Jon Ståle Ritland / Fire dikt

brennmaneten lyser
som en undersjøisk sol

om du berører fangtrådene
vil du kjenne smerten

fra en brann som tok fyr
for 500 millioner år siden

jeg svømmer mot maneten
vil kjenne det vonde

flytte seg
til et annet sted

det var vinden som løftet
ordene ut av kroppen

stemmene ble slipt mot lydene
i landskapet, i dialekten din

hører jeg klanger fra fjorden
og fjellbekken

alt vi ser har fått et navn
du fant ditt i lyset

i øyet som åpner himmelen
hver eneste morgen




jeg lette etter språket
i lydene og leppene
til døde forfattere, poesien min
minnet mer om pantomime

stemmen fant jeg først
da jeg begynte å skrive til deg
mens jeg forsøkte å finne Gud
i naturfagbøkene

finnes det en skaper
av alt som lever
kan signaturen ligge gjemt
i de genetiske kodene

og Gud vil eksistere
i alle organismer
i alle kjærester
i alle dikt

Gud ble til i språket
en lukket gane åpnet seg
for luftstrømmene fra lungene

før tungen traff tennene
formet leppene seg
til et kyss




fra min mor arvet jeg en ring

av DNA, en glorie
i mitokondriene

mødrene lærte luften
å brenne i hver bevegelse

jeg vil gi deg en annen ring
som takk for flammen

du tente i meg, den skinnende
sirkelen minner om koronaen

rundt solformørkelsen
den sommeren vi var i Skagen

gravert i lyset
ligger et løfte

bare du kan se

Vi takker Jon Ståle Ritland og Bonnier forlag for tillatelsen til å publisere disse fire diktene fra Vi er bønnene som Gud ber.