men vi tynges ikke av behovet for produktivitet. Rekreasjon er nettopp det: en omforming, en ny skapelse, en måte å hvile på, gjennom møter med det ulike. Villmarken oppdrar og danner oss, skriver Rolston. Den er like nødvendig for vår «verdimessige utdanning» som universitetet. Villmarken har en generativ kraft som er mye sterkere enn maskinene vi bruker for å desimere den.

Naturens poesi hjelper oss å se dens faktuelle sider klarere.

Hos Rolston heter det at hverken landskap eller aspeløv er det samme to ganger, et utsagn som gir assosiasjoner til Heraklits berømte «ingen mann kan stige ned i samme elv to ganger». Hver elv og hver måke er en engangshendelse. Kombinasjonen av krefter, lover og tilfeldigheter som gav opphav til og formet dem, var unik. I naturen er alt egenartet, sier Rolston. Ikke-repetert. At løvinnen er «født fri» er en del av naturens romantikk, ikke vitenskapens. Men det gjør ikke hennes frihet mindre virkelig. Naturens poesi hjelper oss å se dens faktuelle sider klarere. En forsker som er sensitiv for naturens forbløffende mangfold, er bedre rustet til å kartlegge plante- og dyrelivet enn en desinteressert forsker som i etterstrebelsen etter «nøytralitet» distanserer seg fra sine studieobjekter og reduserer dem til en rekke mekaniske operasjoner.

Rolston hevder at det som finner sted i naturen, alltid er noe i retningen et eventyr. Slik som måten «en bomullshale unngår prærieulven», eller «akkurat idet det siste bladet faller ned fra lønnetreet og et vindkast tar det». Vi vet ikke hvordan å gi en fullverdig beskrivelse av slike fenomener, og det er det som gir villheten dens uutsigelige kraft. I nevnte Philosophy Gone Wild står det å lese:

We love the natural mixture of consistency and freedom; there is something about the word wild that goes well with the word free, whether it is the determined freedom of the wild river or the more spontaneous freedom of the hawk in the sky. In this splendor, sublimity, and mystery the very word wild is one of our value words. Simply put, we find meanings in wild things. […] When we value a thrush singing in the wild, we have a sense of entrance into events ongoing independently of our subjective presence. We cannot genuinely care here, unless we care what happens after we are gone. (s. 45, s. 107)

Rolston gikk mot strømmen, og han utfordret seiglivede paradigmer med filosofisk og litterært overskudd. Han visste at han noen ganger valgte største motstands vei. Gravstenen hans har inskripsjonen «a philosopher gone wild». En mer treffende oppsummering av denne mangslungne filosofen skal man lete lenge etter. Også Holmes Rolston var en engangshendelse.

//

Sindre Brennhagen, f. 1997, master i filosofi og seniorkonsulent ved UiO.

/

Illustrasjon: Foss i nedre Telemark

Av August Cappelen/Nasjonalmuseet.

Lisens: CC BY NC 2.0