De siste ukene har den bereiste Elisabeth Eide sendt oss små reise-essays fra en togtur gjennom Europa, med sideblikk til klimatoppmøtet i Belém, Brasil og miljøtilstanden i ualminnelighet. Klimaaksjonen takker for reisen! /
Togturen nærmer seg slutten. Det er mulig å reise helt fra Middelhavet og Marseille til Hamburg i nord på én dag. Den dagen varer litt lenger enn vinterlyset, rundt tolv timer med bytte i Mannheim. Ikke verst å være togreisende og klimavennlig i Europa sør for Norden. Strekket til Oslo er imidlertid så komplisert at vi velger båt fra Kiel.
Den digre ruggen som pløyer rolig hav mot Oslo, har fjorten etasjer, med rike handlemuligheter. Langt borte, ved munningen av verdens mest vannrike elv flikker forhandlerne i Belém på tekster og inngår kompromisser. Det handler om tid, penger og konsensus. Det handler om næringer som ikke vil gi slipp. Men teksten gir noen positive signaler, spesielt om finansiering.
Et fyr blinker grønt. Åtte vindmøller vifter fra en nordtysk øy. Her er vi, sier de, men vi kan ikke konkurrere med olje og gass. Ikke ennå. Eller kunne vi?
Grått hav. Små krusninger, antydninger til hvitt skum.
Sluttvedtaket fra COP30 nevnte ikke fossilt brensel. Rullegardinen ble ikke dratt ned for fossiltiden, skriver The Guardian. Saudi-Arabia pluss stormaktene Russland og India låste gardinen, mot flertallet der EU og Norge var med , Kanskje bringer Colombia og Nederland utfasingen tilbake på sporet med samtaler i St. Marta, Colombia i april 2026? Det er lov til å håpe.
COP30 leverer tynt om avskoging, ifølge avisens ledende klimajournalister. En kommentator kaller avtalen om avskoging «bittersøt», idet forhandlerne, til tross for sterke urfolksmarkeringer avviste et forpliktende veikart for å stoppe avskoging. Flere land lovet penger. Avskoging grunnet branner og økt jordbruk, nådde et toppnivå i fjor, men toppmøtet i Amazonas skuffet urfolkene nok en gang. Klimaendringer og tap av biologisk mangfold er to sider av samme sak, sa Chiles miljøminister Heloisa Rajas Corradi. «Minimale forpliktelser», ifølge InfoAmazonia.
Men penger kan de sårbare (kanskje) få. COP30 oppfordrer om å tredoble kompensasjonen til de fattige landene innen 2035, et vedtak Kina med mange andre land tar æren for.
«Veikart for omstilling bort fra olje og gass kan være en god idé» sier Norges klimaminister. Det skal diskuteres, fram mot neste toppmøte i Tyrkia.
Er ordet veikart blitt en tilslørende klisjé? Det virker så trygt med et slikt kart. Da finner vi jo veien. Til nye toppmøter og frister som stadig sklir langs en vei brolagt med utvannete formuleringer.
Det er enkelt med tog, de går på skinner, ikke på ujevn brolegning. Men det er lett å føle seg liten og maktesløs langs Europas skinneganger. Bidrar vi til annet enn egen samvittighet?
Jernbanestasjonen i München. Foto: Stephan Reppel/ Flickr.
///
Pengene og havet
Jernbanestasjonene ligner mer og mer på glitrende kjøpesentre, ikke minst når det nærmer seg jul. Men på Gare de Lyon står et svart piano mellom sporene: «Spill på meg!» En ung mann lar seg lokke, fingrene glir rolig over tangentene, et meditativt tema. Noen lytter, ingen klapper.
Toget sørover er smekkfullt og farten høy, opp mot 320 kilometer i timen. Er det bare slik jernbanen kan konkurrere med flytrafikken, som står for en viktig del av CO2-utslippene i Europa? Tog er blitt kalt den langsomme reisen, men med vår fart får øynene knapt festet seg ved landskapets detaljer. Tankene går til den svenske journalisten og forfatteren Sven Lindqvist i «Myten om Wu Tao-Tsu». Der skildrer han hvordan den transsibirske ekspressen arbeider seg gjennom tidssone etter tidssone i et ensformig tundralandskap under en hvitgul sol.
Vi rekker så vidt å feste blikket på en vindmøllepark og grønne bøer med beitende charolais-kyr som gjør seg klare for slakteren.
Urfolk demonstrerer i Belém, fredelig ledet av mundurukuene. De gjentar budskapet om at urfolk må få en viktig rolle i COP-prosessen: Det er vi som kan beskytte skogene! Mundurukuene lever langs elvene i Amazonas, Para og Mato Grosso.
Kravene om klimafinansiering til fattige land blir intensivert. Særlig gjelder dette kompensasjon for «tap og skade», gjentatt på COP etter COP. Tapene fortsetter, de rike landene drar tunge føtter etter seg. Den kjente sørafrikanske aktivisten Kumi Naidoo la seg på kne foran president Lula og ba om klimarettferd på vegne av verdens sårbare nasjoner. Delegatene reiste seg og klappet, Brazils kulturminister også.
Den globale sårbarheten brer seg. Innbyggerne i Teheran kan bli tvunget til å evakuere dersom tørken fortsetter, skriver Le Monde. Det har ikke regnet denne høsten. South China Morning Post varsler om klimakollaps i Sørøstasia i en reportasje fra den gamle byen Ayutthaya i Thailand. Eldre innbyggere blir fraktet bort på flåter. 700 år gamle stupaer er oversvømmet. Folk er vant til monsunregnet, men også at det tar slutt og at vannet trekker seg tilbake. I år skjer det ikke. Den nye normalen, spør avisen.
Flere kommentatorer setter sin lit til stormaktene Kina og India, der energiforbruket flater ut, samtidig som de to raskt bygger ut alternativ energi. Disse markedene vil senke prisen på det grønne skiftet, sa lederen Andrea Correa på COP-ens første dag.
Motstandere av rapporter om klima-alvor er også der. Franske Total Energies’ president kritiserer aktivistene og sier det alltid har vært sykloner i Karibien. Møtt med argumenter om økt frekvens, sier han at han ikke er meteorolog. Russlands ledende forhandler sier at verden vil lide uten fossilt brensel.
Hvem som lider mest, beror på perspektivet. Helsekonsekvensene av klimakrisen er allerede store. I Sør-Amerika øker gul- og denguefeber kraftig ifølge The Guardian. Bangladesh topper listen over land med klimastress, og flere dør av heteslag enn før. Den giftige luften i Delhi bidrar til store pusteproblemer, spesielt om vinteren. Nylig ble luftkvalitet-indeksen målt til 437, mens tilfredsstillende skal være under 50. Leger i metropolen kaller det en helse-unntakstilstand. Folk protesterer ved monumentet Indiagate: «Jeg savner å kunne puste» står det på en plakat.
Utviklingslandene vil ha 1,3 trillioner dollar per år til klimatiltak. Jeg går surr i antall nuller. I fjor ble de lovet 300 milliarder innen 2035, mye som lån. Bare en tredel er bevilget. Alliansen BRICS (minus Russland) støtter fattige lands krav. Mange rike land står imot.
Det regner her på den franske sørkysten. Dønninger mot tomme strender. Havet er en klimavenn som absorberer vel en firedel av all CO2. Samtidig blir havet surere og ødelegger gradvis plankton, muslinger, krepsdyr og koraller. Ifølge FNs naturpanel er hvert tredje pattedyr i havet truet med utryddelse. Golfstrømmen svekkes. Øystatene i Stillehavet gjentar ved hver COP sine advarsler om snarlig ikke-eksistens og behov for evakuering. For døve ører.
«Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger. Og i sitt kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer», skrev Alexander Kielland i «Garman og Worse» for 135 år siden. «For havet har et særskilt ord til hver især som stiller seg ansikt til ansikt med det».
Lytter vi? Lytter verdens ledende forhandlere? Hvor lenge varer havets romslighet?
St. Raphaël, 15. november 2025 (ee) /
//
Paradoksenes tid
Vi lever i paradoksenes tid. Vi forlot landet som har europarekord i nedbygging av naturområder per innbygger, men med mål om arealnøytralitet innen 2030. Utroverdig, uten forpliktende og bindende ordninger.
Midt i oktober var det over tjue grader i Grimstad. Toget farer gjennom novembergrå, flate landskaper, industribygg, spredte svenske gårder, samt grupper av vindmøller. Små skogholt, svarte veier glinsende av regn, nesten uten folk, som i Roy Anderssons mollstemte filmer der en fyldig, bortvendt middelaldrende mann spaserer ensom uten å snu seg.
Venter på nattog i Malmö. Benkene er harde og oppdelte. Ingen hjemløse skal kunne sove her. En liten time forsinket kommer vi oss av gårde, retning Berlin. Våkner idet vi rygger tilbake til Hamburg, sovner, våkner gang på gang slik det er på nattog; og til sist når vi hovedstaden nær tre timer etter ruten.
Vennene våre her sier det har vært en uvanlig varm høst. Som i fjor og i forfjor. De siste 11 årene har Berlin hatt de høyeste temperaturene siden målingene begynte. Byen har som mål å bli klimanøytral i 2045. Her er sykkelstier overalt. I Charlottenburg er en mur plastret med plakater om Global Klimastreik 14. november, «Climate Justice Now». Oppmøte på Pariserplatz, ti år etter Paris-avtalen. Friday for Future fins fortsatt,
Den kooperativt ledete Tageszeitung har stortoppslag om Kinas ledende rolle for verdens klima. Landet kommer uten tvil til å kontrollere det post-fossile energisystemet, skriver kommentatoren Jonas Waack. For fattige land blir partnerskap med Kina stadig mer attraktivt. Innad i BRICS-alliansen konkurrerer imidlertid olje- og gasskjemper som Russland og Iran med Kina og India som begge er ledende på solenergi og samtidig bygger kullkraftverk. President Lula åpner COP-en i Belém ved munningen av Amazonas, og tillater oljeboring i Amazonia.
Vi lever i de store selvmotsigelsenes tidsalder: Det ville selvsagt vært fint om landet som hjelper verden videre (les: Kina), var demokratisk, skriver Waack. Om de hadde en fri offentlighet og åpne diskusjoner, om de hadde sterke fagforeninger. Men i stedet underbetaler de arbeidere som jobber 80 timers uke. Uten «Klimaschütz» i Europa taper menneskeheten klimakampen, leser vi. Vinner man den, vil det være Kinas fortjeneste.
Hvordan passer dette scenariet hos konkurrerende verdenshegemoner?
Vi nærmer oss Paris, der toppmøtet for ti år siden vedtok dristige mål etter press fra Climate Vulnerable Forum (CVF), et nettverk av sårbare øystater og andre land som blir urettmessig sterkt rammet av stigende oppvarming. Paris var beleiret av politi etter terrorangrepet mot konsertlokalet Bataclan og andre tilfeldig utvalgte steder. Til sammen ble 130 mennesker drept den 13.11.2015. Blomsterduften var ennå merkbar utenfor Bataclan da COP21 startet. Beredskapsnivået var høyt, alle klimademonstrasjoner ble forbudt. Aktivister stilte opp mer enn tusen par sko på Place de la République. Da COP-en åpnet, sto en ubrutt tre kilometer lang menneskekjede fra denne plassen, langs Boulevard Voltaire til Place Nation. Urfolksrepresentanter var den gang som nå de som tydeligst uttrykker sin sorg over umistelige områder som går tapt når kvikksølvet i gradestokken stiger.
I avisen Le Monde har désinvestissement – avinvestering i selskaper som skader klimaet – fått en ny betydning: manglende investering i forhandlinger som i alle fall har en tynn mulighet til å stoppe nedstigning mot kaos.
På et formøte i Belem angrep Colombias president Gustavo Petro sammen med presidenten i Chile Gabriel Boric, USA for manglende oppmøte i Belém og Trumps erklærte ‘kamp’ mot «green energy scam». Han er mot menneskeheten, sa Petro og talte for en ny økonomi fri for olje og gass. Han har allierte over hele verden, og flest blant de mest sårbare.
*Fotografiet av treet er sannsynligvis Paris’ eldste, plantet av Jean Robin i 1601. Det lever fortsatt i denne lille parken nær Notre Dame de Paris.
/
Om å elske et støvkorn
Vi gjør oss klare for den store togturen sørover i Europa, i november, måneden som ikke er lett å like her i nord, men desto bedre å unnslippe. Vi vasser i blader som mister fargeprakten og skutter oss i mørke ettermiddager.
Pakker varme plagg og følger med idet orkanen Melissa når Jamaica. På meteorologens skjerm ser den ut som en snill og fargerik spiral. Men folk går i tilfluktsrommene.
De evakuerte studentene etter jordraset ved Carl Berner, Oslo Øst, får komme hjem igjen etter geologenes forsikringer. Klima, har de sagt, kommentatorene. Klima.Vi streker opp interrail-ruten vår og registrerer at FNs generalsekretær har holdt nok en fortvilet appell. Toppmøtet i Belem nærmer seg. Fra Kuala Lumpur tar han for seg fossilprodusenter, juntaen i Myanmar og den globale eliten. Svært få i denne eliten har tatt vedtaket fra Paris 2015 om maksimum 1,5 grader global oppvarming på alvor. Allerede i 2018 kom FNs klimapanel med en rapport som viste forskjellen mellom 1,5 og to graders oppvarming. Den var dramatisk, men rapporten høstet liten oppmerksomhet. En halv grad høres beskjedent ut. Men den beskjedne forskjellen har gjort kjempestor negativ forskjell for verdens korallrev. Hvitblekete og fargeløse ligger de i havområder der temperaturen stiger fortere enn på land.
Vi har tatt vare på et avisklipp med bilde av en kalkflagellat. Den ser blekhvit ut, den også. Forstørret framstår den som dekket av små sirkulære heklete lapper. Klassekampens Bjørn Vassnes forklarer. Flagellatene er encellete alger, mindre enn støvkorn.
Sammen er de imidlertid sterke. De fjerner karbon fra sjøvannet og slippet ut oksygen. I havet gjør de en stor jobb, som korallene på sin måte. De er ørsmå, usynlige. Og avgjørende for klimaet. Den internasjonale kalkflagellatdagen var tiende oktober.
For ti år siden møtte jeg klimaforskeren Hervé le Treut i Paris. Han hadde vært på reise i sin egen region, sørvest i Frankrike under opptakten til klimatoppmøtet med de store ambisjonene. Der oppdaget han at folk engasjerte seg i klimaspørsmål når de forsto at det gjaldt forsvar av det de elsket; egne omgivelser, fjell som sto støtt, årstidenes normale svingninger.
Kan vi lære oss å elske kalkflagellatene? Jeg tar vare på avisklippet, legger det inn i notisboken, som en reisemaskot.
Elisabeth Eide er forfatter, journalist og Professor Emerita ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Hun leder sammen med en finsk kollega det globale nettverket MediaClimate.
Om å elske et støvkorn, foto: videnskab.dk.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 