Frykten for det gode / Arne Johan Vetlesen

Hva er det ved Greta Thunberg som skremmer vannet av verdens rikeste menn?

Fortell meg hva du er redd for, og jeg skal si deg hvem du er. At dette omkvedet for tiden utgjør selve omdreiningspunktet for politisk strid, fremstår som nær sagt det eneste venstresiden og høyresiden er enige om. Forskjellen består i at de svarer ulikt på det samme spørsmålet.

Gang etter gang hører vi at den som to av verdens rikeste menn, Elon Musk og Peter Thiel, er mest redd for og ser sterkest grunn til å advare mot, ikke er en diktator med en hær i ryggen, men Greta Thunberg. I sin tordentale i München brukte visepresident J.D. Vance Thunberg som eksempel på hvor galt det står til med ytringsfriheten i Europa. Donald Trump langet ut mot henne da de to nesten kolliderte utenfor heisen i FN-bygget i september 2019, etter hennes «How dare you?»-tale der. «Hun burde slutte å være så sint!» Han vet hva han snakker om.

Ironien, eller er det paradokset, er slående: Mens Unge Høyres Ola Svenneby og et samlet kommentariat i Norge, likesom i andre europeiske land, kappes om å erklære Thunbergs klimaengasjement for dødt, og opptattheten av trusselen hun utgjør stadig når nye høyder blant verdens mektigste over dammen. Hva forteller det?

At politikk for tiden – etter Putins invasjon av Ukraina og med fullskala-utrullingen av agendaen under Trump 2.0 – handler om hva alle, høy så vel som lav, er redd for, synes godt begrunnet. Det som fortjener grundigere analyse, er hvorfor personene og bevegelsene som prøver å forhindre at verden kollapser, fremstår som farligere enn kreftene som forårsaker og stadig mer åpenlyst fremskynder sammenbruddet, økonomisk, sosialt og for klima og natur.

Jo mer makt disse tek-milliardærene får til å demontere det som ennå finnes av velferdsordninger og sosiale sikkerhetsnett, desto mer får advarslene om et nært forestående sammenbrudd karakter av en selvoppfyllende profeti, ja som bent frem villet.

Naomi Klein og Astra Taylor gir sitt svar i essayet «Endetidsfascismens framvekst» her i avisen 3. mai. Med slående eksempler og sitater beskriver de bunkermentaliteten som hersker i kretsen rundt Trump. Jo mer makt disse tek-milliardærene får til å demontere det som ennå finnes av velferdsordninger og sosiale sikkerhetsnett, desto mer får advarslene om et nært forestående sammenbrudd karakter av en selvoppfyllende profeti, ja som bent frem villet. Frykt og sinne er sosialt smittsomme følelser og tilstander, og jo mer høyrøstet og nådeløst verden deles inn i venner versus fiender, oss mot dem, desto større blir aksepten for drastiske tiltak, som å stenge grensene for «de fremmede» og å lete etter «indre fiender» på universitetenes campuser og under sengen (for å minne om unge Dylans kommentar til Mccarthyismen) samt i byråkratiet, ja i alt som er statlig og ment å beskytte de svake og mest sårbare.

I et slikt kulturelt klima bør ingen forbauses over at Musk erklærer at «empati er den vestlige sivilisasjonens største svakhet». J.D. Vance følge opp med sin vri på, eller snarere forvrengning av, katolisismen ved å fremholde at vi ikke skylder noe til noen utenfor bunkersen vår. Maggie Thatchers motto – «det finnes ikke noe slikt som et samfunn, bare individer og familiene deres» – gis en ny omdreining for en langt farligere tid.

Gitt denne bakgrunnen: Hva er det ved Greta Thunberg som skremmer skiten ut av verdens rikeste menn? At hun er kvinne? At hun var en 15 år gammel jente da hun slo gjennom, bevæpnet med en ransel, en plakat og en vannflaske, alene foran et parlament i en europeisk hovedstad? Er det at hun er sint, eller snarere grunnene til at hun er det – påpekningen av at keiseren er naken, at ordene er tomme, at de voksne oppfører seg som barn, at de løper fra ansvaret som makten de har, innebærer og krever? Er det at hun snakker sant? At hun forlanger en politikk tuftet på moralske verdier, i kontrast til at penger er trumf og vinneren tar alt?

Jo da, det er hold i alle disse punktene. Men den viktigste grunnen til at Thunberg provoserer slik, handler ikke om politiske oppfatninger, slik som hennes støtte til ofrene for Netanyahu-regjeringens krigføring på Gaza. Den dypere grunnen til at Thunberg og alt hennes vesen må bekjempes, helst elimineres, er ikke at hun er gått fra barn til voksen, at hun bærer palestinaskjerf eller at hun tar ordet kapitalisme i sin munn – selv om alt dette kan fortone seg som fryktelig skummelt. Nei, det er at hun tror på det gode i mennesket og i oss som fellesskap. At hun gir tillit forrang fremfor mistillit, sannhet fremfor løgn, rettferdighet fremfor hevngjerrighet. Hun insisterer på at vi kan ta ansvar for det felles gode, for kloden vi alle er avhengige av. Å minne om potensialet for det gode, og om sårbarhet som noe vi kan vedstå oss og sammen kan beskytte, er det som setter rakettfart i de rikestes planer om å flykte fra kloden i stedet for å redde den.

/ Arne Johan Vetlesen er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Vi takker forfatteren og Klassekampen for tillatelsen til å publisere denne artikkelen.

Foto: Alf Øksdal