Karl Ove Knausgård / Tallenes tale

Den første gangen jeg så en datamaskin, var i 1984. Jeg var 15 år gammel og bodde i et sparsomt befolket område langs en elv, milevis unna nærmeste by, i et land langt mot nord, helt i verdens utkant. Et skilt lyste over nærbutikken, som hver dag stengte klokken fire, ellers var de visuelle ­stimuliene begrenset til jorder og trær, trær og jorder, og til bilene som kjørte langs veiene.

Om høsten og våren regnet det så mye at elva gikk over sine bredder; jeg husker jeg kunne stå foran stuevinduet og se den dekke jordet vi spilte fotball på, målene som steg opp fra vannet. Det fantes én tv-kanal, to radiokanaler, og avisene ble trykket i svart/hvitt. Nyhetene fra Iran og Israel, Egypt og Sør-Afrika, England og Nord-Irland, USA og India, Libanon og Sovjetunionen foregikk langt, langt unna, som i en annen verden.

For å forstå et menneske, må man vite hva som hendte i verden når det var tyve, skal Napoleon en gang ha sagt. Sitatet er nok ­apokryft, men det gjør det ikke nødvendigvis mindre sant. For mitt vedkommende er det denne verdenen ved elva som gjelder. Når jeg setter meg ned for å skrive en roman, er åttitallet den naturlige tiden, som om det skulle være verdens egentlige form, dens essens, mens alt det som kom senere og preger vår tid, er et slags avvik. Selv om jeg googler forskjellige temaer mens jeg skriver, googler ikke karakterene i romanen av seg selv, det kommer ikke til dem annet enn gjennom en viljeanstrengelse fra min side. Det samme gjelder når jeg drømmer. Mobiltelefoner og internett forekommer aldri i drømmene mine, og de er oftest befolket av mennesker jeg var omgitt av for førti år siden.

At underbevisstheten min på den måten henger etter, og ­utspiller seg i en virkelighet som for lengst er borte, betyr selv­følgelig ikke at jeg er lukket mot det som skjer rundt meg nå, bare at dannelsen av verden er en prosess som foregår i barndommen og ungdommen, og at den en dag opphører, da det nye i verden ikke lenger preger seg inn i oss. Slik tror i alle fall jeg at det er. Det kunne forklare skepsisen jeg ofte kjenner til nye ting og nye måter å gjøre ting på. At alt det av følelser som beveger seg under de rasjonelle tankene, det som har med intuisjon å gjøre, men også moral, det man bare vet, stammer fra en verden som ble festet for mange år siden.

Ikke tenkte jeg på at virkeligheten like gjerne kunne ha vært annerledes der jeg 15 år gammel syklet opp bakken fra den vesle gammeldagse kolonialhandelen som lå like ved fossen. Drønnene fra vannmassene ble svakere etter hvert som jeg forserte bakken, både summingen fra dynamoen og gnisningen fra hetta på regnjakka lød distinkt, om enn ikke jevnt: Dynamolyden økte i styrke hver gang jeg tråkket til, sank så langsomt til neste tråkk, mens gnisningene fra hetta fulgte de ujevne bevegelsene mine tett. Det var kveld og mørkt, og alt var vått. Asfalten, veigrøften, veggen av svarte trær, til og med luften, som var full av yr. På toppen av bakken flatet landskapet ut et stykke, her var det hus på begge sider, skur med tak av bølgeblikk, utrangerte biler på tunene. Jeg hadde syklet her så mange ganger at jeg kunne veien i blinde. Ikke bare billedlig, men også på ordentlig: På bussen lukket jeg ofte øynene og forestilte meg landskapet som passerte utenfor, hver sving og bakke, hvert hus og garasje. Målet var at landskapet utenfor skulle stemme med det jeg hadde fulgt inni meg idet jeg åpnet øynene. Det gjorde det alltid.

Jeg var på vei til kameraten min som bodde noen kilometer unna. Jeg likte meg der, foreldrene hans behandlet meg som en sønn i huset, og så lot de oss ifred. Vi gikk i niende klasse på samme skole. På kveldene og i helgene spilte vi gitar, hørte på musikk og pratet, hvis vi da ikke med eller uten mål syklet rundt i området.

Da jeg kom fram, lente jeg sykkelen mot husveggen uten å låse den, gikk opp trappen og ringte på, dro hetten av hodet. Kameraten min åpnet som han pleide, han hadde rommet sitt nærmest utgangsdøren, og vi gikk inn dit. Gitaren hans lå på sengen, den var plugget i og den vesle forsterkeren på gulvet durte svakt.

– Vil du se noe pappa har laget? sa han. – Det er ganske tøft.

– Kan godt det, sa jeg, selv om jeg ikke hadde noen interesse av det faren hans holdt på med. Fulgte etter ham ut av rommet, ­gjennom gangen og ned trappen.

Faren hans var ingeniør i flyvåpenet, og det han hadde bygd, som stod på et bord i kjellerstuen, var en grå metallboks og en mørk skjerm med lysende grønne bokstaver.

– Hva er det for noe?

– En datamaskin.

Jeg hadde hørt om datamaskiner, selvfølgelig, men aldri før sett en.

Nå så jeg en.

«Den hadde ingenting med meg å gjøre. Ingenting av det jeg så i det rommet – de smale elektriske ledningene, de tynne grønne brettene med små forhøyninger av metall, bokser, loddebolter, avbitertenger, ruller med metalltråd, skruer og muttere – sa meg noe.»

Den så ut som noe i slekt med radaren og ekkoloddet, og selv om jeg visste at teknologien var avansert og for eksempel ble brukt i romfartsindustrien, og sikkert i fly og ubåter også, kunne jeg ikke ha brydd meg mindre. Den hadde ingenting med meg å gjøre. Ingenting av det jeg så i det rommet – de smale elektriske ledningene, de tynne grønne brettene med små forhøyninger av metall, bokser, loddebolter, avbitertenger, ruller med metalltråd, skruer og muttere – sa meg noe. Faren kunne like gjerne ha snekret en krakk eller ha loddet en høytaler. Opplevelsen var det motsatte av skjellsettende. Datamaskinen var ikke ladet med noe, hverken betydning eller framtid, den var bare en boks i en kjellerstue i et hus i et elvelandskap i utkanten av verden en svart og våt høstkveld i 1984.

Førti år senere er den teknologien den grå boksen innevarslet, alle steder, preger livet mitt på alle måter, noe som er underlig i seg selv, men kanskje underligere er det faktum at jeg aldri har brydd meg om den, bare tatt den for gitt og innkorporert den sømløst i livet mitt. Ikke en eneste gang i løpet av de førti årene har jeg vendt oppmerksomheten mot teknologien og forsøkt å forstå den, hvordan den virker i seg selv, hvordan den virker i meg. Det er som om jeg skulle ha flyttet til et fremmed land og ikke brydd meg med å lære språket der. At jeg er fornøyd med ikke å forstå det som foregår rundt meg og bare nøyer meg med mitt og min egen lille verden. Det føles plutselig som en alvorlig forsømmelse. Å holde seg sånn noenlunde orientert om den politiske situasjonen i verden er en plikt, noe man ikke hadde rett til å vende seg bort fra. Skulle ikke noe av det samme gjelde for teknologien, med den enorme påvirkningskraften den har?

Jeg bestemte meg for å ta tyren ved hornene. Siden jeg er forfatter, betød det å skrive et essay om teknologi, mer spesifikt om datamaskiner. I syv måneder holdt jeg på med det, leste og skrev, skrev og leste, uten å få det til, jeg kom ikke lenger enn til det selvsagte. Å si det som sier seg selv er en gjentagelse, det gjentatte er det allerede kjente, og det allerede kjente er litteraturens fiende, dens nemesis og egentlige motsetning. Det selvsagte bekrefter, litteraturen utfordrer det bekreftede. Det er enkelt å beskrive hva jeg ser, det er enkelt å beskrive hva jeg tenker. Men hvorfor ser jeg det jeg ser? Hvorfor tenker jeg det jeg tenker? Det er det vanskeligere å gripe. For det jeg ser, er jo verden, det jeg tenker, er jo meg. Det litteraturen kan gjøre, er å opprette et utenfor. Og finnes det to steder, er ikke det første stedet lenger gitt, er det ikke lenger ­enerådende, er det ikke lenger selvsagt. Problemet mitt nå, det jeg sliter med, er at jeg ikke klarer å finne et utenfor teknologien, det er som om utenfor har forsvunnet, at det ikke lenger er et mulig sted.

Det er bare en følelse. Men den er sterk. Og den er ikke ny – Don DeLillo beskrev den allerede i 1982, i romanen «The Names»:

The world for thousands of years was our escape, was our refuge. Men hid from themselves in the world. We hid from God or death. The world was were we lived, the self was where we went mad and died. But now the world has made a self of its own. Why, how, never mind. What ­happens to us now that the world has a self? How do we say the simplest thing without falling into a trap? Where do we go, how do we live, who do we believe? This is my vision, a self-referring world, a world in which there is no escape.

Problemet mitt nå, det jeg sliter med, er at jeg ikke klarer å finne et utenfor teknologien, det er som om utenfor har forsvunnet, at det ikke lenger er et mulig sted.

Det føles som om hele verden har blitt omgjort til bilder av verden, og på den måten blitt trukket inn i det menneskelige, som nå omfatter alt. Det er ikke det sted, den ting, den person eller det fenomen jeg ikke kan innhente som informasjon. Man skulle kanskje tro at dette tilfører verden fylde, siden man vet mer om den, ikke mindre, men det er tvert om, det tømmer verden, den blir tynnere. Slik er det fordi kunnskapen om verden og opplevelsen av verden er to vesensforskjellige ting. Mens kunnskapen ikke har noen spesifikk tid eller noe spesifikt sted, og kan gjentas, er opplevelsen knyttet til et bestemt tid og et bestemt sted, og kan aldri gjentas. Den kan av samme grunn heller ikke forutses. Akkurat de to størrelsene – det som ikke kan gjentas og det som ikke kan ­forutses – er det teknologien opphever.

Følelsen er den av verdenstap. Som om verden svinner, at det blir mindre av den. Det kan virke paradoksalt, ikke minst tatt i betraktning de omskakende og brutale krigene som akkurat nå pågår, som med all sin død og lidelse er som en overload av ­virkelighet og verdensnærvær, men de kommer hit som bilder, de er todimensjonale og manipulerbare, og de kommer midt i flommen av andre bilder. I meg finnes en følelse av at det jeg ser, kontrollerer jeg, har jeg på en måte oversikt over. Alle bildene jeg har sett, av steder jeg aldri har vært på, av mennesker jeg aldri har møtt, skaper en slags pseudominner fra en pseudoverden som jeg ikke deltar i. Bildene er ferdige når de kommer, det er ingen ­kommunikasjon mellom dem og meg, ingen gjensidig utveksling. Så like gjerne som å si at verden åpner seg mot oss, siden vi kan se alle deler av den, kan man si at verden lukker seg – i all åpenhet.

Jeg kjøpte min aller første datamaskin i 1990. Det var en brukt Olivetti, allerede utrangert, med floppydisk og ekstremt enkel ­grafikk, egentlig bare en avansert skrivemaskin, som også var det jeg brukte den til. Men den hadde også noen få spill, deriblant yatzy, som jeg en ettermiddag åpnet, for å bli sittende i flere timer, det var hypnotiserende, på en måte jeg ikke hadde kjent før. Det var litt merkelig, for jeg kunne aldri ha drømt om å sitte og spille yatzy med fysiske terninger alene på hybelen, det hadde ingen fascinasjons­kraft og var ikke så lite taperaktig. Så hva var ­forskjellen? Hva var det terningene på skjermen hadde som de ­virkelige terningene ikke hadde?

De fysiske terningene lå som ting blant andre ting i rommet, og fikk sin mening først i spillet. Mens spillet fikk sin mening først når jeg spilte med noen. Spilte jeg alene, var jeg ikke rettet mot noen, forsvant hele spillets mening ut i ingenting. Det selsomme ved å spille på datamaskinen var at meningen forble intakt selv om det ikke var noen andre der. Jeg må med andre ord ha inngått i en slags forbindelse med maskinen, det må ha oppstått en slags relasjon mellom maskinen og meg. Den var ikke en annen, men den måtte ha noe av den andres nærvær ved seg.

Noen år senere begynte jeg å jobbe i en studentradio. Deres datamaskiner var mer avanserte og kraftigere. Stemmene og musikken ble representert visuelt på skjermen, de så ut som fjell og daler og ga mulighet til en uhørt presisjon: et uønsket host eller en litt for langt nølende njaaaa kunne fjernes kirurgisk med et klikk eller to med musen. Prosessen gikk også den andre veien: Du kunne skrive inn noen setninger i maskinen og de kom ut som ord i en monoton og følelsesløs stemme. En kveld oppe i studioet, husker jeg nå – det må ha vært på høsten eller vinteren, for det var helt svart utenfor vinduene, og det må ha vært sent, for det var ingen andre der – mens jeg satt og klippet, kom ei jente jeg var litt betatt av inn. Hun het Ingrid, og jeg skrev inn «Ingrid er død» på datamaskinen. Det var en dårlig spøk, jeg hadde vel tenkt at stemningen var litt spøkelsesaktig der i halvmørket mellom alle apparatene, men at det skulle bli så uhyggelig, hadde jeg ikke forestilt meg. I det tomme, kveldsstille og halvmørke rommet hørtes den metalliske, ikke-­menneskelige stemmen ut som noe fra den andre siden.

Ingrid er død.

Ingrid skvatt til, stemmen hadde kommet uten varsel, og ­budskapet hadde hun i noen sekunder ikke noe forsvar mot.

Jeg lo litt unnskyldende, hun gjorde en grimase og sa at det var veldig morsomt. Hun hadde blitt skremt, og jeg angret meg og ba om unnskyldning. Men følelsen forlot meg ikke. At stemmen kom fra den andre siden. Ikke fra de dødes rike, selvfølgelig, men fra det dødes rike. At det var den livløse materien som snakket.

Og hvis jeg fikk kniven på strupen og måtte nevne det mest særpregede ved vår tid, måtte det være nettopp det, at alt henvender seg til oss.

Nå lyder den stemmen overalt. På tog og t-baner, fly og ferjer, i telefonkøer og hjemme i stuene til folk, og selv om den er varmere og individualisert og mer menneskelig, kommer den fra det samme stedet, det er den døde materien som snakker, med vår stemme. Og hvis jeg fikk kniven på strupen og måtte nevne det mest særpregede ved vår tid, måtte det være nettopp det, at alt henvender seg til oss. Varene i supermarkedet, kassaapparatene der, spillene i datamaskinene, dashbordet på bilen, GPS-en, kjøkkenmaskinene, vognene på t-banen og i togene, reklameskiltene i byene, feeden på Instagram og Spotify og Facebook, algoritmene på Amazon, for ikke å snakke om alle avisene og magasinene, poddene og seriene.

Da Karl Marx og Friedrich Engels skrev om fremmedgjøring på 1840-tallet – det er snart to hundre år siden – var det ­arbeiderens forhold til arbeidet det handlet om, men konsekvensene av det spredte seg utover i deres analyse til også å gjelde forholdet til naturen og tilværelsen som sådan. Et begrep de brukte, var «loss of reality», altså virkelighetstap. Samfunnet den gangen var usammenlignbart mere brutalt, maskinene usammenlignbart mye grovere, men den økonomiske ulikheten var ikke mindre og naturødeleggelsene minimale sammenlignet med dem i vår tid. Og om noe, har fremmedgjøringen slik Marx og Engels definerte den, bare økt.

Eller? Setningen «Menneskene er mer fremmedgjorte nå enn noen gang før i historien» lyder falsk, som når man anvender et gammelt begrep på en ny tilstand. Det er vel ikke det vi er, akkurat? Hvis det er noe som kjennetegner vår tid, er det vel det nøyaktig motsatte, at ingenting føles fremmed?

Fremmedgjøring innebærer avstand til verden, en manglende sammenheng mellom den og oss. Det teknologien gjør, er å ­kompensere for virkelighetstapet med virkelighetserstatning. ­Teknologien kalibrerer alle forskjeller, fyller igjen alle gap og sprekker med bilder og stemmer, bringer alt helt inntil oss, for på den måten å gjenopprette sammenhengen mellom oss og verden. Til og med fortiden, den som for bare noen generasjoner siden var tapt for alltid, kan hentes opp og bringes inn. I fjor vinter var jeg med familien på det nye Abba-showet i London, satt der midt i det syngende og jublende publikumet og kjempet med tårene, rystet i mitt innerste. De fire medlemmene av Abba var gjenskapte som hologrammer, de bestod av lys, men de så levende ut, kom stigende opp fra en plattform under scenen, som fra underjorden, mens de sang. De var unge igjen, beveget seg på scenen som de litt keitete skandinavene de engang hadde vært. Björn, Benny, Agnetha og Anni-Frid. Kroppene deres og stemmene deres var fra syttitallet, men de beveget seg og sang i vår tid, til livebandet som satt i skyggene ved siden av og spilte, og til jubelen fra vi som så på. Det var som om tiden ble rykket vekk som et teppe under meg, for om jeg var samtidig med det jeg så, var jeg på en og samme gang åtte år og femtifire år, et barn og en middelaldrende mann. Bølge etter bølge av nostalgi og lengsel slo gjennom meg, men også frykt, for det var jo døden jeg så, det var jo døden vi klappet og sang til der i konsert­hallen. Vi var Doctor Faustus slik Marlowe beskrev ham da den vakre Helena fra Troja-krigen ble mant fram for hans øyne. Vi var Odyssevs slik Homer beskrev ham da han mante fram sin døde mor fra Hades og tre ganger grep i løse luften da han forsøkte å omfavne henne.

Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland CC

Men det var også fiksjon. Alle bildene og alle stemmene som fyller virkeligheten, er representasjoner, og menneskene har alltid laget representasjoner av virkeligheten. All kunst siden tidenes morgen har hatt et implisitt eller eksplisitt «som om» i seg, det være seg maleri, skulptur, teater, dikt eller fortellinger. ­Oppfinnelsen av fotografiet og filmen forandret innebyrden av dette, grumset skillelinjen litt, likevel ikke grunnleggende – alle forstår at en film av en virkelig hendelse selv ikke er den virkelige hendelsen, at et bilde av noen kyr ikke er de virkelige kyrene. De virkelige kyrene finnes et annet sted, i en annen tid. Den nærheten jeg føler til dem, er i slekt med den nærheten jeg føler til ­mennesker jeg leser om i bøker, hvor følelsen ikke gjør forskjell på om menneskene er fiktive eller ikke. Følelsen av nærhet er ikke forpliktet av virkeligheten, og heller ikke forbundet med dem, selv om det oppleves slik. Forpliktelsen mot bilder av virkeligheten er alltid svakere enn forpliktelsen mot virkeligheten.

Bildene trekker selv det fjerneste nærmere, men nærværet er illusorisk, det er en fiksjon.

Dette gjelder kanskje for naturen som hele, at vi ser den som bilde, noe vi selv ikke er en del av, på en og samme gang noe der ute, og noe vi har trukket inn og er nær, fortrolig med. ­Bildets ambivalens, at det viser virkeligheten, men ikke selv er den virkelig­heten den viser, på en og samme gang fiksjon og ikke-fiksjon, nært og fjernt, kan prege vårt forhold til verden på måter som ikke står aldeles klart for oss, siden måten vi ser verden på, alltid samtidig er verden. Når jeg for eksempel registrerer at skoger forsvinner, at dyrearter blir utryddet, at isen på polene smelter, at vannet i havet blir varmere og stiger, at ørknene brer seg ut, at branner herjer over stadig større områder, er det noe uvirkelig over det, jeg vet jo at det hender, det er ikke det, men samtidig er det som om det ikke hender, det har en eim av abstraksjon ved seg, og om jeg forferdes, er jeg ikke forbundet med det, ikke egentlig. Det er noe der ute som jeg ser her inne.

Foto: Science Museum Group Collection CC

Jeg er ikke en del av det, jeg står utenfor og ser på. Det mest dekkende ordet for den tilstanden er vel fremmedgjøring? Verdenstap.

Selv hagen utenfor huset i London hvor jeg sitter og skriver, var jeg fremmed overfor. Det vil si, jeg så den ikke. Det vil si, jeg så den, men det jeg så, betydde ingenting. I tre år satt jeg i hagen så godt som hver dag, det var der jeg tok pausene mine. Den er kanskje tretti meter lang og tyve meter bred, på typisk engelsk vis gjerdet inne av en mur. Det er en plen i midten, og rundt den, hele veien langs muren, vokser det planter, busker og trær. Kanskje seks ganger i sommerhalvåret kom en gartner, Andrew, og fikset det som trengte å fikses. Det eneste jeg gjorde av hagearbeid, var å klippe plenen annenhver uke. Hagen var bare «hagen», et sted jeg oppholdt meg på. En sommer var broren min Yngve og ­kjæresten hans Marianne på besøk, det var hetebølge og vi satte oss ned ved bordet under parasollen, men etter noen minutter var Yngve på beina, han strente bort til vannkranen borte ved husveggen, skrudde på, dro slangen utover plenen og begynte å vanne. Først et tre som stod i en diger potte på murplattingen bordet stod på, han riktig dynket det med vann, og jeg så at bladene var tørre og nesten helt gule.

– Det klarer seg kanskje, sa han.

Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på

– Det er bra, sa jeg og følte meg litt dum, at jeg ikke hadde sett at treet holdt på å visne av tørke. Og det var ikke det eneste, det var nesten mer gult og brunt enn grønt å se blant plantene og buskene bortover langs gjerdet. Ikke så rart, det hadde jo vært så varmt så lenge.

Men det var jo ikke sånn at jeg begynte å vanne da Yngve og Marianne hadde reist, det var andre ting å tenke på. Samtidig tørket blomstene i kassene på vinduskarmene foran huset ut og døde, selv de urtene Andrew hadde plantet der siden de krevde minimalt med vann. Jeg så jo at de gikk fra å være grønne og ­saftige til å bli gule og til sist grå og tørre, hver gang jeg parkerte bilen foran huset, stirret jeg rett på dem, men jeg bare låste døren med knappen på nøkkelen og gikk inn, og hadde glemt alt sammen i samme sekund døren slo i bak meg.

Men så, forrige vår, forandret alt sammen seg. Ganske mange planter hadde dødd den vinteren, antageligvis var det frosten de ikke hadde tålt. Jeg spurte Andrew om han kunne plante ut noen nye, det kunne han godt, sa han, men det beste ville være om jeg gjorde det selv, hans erfaring var at kundene fikk et annet forhold til hagen da. Med syv barn i huset, og bøker og artikler som skulle skrives, var ikke tanken på også å måtte begynne å rote i jorda fristende, men jeg røsket nå opp de døde plantene og buskene, og kjøpte noen planter og en sekk jord.

Neste morgen, etter å ha kjørt de minste barna til skole og barnehage, gikk jeg ut i hagen med de dinglende blomstene stikkende opp fra den lysebrune papirposen. Satte den fra meg i hjørnet og hentet sekken med jord, deretter en spade. Himmelen over meg var blå, ikke en sky å se, det grønne gresset fortsatt fuktig av dogg. Jeg satte de nye plantene mellom de gamle og tok noen skritt tilbake for å se hvordan det ble. En var for liten i forhold til sin store nabo, en annen stod for tett inntil sin, og så så det ikke bra ut med to hvite blomster ved siden av hverandre når de rundt alle hadde forskjellige farger. Jeg flyttet litt rundt på dem, og det ble bedre, og jeg spadde et nokså dypt hull – ikke uten plunder, for jorden var tørr og smuldrete og rant ned fra sidene for hvert spadetak – før jeg kastet noen håndfuller mørk og fuktig jord i hullet, satte planten nedi og fylte på med jorden rundt, pakket den tett inntil. Da jeg hadde gjort det samme med alle, hentet jeg en kanne med vann og vannet dem.

Det var enormt tilfredsstillende. Vannet, kaldt og blankt, som rant ut over den varme, tørre jorden og langsomt trengte ned i den i mørknende felt rundt de nye plantene. Røttene deres skulle feste seg i den nye jorden, de var fine og tett sammenpressede, så de behøvde mye vann.

Og det skulle de få.

Flere ganger den dagen gikk jeg bort og så på dem. De gled fint inn i omgivelsene, bladene deres skalv som alle de andre bladene når vinden strøk gjennom hagen, og blomstene deres lyste som alle andre blomstene i lyset fra sola. Jeg ante ikke hva slag de var, hvilke navn de hadde, i tankene mine var de nærværende som bilder. For jeg tenkte jo på dem, når jeg lå og skulle sove, streifet tankene mine dem der de stod i mørket utenfor. Av en eller annen merkelig grunn var det godt å tenke på dem.

På noen uker hadde hagen gått fra å være ingenting, til å bli noe jeg var ytterst fortrolig med, og som jeg brydde meg om, tenkte på, pleide

I ukene som fulgte, fortsatte jeg å kjøpe blomster og plante dem ut. Roser som skulle klatre opp der muren var bar, et japansk tre som tålte skygge bra, busker som blomstret om høsten, noen ­planter med revebjelleaktige klokker, på en og samme gang skjøre og store. Jeg knep inn tid der jeg kunne, stod ute i plaskende regn i mørket etter at de minste hadde lagt seg, med middagen til resten kokende på svak varme, det var en lav, men bred busk jeg forsøkte å få plass til på vestsiden, inne mellom noen andre busker som hadde bredt seg uforholdsmessig langt ut, og som jeg først ­klippet inn. For sånn var det, jo mer tid jeg brukte, jo mer så jeg av ting som måtte gjøres. Jeg klippet greiner av trær og busker, luket meg vei gjennom hele hagen, vannet alle plantene, som alle krevde ulikt alt ettersom hvor nylig de hadde blitt plantet. De eneste slagene jeg visste navnet på, var rosene og magnoliane, men det betydde ikke at de andre plantene var anonyme, jeg kjente hver og en av dem, de var ikke akkurat slik at de hadde en egen ­personlighet, men noe hadde de, en egen, varsom utstråling, noe som var dem for meg.

På noen uker hadde hagen gått fra å være ingenting, «hagen», uten annen betydning enn at det var stedet jeg befant meg på, egentlig tom og fullstendig utbyttbar, til å bli noe jeg var ytterst fortrolig med, og som jeg brydde meg om, tenkte på, pleide. Den hadde plutselig blitt full av mening.

Det var en dypt fremmed tanke. At det ikke var ­teknologien som var problemet, men mitt forhold til den.

Samtidig som jeg jobbet i hagen, jobbet jeg videre med essayet om datamaskiner, og i det arbeidet kom jeg over et intervju med en for meg ukjent filosof ved navn Gilbert Simondon. I 1958 hadde denne Simondon skrevet om fremmedgjøring ikke på grunn av teknologien, men på grunn av vår manglende kunnskap om ­teknologien. Det var en dypt fremmed tanke. At det ikke var ­teknologien som var problemet, men mitt forhold til den.

Hva slags forhold var det?

Overfor teknologien hadde jeg aldri tatt en selv­stendig beslutning, alltid bare passivt fulgt med strømmen av ­nyvinninger, aldri satt meg inn i noen ting, alltid bare gitt meg over til følelsen av å stå stadig fjernere fra verden. Ikke ha kontroll, men på en eller annen måte bli kontrollert, det var følelsen. Ikke ­kontrollert på noen personlig måte, det var mer som å være ledet av en slags usynlig makt, alltid der, men likevel utenfor rekkevidde.

Gikk det an å få kontrollen tilbake?

Jeg kunne selvfølgelig vende ryggen til alt sammen og flytte ut på landet, inn i skogen opp på fjellet eller ut til havet, leve et sunt og friskt liv som en maskinløs luditt nær naturen. Jeg hadde noen ganger forlatt alt, bodd på fjerne, små øyer ute i havet, på hytter i skogen og på fjellet, ikke for å komme nærmere naturen, riktignok, men for å skrive, og ikke mer enn for noen måneder av gangen. De månedene var preget av en mangel, et konstant begjær etter noe som ikke var der, som det som var der ikke kunne fylle, hverken havet eller skogen eller fjellet. Vi er jo forbundet med hverandre, vi som lever nå, vi som om skjebnen vil det slik, går forbi hverandre på gaten en dag eller ikke, vi som sitter ved siden av hverandre på en busstasjon en kveld eller ikke, vi har hørt de samme historiene, sett de samme nyhetene, tenkt i de samme banene, hatt de samme opplevelsene. Vi er vevd inn i hverandres liv, og i den veven, som er usynlig, litt som kraftfeltene mellom partiklene er usynlige, er der meningen blir skapt, da også naturens mening. Det satt i hodet. Det satt i meg. Verden var verden – kaotisk, ukontrollert, håndfast – uansett hva jeg måtte tenke, føle eller mene.

Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på. Det eneste problemet var at tankene ikke var i stand til å nå ned dit hvor synet på verden en gang hadde blitt formet, og om de mot alle odds skulle klare det, ville de være for lette og flyktige til å forandre noe annet enn seg selv. Men det var derfor jeg leste, det var det eneste jeg så etter, andre måter å oppleve og forstå verden på. Og det var også derfor jeg skrev, jeg lette etter andre innganger til verden og meg selv. Noen holdninger, ­imidlertid, var så selvsagte at jeg ikke så dem som holdninger engang.

Det var stakkarene på naturvitenskapelig institutt som var ute på havet eller inne i skogen eller ute på plantefeltet, som lærte om biotoper og økosystem, om blod og nerver, galakser og blomsterenger. De var de som skar i kropper, programmerte maskiner, scannet hjerner, forsket på drømmer og trærnes symbiose med sopper. De reduserte kan hende naturen, men de var i det minste rettet inn mot den

På nitti­tallet studerte jeg for eksempel litteraturvitenskap, ­kunsthistorie og filosofisk estetikk, helt overbevist om at det jeg studerte, hadde med det menneskelige, livet og den egentlige tilværelsen å gjøre, mens stakkarene over på naturvitenskapelig institutt syslet med teknikk, tall, koder, instrumentalitet og materie. Den gangen ­handlet mye på litteraturvitenskap om strukturalisme, post­strukturalisme og dekonstruksjonisme. I sin reneste form betydde det at tekstene ble lest som isolerte enheter, hvor alle bånd til verden rundt ble kuttet, både til forfatteren og hans eller hennes biografiske liv, og til den tiden og kulturen han eller hun var en del av. Tekstene var et slags lukket system av tegn, hvor betydningen oppstod i forskjellene mellom dem heller enn i den ekstra­tekstuelle virkeligheten de pekte mot. Det var fantastisk. Signifikant og ­signifikat, signifikasjon og signifiering, fenotekst og genotekst, denotasjon og konnotasjon!

You can also read this essay in English

Men det var tegn vi satt bøyd over, det var tegn vi forholdt oss til, det var egentlig en slags koding og dekoding vi drev på med, mens det var stakkarene på naturvitenskapelig institutt som var ute på havet eller inne i skogen eller ute på plantefeltet, som lærte om biotoper og økosystem, om blod og nerver, galakser og blomsterenger. De var de som skar i kropper, programmerte maskiner, scannet hjerner, forsket på drømmer og trærnes symbiose med sopper. De reduserte kan hende naturen, men de var i det minste rettet inn mot den. Hvordan kunne det ha seg at jeg ikke så det den gangen? Hvordan kunne det ha seg at jeg levde i den forestillingen at jeg var nær naturen, nær naturen i mennesket, når alt jeg syslet med, var tegn og abstraksjoner?

Men hvor var de hen, spurte den franske filosofen Michel Serres en gang om slaven og herren i historien, altså i hvilke omgivelser fant relasjonen sted? Det spørsmålet lærte jeg aldri å stille da jeg studerte humanistiske fag. Den fysiske naturen og mennesket som en del av den, var aldri et tema. Jeg leste ikke naturvitenskaplige bøker. Jeg kunne ikke, uten at jeg visste at jeg ikke kunne. Filosofi, ja. Sosiologi, ja. Historie, ja. Memoarer og biografier, ja. Biologi? Nei. Fysikk? Nei. Astronomi? Nei.

Det forandret seg først da jeg var i førtiårene og begynte på et prosjekt der jeg forsøkte å bygge ned grensene mellom litteraturen og livet. Det gikk langsomt opp for meg at det var verden jeg var interessert i, livet her, eksistensen, og ikke litteraturen om den, som bare var en tilnærmingsmåte av mange. Jeg hadde forvekslet de to.

II

Noen år senere fant jeg meg selv i operasjonsalen på et sykehus i Albania, kledd i kittel, med munnbind og lue, stirrende gjennom et mikroskop rakt inn i en levende hjerne. Jeg var der for å skrive om kirurgen og forfatteren Henry Marsh. Han hadde saget et nokså stort, rundt hull på toppen av hodeskallen, løftet det av som et lokk, fjernet hjernehinnen, lokalisert svulsten og begynt å fjerne den med et lite, støvsugeraktig redskap. Svulsten lå ved synssenteret, og hadde ført til at pasienten, ei ung jente, hadde sett hendelser som ikke fant sted. Et hus i brann, hadde hun sett, det var virkelig for henne, men ingen andre. Og, fortalte hun meg, en kveld hun hadde sett på tv, hadde bokstavene i tekstingen liksom løsnet fra skjermen og svevet inn i rommet. Luften hadde vært full av bokstaver. Siden svulsten var av samme farge og stoff som den omkringliggende hjernen, var hun våken hele tiden mens Marsh sugde den ut bit for bit. Med jevne mellomrom ba en assistent henne løse forskjellige små oppgaver, for å kontrollere at Marsh ikke hadde fjernet andre celler enn dem i svulsten.

Det jeg så i mikroskopet den dagen, vil jeg aldri glemme. Jeg så fjell og daler, og elver av blod. Jeg så en hvit, isbreaktig formasjon som den røde elven skyllet over, det var svulsten. Jeg så grotter og huler, slukter og gjel. Det var som å se et landskap på en annen planet langt ute i verdensrommet et sted, alt på en og samme gang kjent og fremmed.

Gangetabellen… skulle gangetabellen ligge der nede i kjøttet et sted?

At det var nedi det landskapet at alle hennes tanker befant seg, var ikke til å begripe. Alle hennes fantasier, alle hennes problemer, alle hennes relasjoner, alt det hun kunne, alt det hun husket, alt det hun hadde lært på skolen … Gangetabellen … – skulle gangetabellen ligge der nede i kjøttet et sted?

Da jeg rettet meg opp, og det rommet som kroppen min var dimensjonert til, tok over, med sine blinkende og summende maskiner, var jeg svimmel, som om det var kanten av et stup jeg hadde rettet meg opp fra.

Utenfor lå gatene i Tirana badet i lyset fra den tunge sensommersolen. Vi kjørte gjennom dem etter operasjonen, spiste lunsj på en uterestaurant i en park, og alt jeg så, var forhøyet og intensivert. Alt var fysisk. Gresset, tankene, blodet, solen, sjelen. Til og med mysteriet var fysisk. Var det ikke det kristendommen handlet om, at Gud var kjøtt og blod?

Den følelsen av verdens materialitet har jeg aldri siden gitt slipp på. Jeg elsker øyeblikkene de dukker opp for første gang i verden, som denne praktfulle passasjen hos den presokratiske filosofen Empedokles, i hans «Om naturen» fra 400-tallet før vår tid:

Thus every animal breathes in and breathes out; all have

bloodless tubes in the flesh, extending through the surface of the body,

at the mouths of which the extreme ends of their flesh

are pierced through with numerous furrows, so that they cover the

blood, but an easy pathway is cut for aether in the channels.

From here then when smooth blood rushes back,

blustery aether rushes down with raging swell,

but when the blood leaps up, the animal breathes out again; just as

when a girl

plays with a clepsydra of shining bronze

«Alle ting, i alle fall de vi kjenner til, inneholder tall; for det er åpenbart at ingenting kan bli tenkt eller kjent uten tall», skrev Filolaus. Pythagoreerne, som han tilhørte, mente at virkeligheten dypest sett var matematisk.

Slik så den aller første naturvitenskapen ut, med en fot i den gamle verden, uttrykt gjennom det arkaiske versemålet (det samme som Homer brukte i «Illiaden» og «Odysseen»), og en fot i den nye, gjennom den tidligere ukjente eller ubrukte forestillingen om at forklaringen til fenomenet kan søkes i fenomenet selv. Men disse første filosofene forlot ikke forestillingen om en usynlig og uforanderlig virkelighet bak den synlige, de ga den bare en ny form – den dukket opp igjen som tall. «Alle ting, i alle fall de vi kjenner til, inneholder tall; for det er åpenbart at ingenting kan bli tenkt eller kjent uten tall», skrev Filolaus. Pythagoreerne, som han tilhørte, mente at virkeligheten dypest sett var matematisk.

Hva var i så fall matematikken?

Den var ikke kjøtt. Den var ikke blod. Den hadde ingen fysisk eksistens, fantes ikke noe sted, men kunne fanges i representasjoner, som på en abstrakt måte samsvarte med elementer og bevegelser i den fysiske verdenen, men uten dennes farger, lukter, lyder. Siden matematikken er bestandig og fullstendig mens livet er forgjengelig og ufullstendig, er veien kort til å tenke at den er som et prinsipp for alt, og at den har en reell eksistens.

For meg var det der alt stod og vippet. Punktet der den materielle hjernen skapte immaterielle tanker og bilder, og det samme punktet reversert der datamaskinen gjorde abstrakte tall om til konkrete handlinger. Det var som et slags skjæringspunkt, der tegnet slo over i virkelighet, og virkeligheten slo over i tegn.

Jeg visste at det var den tyske filosofen Leibniz som på 1660-tallet først hadde forstått at to siffer, null og én, var tilstrekkelig til å uttrykke alle tall, og som med det oppfant den binære koden som gjorde datamaskinen mulig. Det jeg ikke visste, var hvordan det rent konkret foregikk.

Hvis tallene var abstrakte, og matematikken utledet av noen grunnleggende aksiomer, ville den jo være et lukket system, og i så fall, hvordan hadde det seg da at matematikken kunne beskrive og beregne selv de mest halsbrekkende kompliserte hendelser i naturverdenen, som nettopp ikke var abstrakte?

I et forsøk på å få grep om det, tok jeg en morgen toget ned til vitenskapsmuseet for å se det som blir kalt den aller første datamaskinen, ut i fra tanken om at det måtte være enklere å få grep om prinsippene jo grovere apparatene var. Oppe i andre etasje, omgitt av hojende skoleklasser, stilte jeg meg foran den to meter høye, tre og en halv meter lange og fem tonn tung maskinen fra Dickens tid, kalt Difference Engine 2. Den var tegnet av Charles Babbage på 1820-tallet og bestod av en myriade regelmessig ordnede brikker, rør, skiver, tannhjul og hendler, alt i skinnende metall. Bortsett fra at den var renere, lignet den ved første øyekast andre store maskiner fra attenhundretallet. Men til forskjell fra dem, slo det meg da jeg hadde gransket den en stund, så var det umulig å si hva denne maskinen egentlig gjorde. Det var ikke slik at man tilførte råmateriale på den ene siden – papirmasse, bomull, trykksverte – og at det kom ut et bearbeidet produkt på den andre. Det vil si, det gjorde man jo, men til forskjell fra de klassiske attenhundretallsmaskinene, var både råmaterialet og sluttproduktet usynlig. Operatøren sveivet på en hendel i den ene enden, og bevegelsen forplantet seg gjennom maskinen, forskjøv del etter del, til en tallrekke kunne avleses i den andre enden. Så man kunne kanskje si at maskinen produserte tall.

Men hva var tall? Det fantes vel egentlig ikke?

Matematikk er naturens eget språk, har det blitt sagt opp gjennom hele historien. Men selv en så enkel ting som relasjonen mellom matematikkens språk og den fysiske verdens lover, ante jeg ingenting om. Hvis tallene var abstrakte, og matematikken utledet av noen grunnleggende aksiomer, ville den jo være et lukket system, og i så fall, hvordan hadde det seg da at matematikken kunne beskrive og beregne selv de mest halsbrekkende kompliserte hendelser i naturverdenen, som nettopp ikke var abstrakte?

Det fortærende var at det fantes svar på dette spørsmålet. Dette var det mange som visste. Bare ingen jeg kjente – vennekretsen min bestod for det meste av mennesker som syslet med litteratur og kunst i en eller annen form. Ingen av dem kunne svare på spørsmålet om hva matematikk egentlig var for noe. Og det som stod om det på nettet og i bøker, begrep jeg ikke.

Det var en form for analfabetisme.

Jeg måtte snakke med noen som kunne forklare meg det mest grunnleggende.

Av alle bøkene jeg leste, var det én som stod ut. Den heter «Ways of Being» og er skrevet av den britiske forfatteren og kunstneren James Bridle. Den handlet om ulike former for ikke-menneskelig intelligens. Utgangspunktet var at de nye intelligente maskinene ikke på noen måte var nøytrale, men hadde blitt til i et bestemt miljø under bestemte betingelser, og reflekterte det – Bridle kaller intelligensen deres for corporate intelligens. «What would it mean to build artificial intelligences and other machines that were more like octopuses, more like fungi, or more like forests?» skriver Bridle, og kommer også inn på andre former for datamaskiner, organiske, datamaskiner av krabber, av bier, av duer, av termitter, av vann.

Datamaskiner av krabber!

En som het Stafford Beer, leste jeg, og som var ledelseskonsulent for United Steel, hadde på femti- og sekstitallet lett etter en løsning på problemet med uforutsigelighet. Hvordan skape maskiner som kunne tilpasse seg nye situasjoner, og ikke bare relatere seg til scenarioer som var programmert på forhånd? Han gjorde tankeeeksperimenter som involverte mus og rotter, bier og maur, og reelle, fysiske forsøk med datamaskiner sentrert rundt de levende skapningene i en dam. Han bygde en tank, fylte den med vann fra tjern i nærheten, og eksperimenterte med lyssignaler, som de ulike skapningene responderte på. «Beer’s idea», skriver Bridle, «was that if these two systems – the pond and the factory – could be brought into some kind of relationship, then changes in one would trigger changes in the other. Refinements to the operations of the factory would upset the dynamic equilibrium in the pond, causing it to reconfigure itself into a new state, pulling the factory with it, until a new super-equilibrium between the two systems was found.»

Det var en enormt tiltalende forestilling. Den dro teknologien inn i naturen, gjorde den like håndgripelig som fenomenene der, og om den fortsatt var gåtefull, var det på samme måtte som dyr og planter var gåtefulle.

Foto: «Fire Ant Drawing” av Fairy Brutal, CC

Jeg sendte en email til Bridle og spurte om det var mulig å få et intervju. Jeg regnet med at Bridle holdt til i London, men det viste seg at hen bodde på en øy utenfor Aten i Hellas, og at hen ikke hadde tenkt seg til London med det første.

En tidlig morgen noen uker senere fulgte jeg derfor strømmen av passasjerer ned landgangen på ferjen mens jeg lette etter James Bridle med blikket i det kaotiske scenarioet som utspilte seg foran meg. Bilene kjørte ut av den åpne baugporten og inn mot den vesle byen som lå ved enden av moloen. Folk omfavnet hverandre, steg om bord i biler, trillet kofferten etter seg på vei mot rekken av hus der inne. Det luktet saltvann og eksos, lyden av ferjemotorene dunket mot kaikanten. Bridle hadde sendt en tekstmelding tidligere den morgenen og sagt at hen kom til å ha på seg en orange t-skjorte, og nå så jeg en person med en slik en, kledd i shorts og med caps og solbriller, reiste seg fra en betongkloss. Hen var nokså lang, og bevegelsene da hen gikk mot meg, var hengslete, gutteaktige.

– James? sa jeg.

– Hello there, sa hen.

Vi håndhilste, og James geleidet meg bort til en gullfarget, støvete gammel Honda som stod parkert et stykke bortenfor.

– Jeg tenkte vi kunne gå opp på fjellet her, sa hen da vi satte oss inn.

– Mount Hellanion heter det. De lokale kaller det rett og slett Oros, altså «fjellet». Det har ført til at det mange plasser blir kalt Mount Oros, det vil da si «Fjellet Fjellet». Ha ha!

Det er bare telling

Jeg spurte om hvor lenge hen hadde bodd der, hen fortalte at hen opprinnelig hadde bodd i Aten, men at hen hadde besøkt venner her, og at de under pandemien hadde bestemt seg for å flytte ut hit.

– Vi har kjøpt en tomt her, og skal snart begynne å bygge på den. Vi kjørte nettopp forbi den. Men jeg kan vise deg på vei tilbake. Der er fjellet, forresten.

Hen nikket mot et kjegleformet fjell som steg nokså bratt opp kanskje fem hundre meter foran oss. Ikke lenge etter svingte hen inn på en grusvei og parkerte. Det var helt stille der, bortsett fra gnissingen fra gresshoppene. Hen fant fram en flaske solkrem fra en ryggsekk, smurte inn armene, rakte den til meg, og jeg gjorde det samme.

Utstrålingen hens var vennlig, men hadde også noe vaktsomt ved seg, som den kan bli når man er to og ikke helt vet hvor man har den andre.

Snart var vi på vei oppover en sti, hen først og jeg etter. Hen stoppet flere ganger, det kunne være en enorm edderkopp i et nett ved siden av stien som hadde fanget oppmerksomheten hens, en sirklende fugl på himmelen over oss, ringlingen fra geitebjeller et sted nedenfor, eller, som da hen bøyde seg fram og pekte, en død firfirsle glinsende av farger med hodet halvt revet av og rødt blod langs sårkanten, omsvermet av små fluer.

– Hva er det egentlig du vil snakke med meg om? sa hen med ryggen til idet stien hadde vendt og for noen meter gikk innover, og ikke oppover.

– Hva er det du skal skrive om?

Det var et betimelig spørsmål, det var ingen selvsagthet at hen ga hele dagen sin til meg. Og det burde være noe viktig, siden jeg hadde reist hele den lange veien fra London og ut til en av de greske øyer for å snakke med hen. Men saken var jo at jeg ikke hadde det klart for meg. Alt var vagt og ullent.

– Jeg vet ikke helt, sa jeg og dro på det.

– Men det gikk opp for meg at jeg ikke kan noe om datateknologi, jeg er helt ignorant, samtidig som det utgjør en så stor del av livet mitt. Jeg begynte å lese litt om det, blant annet dine bøker. Jeg liker så godt tanken om andre intelligenser, andre måter å tenke på som finnes i verden. Det du skriver om krabbedatamaskiner og vanndatamaskiner, det hadde jeg aldri hørt om før. Så ja, jeg vet ikke.

– Jeg forstår, sa hen.

Kanskje tyve meter foran oss, inne på en liten avsats, stod et bitte lite kapell. Ved siden av det, inn under fjellsiden, lå et lite basseng av stein fylt med vann. Vi satte oss der, James bød meg vann fra flasken sin, jeg tok en slurk. Det var helt stille.

– Det lå et tempel her i antikken, sa hen.

– Til Zevs Hellanious, som hele fjellet er viet. Hovedtempelet lå her, og så var det et mindre rituelt sted for ofringer på toppen.

– Det føles som et hellig sted, sa jeg. Det blanke vannet i den harde steinen, de lyse brunfargene som skinte gjennom det, fjellet over oss, dalen under, stillheten. Sollyset som glitret på havet.

– Ja, sa hen.

– Ble det bygd her fordi det var en kilde her, tror du?

Hen ristet på hodet.

– Det er ikke en kilde. Det er en cisterne. De kaller dem souvala. Det finnes mange sånne i området her. De ble laget av gjetere for gud vet hvor lenge siden. De er fortsatt i bruk.

Da vi fortsatte, fortalte hen at det var gjort arkeologiske funn der som var mer enn fire tusen år gamle. Det var i den mykeniske periode, det; altså fra den tiden Homer beskriver i sine to bøker om Trojakrigen. Da menneskers skjebner og tings egenskaper ble forstått ut i fra usynlige gudemakters nærvær.

På platået på toppen stod en liten, hvit bygning, og utenfor den, på to av sidene, lå noen store presenninger. Det var der utgravingene foregikk, sa James. Ingen gjerder eller sperrebånd, som om det som fantes der, ikke var av verdi. Eller som om det ikke var viktigere enn noe annet der.

Vi satte oss inntil veggen på baksiden og kikket utover mens vi drakk vann og pratet. For et par uker siden hadde han vært i Elysium, viste det seg, og sett på utgravingene der.

– Det var en slags orfisk sekt, var det ikke det? sa jeg.

– Nei, ikke egentlig. Det det egentlig var, var en to og et halv tusen år lang kult viet eko-mysteriet. Det handlet om å beseire døden gjennom forholdet til jorden – siden universet er bygd opp omkring sykluser, finnes det ikke noe sånt som død, det er bare en slags endeløs gjentagelse av liv, i forskjellige former, og det er ingenting å være redd for. Det ble formidlet gjennom initieringsprosessen til mysteriet, og undervisning om naturverdenen som forbandt dem med den igjen. De var jo urbane mennesker, alle bodde i Aten. Det handlet om å forstå jorden og syklusene og vårt ansvar for den. En viktig ting var at dette ikke var en opplevelse av å formidle kunnskap videre, men en opplevelse av å ha en opplevelse. Ha ha!

– Det var ingen lærebøker.

– Nei. Du kan ikke lære det abstrakt. Det er egentlig ingenting du kan lære abstrakt. Det eneste du kan gjøre, er å oppleve det og gjøre det selv. Du må gjøre det, du må oppleve det, det må skje med deg. Kroppslig, fysisk – fordi du er en del av verden.

Ute i havet av luft over oss kom en rovfugl seilende. Den vendte, kom seilende tilbake, forsvant ut av syne. Det blåste her oppe, men solen stekte, og lyste opp hele det veldige landskapet under oss. Grønne øyer med hvite fjellsider, urørlige i det blå havet, som liksom skalv av de blinkende solrefleksene.

James fortalte at hen skulle bygge det nye huset selv. Hen hadde allerede bygget et anneks der de bodde nå og hadde fått blod på tann.

– Det er lettere enn man skulle tro. Har du hørt om Walter Segal?

– Nei. Hvem er det?

– Han var en tysker som laget en slags husbyggingsmanual for vanlige folk. Han ledet et et interessant prosjekt i Lewisham i London på åtti-tallet. Folk fikk tildelt tomter, mot at de bygde husene sine selv. Ingen av dem hadde noen erfaring med husbygging. De gjorde det i helgene og på kveldene. Husene står der fortsatt.

Så veldig enkelt kunne det ikke være, tenkte jeg. Det mest avanserte jeg noensinne hadde bygget, var et gebrekkelig stativ for vinflasker i sløyden på skolen da jeg var tolv.

– Nei, skal vi begi oss? sa hen og reiste seg. Vi gikk ned et annet sted enn der vi hadde kommet opp, og støtte snart på en bred steinvei som vi fulgte bortover mot bilen.

Hen plukket opp familien sin i byen, de hadde kjøpt brød og grønnsaker, før vi dro hjem til dem og spiste lunsj i skyggen på terrassen. Etter måltidet gikk vi bort til et skakt lite murhus som lå på samme eiendom for å gjøre intervjuet. James lagde kaffe, fylte en mugge med vann og tok alt sammen med ut til et bredt og solid trebord utenfor. En mild bris kom opp fra havet, det raslet i bladene på et tre over oss, noen fugler sang, ellers var det helt stille der, og bakende hett. Jeg satte på opptakeren på telefonen og la den på bordet mellom oss.

– Som jeg sa, jeg har vært fullstendig ignorant hele livet når det gjelder teknologi, sa jeg.

– Jeg begynte nettopp å bli interessert i det, men jeg forstår det ikke. Den siste boken din var enormt lærerik, men jeg forstår fortsatt ikke det grunnleggende. Og så tenkte jeg kanskje at du ville være den rette til å spørre. Hva er computing?

– Hva er computing? sa hen med forundring i stemmen. Jeg ble varm i ansiktet. Det var som å spørre en forfatter hva en bok var, eller en regissør hva en film var.

– Ja, sa jeg.

– Helt grunnleggende, da. Saken er den at vi tar det for gitt. Men hvis du går to hundre år tilbake i tid og ser hva vi er kapable til, virker det som et mirakel. Hva er det egentlig?

– Det er bare telling, sa hen.

– Det er praktisk matematikk. Manipulering av symboler for å kunne lage representasjoner av verden, og så utføre bestemte operasjoner for å forandre dem. Det eksempelet på computing som jeg alltid bruker, er værmeldinger. Du tar en representasjon av noe, for eksempel alle temperaturer i Europa i alle de forskjellige byene på en dag, og så behandler du tallene for å forstå dem på en bestemt måte, eller for å projisere dem fram i tid. Det handler bare om å behandle informasjon og gjøre den om til noe annet, i en bestemt hensikt. For å forutse noe eller for å analysere noe. Det er et system for å forstå verden. Det er definitivt ikke noe mysterium!

– Ja, jeg forstår, sa jeg.

– Men hvis man står utenfor det, da …

– Men det har blitt gjort bevisst, tenker jeg. Å stenge folk ute har blitt gjort med hensikt av de som handler med dette. For å få dem selv til å virke mektige, for å beskytte bedriftshemmeligheter, for å kunne kreve masse penger for det de gjør og så videre. Samtidig blir vi ikke lært måter å tenke på i utdannelsessystemet som kan hjelpe oss til å forstå disse tingene. Men egentlig er det vilt tilgjengelig for alle. Det er litt som om vi satt her og hadde en skikkelig komplisert samtale om hvordan bordet her skulle bygges. Det ville være enklere om vi istedenfor bygde bordet sammen

– En av de mest fascinerende temaene i boken din, synes jeg, er organiske datamaskiner. Datamaskiner av krabber og maur og vann. Kanskje særlig interessant det du skriver om Stafford Beer og idéene hans. Hvem var han, egentlig?

– Han var en del av den kretsen av mennesker på femti- og sekstitallet – da forestillingen om hva databehandling var og hva det kunne bli var ganske ny og ganske flytende – som opererte i områdene mellom nevrovitenskap, psykologi, særlig behaviorisme, og kybernetikk. Han gjorde alle disse underlige eksperimentene hvor han prøvde å utnytte natursystemer på en måte som ville få datamaskinene hans til å svare på den virkelige verden. Digitale datamaskiner er jo fullstendig avskåret fra verden, de opererer utelukkende på abstraksjoner av den. De blir matet med bilder av verden. Det er som om noen skulle bo i en boks og bare kjenne verden gjennom bilder av den. Det er to fundamentalt forskjellige ting. Det er utrolig lett manipulerbart, og utrolig reduserende. Og derfor er det som kommer ut en redusert versjon av verden også. Datamaskiner er fantastisk til noen oppgaver, men dens kulturelle dominans er helt på trynet. De er fascinerenede, fantastiske, utrolig kraftige og uendelig interessante. Men når de blir koblet på store maktsystemer og kultursystemer, da blir det merkelige greier. Og volden det resulterer i, er skremmende.

– Ser du en vei ut av det?

– Ja, nå er ikke jeg i redde verden-bransjen, men den ville definitivt bli et bedre og mer interessant sted å være dersom flere folk var involverte i å lage disse tingene. Det er det grunnleggende, at mer software, flere hus, flere sosiale rom og mer alt mulig ble laget av flere folk. Selvfølgelig. Et sånt opplagt botemiddel. Men det finnes grunner til at det ikke er sånn. En av Stafford Beers mer kjente og strålende fraser var «POSIWID», et akronym som står for The purpose of the system is what it does. Det er en slags kybernetikkens grunnsetning. Og den er veldig bra til å diagnostisere systemer med. Istedenfor å si, å, vi har et demokratisk system, vi har et utdannelsessystem, og det det gjør, er å produsere mennesker som gjør det eller det eller det. The purpose of the system is what it does. Og det vårt samfunn produserer, er mennesker som er underutdannet, bare utdannet nok til å utføre bestemte arbeidsoppgaver – måten å få en god utdannelse på er å studere noe som har høy økonomisk verdi – og bortsett fra det, er du nokså fucked. Hensikten til det systemet, meningen med det, er å reprodusere de eksisterende maktforholdene i systemet igjen og igjen. Det er det det gjør. Det samfunnet har ingen interesse av å lære deg hvordan teknologien virker. For da lager du din egen teknologi, og du lager en annerledes teknologi, og det skaper uro i den økonomiske maktbalansen. Men det er mulig å gjøre, og folk gjør det hele tiden. Du kan gjøre det selv.

– Gjør du det?

– Etter at jeg hadde skrevet den første boken min, «New Dark Age», ble jeg deprimert, antageligvis mer enn jeg forstod da. En av måtene jeg kom meg ut av den depresjonen på, var ved å lage ting. Vi kjøpte en liten van som jeg bygde om til en campingbil. Jeg ville ha solpanel på taket, så da måtte jeg lære meg hvordan man gjorde det. Og det var begynnelsen på en prosess som fikk meg ut av klimadepresjonen. Jeg begynte å lage det jeg kaller solar-leker. Utrolig enkle fornybare energi-redskaper. Du lager en boks og maler den svart på innsiden. Så legger du en glassplate over den. Da har du en solar-komfyr. Du kan koke mat i den hvis du retter den mot solen. Med noen lette metallrør på innsiden, og et hull på toppen og bunnen, har du en solar-ovn. Hvis du setter den i solen, selv midt på vinteren, vil kald luft gå inn nederst og varm luft gå ut øverst. Du har laget en ovn. Du kan også lage et vanndestilleringsapparat med den samme boksen, så du kan lage drikkevann av saltvann eller rense skittent vann. Du har laget en solar-vannrenser. Du kan også lage vindmøller. Jeg har bygd noen stykker. Jeg laget en som lader telefonen min. Ha ha! Det er ikke akkurat poenget, du kan bruke dem til mer interessante ting enn det. Men det å bygge dem gjorde at jeg flyttet meg til et sted hvor framtiden ikke lenger paralyserte meg. Hvilket ikke er det samme som å si at noen av disse tingene vil redde oss!

– Det forstår jeg.

– Men jeg bygde opp en slags kapasitet til å svare som jeg ikke hadde hatt tidligere. Jeg har undervist folk i mange år – det handlet om at teknologi er stort og skremmende, og at et av de store problemene for tiden er at vi lever i et samfunn av veldig store, komplekse systemer som ingen egentlig forstår og som alle forsøker å unngå å tenke på, noe som i seg selv fucker oss opp. Jeg kunne gi halvdagsseminarer hvor jeg lærte folk et par morsomme små programmeringsting, eller gi dem en liten guidet tur over internettets fysiske struktur, konkretisere det og liksom gi det håndtak sånn at det ikke lenger er eksistensielt fryktinngytende. Den børen du ser forsvinne fra folk da, er utrolig! Det forvandler teknologien fra å være en fullstendig ukjent kraft som bare virker inn på livene deres til å bli noe de kan overskue og konseptualisere litt bedre. Jeg kaller det teknologisk lesekunnskap. For meg var det å lære å kode som gjorde det. En følelse av kompetanse i møtet med veldig komplekse systemer. Solar-lekene mine var derfor en åpenbarelse: du kan gjøre nøyaktig det samme med snekring.

Vi hadde for lengst drukket opp kaffen, og jeg skjenket noe av det blanke vannet oppi de blanke glassene. Han satt med underarmene på bordflaten og hendene foldet. Murveggen på det skakke huset bak oss skinte hvitt, flekker av skygge spilte over bordet når vinden drev gjennom bladverket over oss. Fuglene sang.

Å stenge folk ute har blitt gjort med hensikt av de som handler med dette. For å få dem selv til å virke mektige, for å beskytte bedriftshemmeligheter, for å kunne kreve masse penger for det de gjør

– Kjenner du til boken «The Body Keeps the Score»? sa han.

Jeg ristet på hodet.

– Den er skrevet av Bessel van der Kolk. Han er en nederlandsk-amerikansk traumespesialist som har behandlet Vietnam-veteraner for Post Traumatic Stress Disorder. Det han gjør i denne boken, er å forklare hva traume er.

– Ja?

– Traume er noe som låser deg fast til en måte å oppføre deg på i verden, det fryser deg fast og du stenger ned og skrur av og er ikke istand til å utvikle noen nye måter å reagere på. Traumeresponsen blir utløst igjen og igjen, hele systemet stenges av, du gjentar de samme reaksjonene og er ute av stand til å skape nye adferdsmønstre og komme deg videre. Eller ha noen form for nye ideer eller nytt liv. Hvilket høres ut som den tilstanden hele samfunnet vårt er i akkurat nå, i relasjon til klimakrisen. Ikke sant? På så mange nivåer. Vi lider under bevisstheten om den enorme, fryktelige hendelsen som foregår nå, den psykologiske tilstanden over å ikke kunne gjøre noe med det, og, helt avgjørende, å ikke komme opp med noen nye idéer. van der Kolk jobber med folk som er traumatisert på helt bestemte måter, men det interessante er at mesteparten av behandlingen går gjennom kroppen. Det kroppslige.

– Det gir mening ut i fra det du skriver i bøkene dine, hvor så mye handler om det fysiske.

– Ja, det tok en stund før jeg la merke til det, men ja … Jeg brukte de første 30 årene av livet mitt til hovedsaklig å tenke på datamaskiner. Hvor kule de var. Jeg tenkte at det var hele verden. Så fantastisk og så fascinerende. Og det er det, det er fascinerende. Men jeg føler meg utrolig velsignet av at jeg i en alder av 40 plutselig på en måte kikket over muren, og så hele resten av verden. Ha ha ha! Som om det plutselig var uendelig mye mer, i alle dimensjoner. Det var en enestående opplevelse.

– Det er den blandingen av den fysiske verdenen og det abstrakte ved datamaskinene som gjorde at jeg ble så fascinert av bøkene dine, tror jeg. Det er personlig, det her, skjønner du. Det er som om noe mangler i livet mitt. Det føles litt som om jeg lever i en abstraksjon. I en abstrakt virkelighet.

– Hver gang du ikke er festet i verden, føler du et tap, den har blitt tapt. Grunnen til at jeg skriver om det, er fordi jeg virkelig sliter med det. Særlig i hvilken grad det er ok at det bare er følelse. Å ikke forstå det. Og ikke være istand til å rettferdiggjøre det eller bevise det. Jeg er en del av kulturen min. Og min kultur er vitenskaplig, rasjonell, og den er formet bevisst mot det vi tenker på som overtro eller de andre måtene å forstå verden på. Det beste eksempelet på det i boken min, er den vitenskapskvinnen jeg skriver om, Monica Gagliano, hun som gjør eksperimentet med planters hukommelse?

– Ja.

– Og som også har en sjamanistisk tilnærmelse, hvor plantene forteller henne om hvordan hun skal tilrettelegge eksperimentene. Det kjempet jeg virkelig med. Selv om jeg også har snakket med de planteåndene. De finnes. Jeg har møtt dem. Det er en av de mest fryktinngytende, kraftfulle, ekstraordinære opplevelser jeg noensinne har hatt. Men til tross for det forsøker hjernen min konstant å fortelle meg at det ikke skjedde.

– Kan du fortelle om den opplevelsen?

– Ja. Jeg tok Ayahuasca. Det er et utrolig sterkt hallusinogen. De fleste som tar det, møter gudinnen. Ånden bak det. Og hun er temmelig fryktinngytende. Men ja, hun ga meg en visjon. Hun ga meg mange ting. Det varte lenge, det var veldig hardt, og det var skremmende. Men det var også en av de vakreste opplevelsene jeg har hatt i mitt liv. Helt fantastisk. Jeg så bokstavelig talt en by hvor folk gikk rundt og ble hjulpet av planter. For eksempel noen som gikk opp en trapp og en eføy som liksom viklet seg rundt dem. Budskapet var utrolig sterkt. Vi er her for å hjelpe dere. Men hva er jeg ment å skulle gjøre med det? Er det meningen at jeg skal lese en vitenskapelig avhandling for å bli forklart hva jeg akkurat opplevde? Jeg vet ikke hvordan jeg kan skrive om det. Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal snakke om det. Jeg vet hvor dumt det høres ut, i språk. Men det er ganske opplagt at noe av problemet med alt er at menneskeheten stort sett har beveget seg bort fra det forholdet til verden. Det det handler om, er innsikten om at alt du tror du vet om verden, er en slags abstraksjon. Jeg har ingen problemer med den vitenskapelige metoden som en måte å ha kunnskap om verden på, så lenge du vet at det bare er én måte, og kan se den gjennom en annen linse samtidig. Det er noe jeg strever med å artikulere for tiden.

– Ja.

– Det sender deg tilbake til verden. Fordi du ser at det er linser og ikke verden, og plutselig faller du liksom ut av dem og er i verden. Det er som det eleuseiske mysteriet vi snakket om tidligere i dag. Det er ikke noe mysterium, det som skjedde der. Men det er uutsigelig. Det er to forskjellige ting. Grunnen til at vi er i en så håpløs tilstand nå, er at vitenskapen ikke tror at det som er uutsigelig er virkelig.

Etter intervjuet ble jeg med James og den vesle familien hans til en strand på den andre siden av øya. Solen hadde begynt å synke på himmelen, tung av lys. Havet var mørkeblått, sanden gylden, vegetasjonen oppover åssiden matt grønn. Det var en lokal strand, forstod jeg, de hilste på de andre som var der, snakket om hverdagslige ting, avtalte å gå ut og spise sammen senere om kvelden. En massiv yacht lå fortøyd i bukten bortenfor, skroget var grått, vinduene svarte. Da vi svømte utover, fortalte James om nye fiskesorter som hadde dukket opp her på grunn av klimakrisen, de hadde kommet gjennom Suez-kanalen. Vannet var varmt, stemmene fra stranden lave. Det var den uhyggeligste tiden på døgnet, det hadde jeg alltid tenkt, når dagen ebbet ut og natten usynlig ventet.

En times tid senere tok jeg ferjen tilbake til Athen, sov i et hotell under Akropolis, som i det gule flomlyset så ut til å sveve i mørket over byen, og tok et fly tilbake til London tidlig neste morgen, mens alt jeg hadde sett og hørt der ute på den greske øya langsomt sank ned i hukommelsens dynn, for med ujevne mellomrom å bli hentet opp igjen i månedenee som fulgte. Når jeg skriver dette, er det vår, og løkene jeg plantet i oktober har kommet opp som blomster, de står overalt i bedene utenfor.

Tallenes språk kan si oss noe om hvordan noe virker, men ingenting om hvordan noe er. Det må erfares. I den antikke eleuseiske mysteriekulten, hadde de som skulle innvies blitt ledet inn i et mørkt rom, hvor de ble utsatt for et virvar av inntrykk, uten at noen fortalte dem hva de så, eller hva de betydde. Men det var bare halve innvielsen. Den neste halvdelen foregikk året etter, da de vendte tilbake. Denne gangen så de innvielsen fra utsiden, og man kan si at først da, idet blikket innenifra ble komplementert med blikket utenfra, var innvielsen fullendt. Hvilke slutninger de trakk av det, hva de lærte og forstod, var helt opp til dem selv.

Men hvordan se verden fra utsiden, når det ikke lenger er noe utenfor? Det hadde vært mitt spørsmål. Verden var uforutsigelig, men alle våre systemer handlet om forutsigelighet, som lukket den. James’ tanke er at vi er omgitt av en myriade av andre former for intelligens enn vår egen, som vi har stengt oss ute fra, og hans interesse for organiske datamaskiner og alle eksperimenter som forsøkte å implementere tilfeldigheter i det teknologiske apparaturet, hadde med et ønske om å åpne verden å gjøre. En av grunnene til at jeg likte James så godt, var at hen ikke ekskluderte teknologien, ikke utpekte den som fienden, men tvert imot, i alle fall føltes det slik, la sitt håp i den. For hvor skulle man ellers legge det? «But where the danger is, also grows the saving power», som den tyske poeten Hölderlin skrev en gang.

//

Forfatternes klimaaksjon takker forfatter Karl Ove Knausgård og Klassekampen for den velvillige tillatelsen til å publisere essayet «Tallenes tale».

To read this essay in English, go to Harpers Magazine.

Forfatterportrett: © Sølve Sundsbø, D2