Tre dikt / Mariam Meetra // Gjendiktet av ariel rosé og Aina Villanger

زمان

Time

این شعر مهربان نیست با کلمات

نا تمام می ماند مدام

مثل من که مهربان نیستم با خودم

با نبض زمان می دوم

از نفس می افتم

و روز های پر شتاب بیقرار

می گریزند از برابر چشمانم

تند حرف می زنم

تند راه می روم

چقدر از نبض زمان عقب مانده ام!

این دویدن ها مرا به هیچ جا نرساند؟

تکیه می دهم بر دیوار زمان

نگاه می کنم به صبحگاه سرد بارانی

که گویی عکسی از دیروز است

آویخته بر پنجره ی امروز

مرز های زمان در هم می شکند

گذشته فرو می ریزد چون دیواری

و پیش رو

زمینی است که زیر پایم  می لغزد

اتفاق های بسیاری ناتمام مانده اند

نمی توانم این راه را دوباره بروم

بنشینم پشت میز

و همین شعر را تمام کنم.

زمستان

Winter 

همیشه سر ساعت می رسد زمستان

و دست های تو نیست

که بیرون کند موهایم را از زیر آوار آسمان

انگار آسمان سقوط می کند

و زمین هم همیشه دهانی دارد برای بلعیدن

که نمی توانم سر بر سینه اش بگذارم

این باران بی امان

رد دست های تو را هم از موهایم

پاک کرده است

هیچ ردی پیدا نیست در تاریکی

و بی خوابی من همیشه

روی دست صبح می‌ماند.

این اتفاق کوچکی نیست

This is not a small accident

باد ریشه هایم را می کند

و هر جا که دلش خواست میبرد

میکارد بر سینه ی زمستان های بلند

در باغچه های بی آفتاب

دورتر از آفتابی بخشنده مثل چشم های تو

خشم باد را دیده ام

آنگاه که شانه های تو را می لرزاند

و موهای مرا پخش می کرد

در چهار سمت جهان

راه را گم کردم

و دیگر هیچ ردی راه خانه را نشانم نداد

هر قدر دروازه ها را باز بگذاری

من دیگر به خانه باز نمی گردم

و باد آن قدر به خانه می آید

که یادم را از حافظه ی اتاق ها پاک کند

عطر تو را از پیراهن هایم ببرد

و پیشانی ساعت را به دیوارها بکوبد

این شانه های توست که در باد تکان می خورد

و موهای من که می لغزد از دستانت

و در سراسر شب پخش می شود

از این پس

هیچ جا را ترک نخواهم کرد

به هیچ جا باز نخواهم گشت

این اتفاق کوچکی نیست عزیزم.

Tid 

Dette diktet er ikke god mot ord 

det blir aldri ferdig

som jeg, som ikke er god mot meg selv 

jeg løper i takt med tiden 

jeg er andpusten 

rastløse hektiske dager 

rømmer fra synet 

jeg snakker fort 

jeg går fort 

er likevel langt bak vår tids puls! 

all denne løpingen fikk meg ingensteds? 

jeg lener meg mot tidens vegg 

ser ut i den kalde, regnfulle morgenen 

som om et bilde fra i går 

henger på dagens vindu 

tidens grenser brytes ned 

fortiden smuldrer opp som en vegg 

foran meg – rister jorda under føttene mine 

alt er uferdig 

men jeg kan ikke gå den samme veien om igjen

jeg skal sitte her ved skrivebordet 

fullføre dette diktet

Vinter

Vinter kommer alltid i tide 

akkurat når hendene dine

ikke er der for å trekke håret mitt ut av himmelens ruiner 

som om himmelen faller og jorda 

åpner munnen for å svelge den

jeg kan ikke hvile hodet på brystet dens

det regner ustanselig

det har vasket bort

sporene etter hånda di i håret mitt 

alle spor forsvant i mørket unntatt

søvnløsheten, som er der

for hånden om morgenen

Ikke en liten ting

Vinden river opp røttene mine, tar dem 

bort hvorenn den vil

Den planter dem, for eksempel på en lang vinters bryst 

eller i en hage uten sol 

langt unna varmen fra dine øyne

Jeg så vindens raseri da den ristet skuldrene dine 

spredte håret mitt over kontinentenes 

fire hjørner; jeg gikk meg vill, ingen sti har lyst opp 

hjemveien, uansett hvor lenge du holder dørene åpne 

jeg kommer ikke tilbake 

Hvis den rastløse vinden blåser gjennom huset, vil den

fjerne minnet fra rommene, trekke lukten din

ut fra skjortene mine, gravere inn

klokkens panne på veggen

Her er de skjelvende skuldrene dine

her er håret mitt i vinden

som glir gjennom hendene dine

sprer seg om natten

Fra nå av

skal jeg aldri forlate noe

aldri komme tilbake noe sted

kjærlighet, er ikke en liten ting

Mariam Meetra is an Afghan-German poet, journalist, and researcher. She obtained a bachelor’s degree in journalism and a master’s in sociology from the Humboldt University of Berlin. She currently works as a researcher at the University of Leipzig, previously serving as the Persian literary curator for Deutsche Welle and the Beethovenfest in Bonn. The author and women’s rights activist is also a member of  PEN-Afghanistan. Her first poetry collection, «Life on the Margin», was published in Persian in Kabul in 2013. «Ich habe den Zorn des Windes gesehen» is her second collection of Persian and German poems, published in 2023 by Wallstein Publication House in Germany. She has written for several Afghan and German newspapers and magazines , such as Tagesspiegel and Die Horen.

//

ariel rosé er poet, forfatter, oversetter og illustratør. Hen har utgitt bøkene under navnet alicja rosé: Północ Przypowieści (Nord Lignelser), Znak 2019, og morze nocą jest mięśniem serca (havet om natten er en muskel av et hjerte), PIW 2022. Hen er også en prisvinnende illustratør og jobber også med oversettelser. For øyeblikket samarbeider hen med et internasjonalt prosjekt Both Sides of the Border Face East med Øst-/Sentral-Europa i fokus, og med patronage av Marci Shore. Prosjektet er støttet av Fondation Jan Michalski og Borderland Foundation. Årets seminar er dedikert til krigen i Ukraina.

Aina Villanger debuterte i 2012 med langsang, en subjektiv og energisk skapelsesberetning i diktform, som fikk strålende mottakelse. I 2019 ble Aina Villanger tildelt Stig Sæterbakkens minnepris for bøkene Langsang (2012), Baugeids bok (2017) og Nattnød (2019). I 2021 kom den lyriske fortellingen Onkel Arne og månen. Begynnelsen er nær (2024) er hennes nyeste diktbok som har høstet strålende kritikker.

Photo credit: Heike Steinweg

///

NWCC give thanks to the poet, the photographer and the translators!