Guilty bystander – og det frie vitnet

Likegyldig tilskuer? Neppe, aldri i verden, etter å ha skjermet en spurv i hendenes varme hule: tilværelsens uforlignelige dunletthet. Eller studert en fiskeørn i jaktmodus på sommervindens slake vindbølger, enn si sanset vingers vibrante luftstrøm fra en gul undulat som går inn for landing på barnets skulder. Der vi berøres i naturfellesskapet, spirer verdighetens motstandskraft villig.

Nylig kunne Aftenposten fortelle hvordan det står til med de umistelige småfuglene i Norge og Europa. Klimaendringer, nedbygging av natur og overfiske gir stadig flere arter en plass på rødlista. Førti prosent av Norges fuglearter er truet med utryddelse, og det skjer i et ufattelig tempo. Fugler som faller fra himmelen, fra trærne, fra svaberget.     

Det minner om en skrekkfilm, og det skjer med deg og meg som vitner i den virkelige verden. Hva kaller vi forresten vitner som lukker øynene for all verdens urett: Rystende utryddelser av våre venner fuglene og deres habitater skjer samtidig med folkemordet på palestinerne, sudaneserne, ukrainerne og jemenittene. Ødeleggelsene av klodens uerstattelige medmennesker og medskapninger drives av den samme forakt for livets ukrenkelighet, og et umettelig begjær etter makt, rikdom, landområder, olje, sjeldne jordarter.

Flere av verdens mektige ledere opptrer stadig oftere som onde galninger på verdensscenen, dressert i et løgnaktig språk. Verden kjennes ny og utrygg, men autokratenes galskap har en lang forhistorie. Romerske keisere som Nero og Caligula brukte gjerne tittelen «populares» og bød på mer sirkus enn brød. Populismen er seg selv lik. Se hit, du frustrerte menneske, bjørnen danser! Ikke se mot flammene utenfor teltet.

Men sirkusteltet er skjørt, flammene sprer seg. Før verdenslederne skulle samles i Belém til nye klimaforhandlinger, varslet FN om at landenes klimaløfter ikke er tilstrekkelig til å reversere klimaødeleggelsene. Nye ambisjoner kreves. I siste liten før COP 30 vedtok EU en svekket klimapolitikk. Kan verden snart komme videre fra Rio-toppmøtet anno 1992 der mantraet om økonomisk vekst skulle balanseres mot økologisk bærekraft?

Det er fristende å lukke øynene når menneskeheten står på kanten av stupet, med kastevinder i ryggen. Noen sier det er menneskelig.

Likevel, i ytringshistorien finner vi ikke bare populister og sirkustelt, men ledestjerner som Elie Wiesel, og Thomas Merton, og Hannah Arendt, og Jens Bjørneboe, og James Baldwin, og Susan Sontag, og Dorothy Day, og Rachel Carson viste vei. Kontemporære eksempler: Arundhati Roy, Gustavo Petro, Greta Thunberg, og vår egen Ella Marie Hætta Isaksen.

Felles for en slik line-up av ukuelige historiske skikkelser er evnen til å tenke kritisk og ytre seg skarpt i offentligheten. Her penser vi oss inn på begrepet guilty bystander, den medskyldige tilskuer. Kanskje bør det ikke være så behagelig å lukke øynene? Den som vettskremt lar seg innkrøke i seg selv, av gammel uvane, med munnhellet «Det er ingenting jeg kan gjøre», bidrar til å fremskynde tilintetgjørelsen?

La det være klart: En ny verden venter bare det mennesket som reiser seg fra urett sammen med sine medmennesker, og dyrker ytringsfriheten som demokratiets første livgiver; i alle sosiale media, i alle sosiale sammenhenger der vi er inngitt og omgitt av skapende nysgjerrighet, lekende spørsmål og solidarisk velvilje. Dette er fellesskapets kunst, jordsmonnet i kunstartene, den fine sosiale energien medmennesker vet å oppsøke når tiden krever det. Vær beredt!

Det er litt for lett å tro på folk som hevder at et enkeltmenneskes innsats ikke betyr noe, at nordmenn uansett er på de godes side. Hva kan vi gjøre i lille Norge, med vår rene olje, vår annerledeshet, vår fredelighet, så langt unna alle katastrofer og all skyld.

Men så finner du en liten fugl på bakken, den puster fort, det lille hjertet dunker svakt. Det er umulig å ikke spørre seg selv: Hva kan jeg gjøre?

Fotokreditering: Stefan Berndtsson/Flickr, copyright CC.