Ilya Kaminsky / Tre dikt fra Døverepublikken / gjendiktet av Eivind Aalen Øi

Alfonso stilles til ansvar

Dere var så jævlig utrolige alle sammen,

den morgenen arrestasjonene begynte:

mennene våre, som pleide å være redde og holde seg i sengen, står nå rake som menneskelige master –

døvheten strømmer gjennom oss som en politifløyte.

Jeg

er vitne til at:

hver og en av oss

kommer hjem og skjeller ut veggen, ovnen, kjøleskapet, oss selv. Tilgi meg, jeg

var ikke ærlig med deg,

livet –

jeg står til ansvar for deg.

Jeg løper og så videre på hender og føtter og så videre løper jeg nedover Vasenkagaten og så videre –

Til deg som måtte lytte:

takk for fjæren på tungen min,

takk for krangelen som tar slutt, og for døvheten,

Herre, for en ild

fra en fyrstikk du aldri tente.

Et kart over knokler og åpne hjerteklaffer

Jeg så sersjanten sikte, den døve gutten fikk jern og ild i munnen –

ansiktet hans utover asfalten

et kart over knokler og åpne hjerteklaffer.

Det er luften. Noe i luften har altfor lyst på oss.

Jorden står stille.

Tårnvaktene spiser agurksmørbrød.

Den første dagen

undersøker soldatene ørene til bartendere, regnskapsførere, soldater –

galskapen som stillheten kan få fram i soldater.

De river Goras kone ut av sengen som om de rev opp en bussdør.

Se rundt deg

– øyeblikket skjelver –

Guttens kropp ligger på asfalten som en binders.

Guttens kropp ligger på asfalten

som en gutts kropp.

Jeg tar på veggene, kjenner husets puls, og jeg

stirrer målløs ut i luften uten å forstå hvorfor jeg er i live.

Vi går på tå gjennom byen,

Sonja og jeg,

mellom teatre og hager og smijernsporter –

Vær modige, sier vi, men ingen

er modige når en lyd vi ikke hører

løfter fuglene opp fra vannet.

Landsbyen slår ring rundt guttens kropp

Kroppen til den døde gutten ligger fortsatt på torget.

Sonja legger seg inntil ham på betongen. Inni henne – sover barnet hennes. Mor Galja kommer med en

pute til Sonja. En mann i rullestol kommer med en liter melk.

Alfonso ligger ved siden av dem i snøen. Legger en arm rundt magen hennes, og den andre mot

bakken. Hører biler stoppe, dører smelle, hunder bjeffe. Når han løfter hånden opp, hører han ingenting.

En dukke ligger på betongen bak dem, munnen fylles med snø.

Førti minutter senere er det morgen. Soldatene vender tilbake til torget.

Innbyggerne lenker armene sine sammen og slår ring etter ring etter ring rundt guttens kropp for å

holde soldatene unna.

Vi ser at Sonja står (barnet inni henne strekker på beina). Noen har gitt henne et skilt som hun holder over

hodet. FOLKET ER DØVE.

/ Forfatternes klimaaksjon takker Ilya Kaminsky, Eivind Aalen Øi og Forlaget K.

Illustrasjon: Jennifer Whitten