Anders Dunker / Frem til naturen!

Paul Hawkin: Carbon: The Book of Life (2025). Viking Books.

Den som vil argumentere overbevisende for at en revolusjon er mulig, bør også demonstrere at den allerede er i gang, skriver vår anmelder. Det gjør Paul Hawken i Carbon: The Book of Life. Ved hjelp av undring, sanser og oppdagerglede leder forfatteren vei.

Den californiske miljøforfatteren Paul Hawken har bak seg ni bøker, er oversatt til tretti språk, og har bygget opp toneangivende miljøorganisasjoner. Tittelen på hans siste bok Carbon:The Book of Life er åpenbart en mild provokasjon.
Den spiller ironisk på det negative settet av assosiasjoner som har dannet seg omkring karbonet. Selv om vi godt vet at karbon er langt mer enn CO2-forurensning, at det er livets kanskje viktigste byggesten, er det som om karbonets problematiske og «skitne» former i forestillingene våre overskygger den livgivende funksjonen. Men de to sidene henger intimt sammen og Paul Hawken vet mer enn de fleste om dette; han har vært primus motor for to enorme bokprosjekter som begge handler om hvordan vi kan trekke ut og holde tilbake karbon fra atmosfæren, både gjennom sosiale, teknologiske og naturbaserte metoder.

Carbon er ikke en vitenskapelig, knapt nok en populærvitenskapelig bok om karbon. Den som ønsker seg noe slikt, kan gå til vår egen Dag O. Hessen og hans fortreffelige karbonbiografi C – The Many Lives of Carbon. Hawkens bok er snarere et alternativt portrett av klimabevegelsen, særlig hvordan denne har søkt en dypere og bredere naturorientering de siste ti-femten årene. Hawken har bevisst lett seg frem til stemmer som beskriver og hjelper oss å se den levende jorden. Poenget er ikke å vende blikket bort fra truslene og farene og ødeleggelsen, men ved å forstå og feire alt jorden er før – og til tross for – den den menneskeskapte ubalansen. Vi kan lære av den levende naturen på tross av og hinsides den globale opphetingen.

Poseidons skjebne

For det er ikke bare klimaforstyrrelsen som gjør fremtiden til et ukjent territorium for mennesket, men også det enorme nye tilfanget av det Hawken kaller observasjonsbasert naturkunnskap, som åpner seg mot det ukjente – og viser oss at naturen fortsatt er uforstått, at vi har mye igjen å lære. Hawken henviser til kjente navn som Ed Yong, som skriver om dyrenes sanseverden; Merlin Sheldrake, som skriver om soppens hemmelige liv; Isabella Tree, som skriver om rewilding; og Robin Wall Kimmerer som skriver om urfolks naturkunnskap. De beskriver alle en rik kompleksitet som trollbinder oss, en stimulerende oppdagelsesreise i naturen som finner skjulte kunnskapsskatter som vi sårt trenger i krisetiden vi gjennomlever. Undringsbaserte naturbeskrivelser viser oss at nesten ethvert punkt i naturen kan trekke oss inn i en skjult verden hvis vi bare ser lenge og oppmerksomt nok. Hawken vekker oppdagerglede og dyp, gledesfull respekt for naturens rikdom, både i eksempler og sanselige beskrivelser som gjør boken til en hyllest av livet.

Undringsbaserte naturbeskrivelser viser oss at nesten ethvert punkt i naturen kan trekke oss inn i en skjult verden hvis vi bare ser lenge og oppmerksomt nok

Til tross for dette, åpner Carbon med en kompromissløs anklage: «Vår tid opprettholder sin livsstil i bytte mot en fryktinngytende fremtid. Det finnes ingen unnskyldning for vår skakkjørte opptreden og naturens oppløsning» skriver Hawken, og beskriver hånlig hvordan vi har skapt et marked for karbondioksid og biodiversitet, slik det tidligere har vært markeder for menneskeslaver og elefantenes elfenben. Disse siste markedene finnes for øvrig fortsatt. Men nå er disse markedene, tilsynelatende i naturbeskyttelsens tjeneste, supplert med markeder for «økosystemtjenester» for alt fra trær til blåhval. Den sistnevnte er ifølge ett overslag verdt to millioner dollar i vill tilstand. Pengene skaper en betenkelig ekvivalens der alt blir salgbart og utbyttbart. Hawken beskriver vår tids store oppgave som det å overskride markedslogikken og anerkjenne avhengigheten vår av resten av planetens liv, båndene til det mangfoldige livsgrunnlaget vår egen Thomas Hylland Eriksen kalte «det umistelige».

Hawkens poeng er at karbonkalkyler for atmosfæren riktignok er avgjørende, men de er også en forenkling av hva som står på spill. Et regnestykke er lett å forstå, påpeker han, og de fleste forstår tallene bak den globale opphetingen. Hvordan trillioner av andre vesener regulerer atmosfæren og jordsmonnet vi trenger for å overleve, er ikke like godt forstått. Det dreier seg ikke bare om fysikk, men om relasjoner mellom plankton og atmosfæren, trær og værsystemer, myrer og metan, pollinatorer og avlinger, sopp og jordsmonn. Sammenhengene lar seg ikke uten videre skjematisere og kvantifisere for å bli tatt inn i våre regnskaper.

For å spinne videre på Hawkens anklage, risikerer vi i alle våre CO2-overslag å bli som Poseidon i Franz Kafkas satiriske fabel: Havguden sitter ved skrivebordet sitt på havets bunn og kalkulerer og gjennomgår regnskap over havstrømmer og fisk, og får aldri kommet seg ut for å se dypene, stormene og de store oseaner. Først ved verdens undergang tenker han å unne seg en reise ut i verden for å ta en titt på den naturen han har strevet for å administrere. Men det blir aldri noe av, og til slutt blir Poseidon lei av hele havet.

Propaganda i det godes tjeneste
Det er ingen vei utenom tall, modeller, utregninger og prognoser i en anvendt klimavitenskap. Men vi trenger også noe mer og noe annet – en sanselig forståelse av hvordan disse tallene er vevet sammen med våre egne liv.

Paul Hawken vet hva han snakker om, for er det noen som har forsøkt å sette opp et totalregnskap for karbon, må det være han og hans forskerteam i de to store prosjektene gjengitt i bøkene han er mest berømt for: Drawdown – The Most Comprehensive Plan to End Climate Change (2017) og Re-generation – Ending the Climate Crisis in One Generation (2021). Her går han på amerikansk vis løs på klimakrisen som en utfordring, mer enn et problem – med en blanding av ukuelig optimisme, bredspektrede analyser og en forbilledlig åpenhet for alle mulige kombinasjonsløsninger. Økonomiske kalkyler for økosystemtjenester og til karbon og biodiversitetspoeng, er ikke nok. Hawken søker å navigere mellom rene protester og industri-interne teknologiløsnigner – og finne en tredje vei. Det vi trenger, det eneste som virkelig gir en troverdig løsning, er heller en fredelig totalmobilisering av alle samfunnets sider – en «alt-på-en-gang-løsning» – for å spore både karbonutslipp og karbonfangst tilbake til samfunnets avgjørende berøringspunkter med biosfæren.

Hawken søker å navigere mellom rene protester og industri-interne teknologiløsnigner – og finne en tredje vei. Det vi trenger, det eneste som virkelig gir en troverdig løsning, er heller en fredelig totalmobilisering av alle samfunnets sider – en «alt-på-en-gang-løsning»,

I disse visuelt praktfulle bøkene, med vakre fotografier på matt papir, og lettfattelige skjematiseringer, blir klimaløsningene ikke bare listet opp side om side og levende beskrevet, men de blir også rangert etter effektivitet. Slik viser bedre kjølesystemer for matvarer seg å være langt mer avgjørende enn for eksempel solpaneler. Yrkesutdanning for kvinner i den tredje verden, som statistisk fører til mer familieplanlegging og dermed en begrensning av fremtidig forbruk, er mer langt mer effektivt for å begrense CO2-innholdet i atmosfæren enn kostbare anlegg for direkte karbonfangst. Overslag som dette er ikke idiotsikre, men de er et godt middel mot kollektiv idioti. De er også en motgift mot lammende resignasjon.

Kollektivportrettet av det Paul Hawken i boken Blessed Unrest (2007) kalte en «bevegelse av bevegelser». Hawkens bøker er en form for propaganda i det godes tjeneste, og minner oss om at ordet «demonstrasjon» ikke bare konnoterer til «protest», men også henviser til et bevis eller belegg, og på latinske språk kalles gatedemonstrasjoner for en «manifestasjon».

En ny verdensforståelse
Carbon – The book of Life vil videre og dypere. Hawken bringer karbon- og klimadebatten inn til et felt vi jo egentlig kjenner godt, men som ved første blikk virker så vagt at bare en drømmer vil kunne sette det frem som en reell løsning: Det dreier seg om å endre hele vår mentalitet, vår tenke- og følemåte. Ikke verdiene, forstått som en rangering av prioriteringer, men selve den verdensforståelsen som forankrer og foranlediger verdiene vi har, tankene våre – livsopplevelsen og følelsesmønstrene som avgjør hva vi gjør og ikke gjør, hva vi begrunner og rettferdiggjør. I Norge har for eksempel Arne Johan Vetlesen, kanskje dypere enn noen andre i vår tid, utforsket det han i en boktittel kaller nye «kosmologier for antropocen» eller den planetære tidsalder der mennesket virker inn på så å si alle de vesentlige naturkretsløpene og jordsystemene. Hawkens bok tar ikke mål av seg å avdekke grunnproblemene filosofisk eller akademisk, men er snarere en poetisk (eller sakpoetisk) utforskning av mentalitetsskiftet vi allerede har påbegynt.

Det dreier seg om å endre hele vår mentalitet, vår tenke- og følemåte. Ikke verdiene, forstått som en rangering av prioriteringer, men selve den verdensforståelsen som forankrer og foranlediger verdiene.

«Kan det finnes visdomskupler så vel som varmekupler? Menn og kvinner blander i dag urbefolkningenes erfaringsbaserte visdom med moderne vitenskap, og skaper en ny forståelse av vår plass på Jorden, et perspektiv som avdekker det vi ikke vet. Vissheten må vike og blir erstattet av en ufattelig kompleksitet.» I slike ordelag skisserer han en dyp perspektivendring, som han bruker mye av boken på å utforske gjennom eksempler, sitater og historier.

Om feltet han beskriver er aldri så mangfoldig, er ikke Hawken redd for å gi dette mentalitetsskiftet – eller det nye paradigmet – et navn: Han kaller det «regenerasjon». Regenerering er også en form for fødsel eller gjenskapelse, der mennesket inntar rollen ikke som skaper, men som en fødselshjelp, som en medspiller som forstår hva livet trenger for å leve – i aller videste forstand. Den regenerative bevegelsens kanskje viktigste særmerke er å dyrke det erke-amerikanske idealet om overflod («abundance»), men på naturens vegne og på naturens premisser. Begrepet stilles bevisst i motsetning til en diskurs som kretser om begrensninger, særlig begrepet «bærekraft». Dette (på engelsk «carrying capacity») er et opprinnelig begrep fra maritim handel som betegner et skips lastekapasitet. Forliset er allerede innskrevet i grensebegrepet bærekraft, som samtidig innbyr til å utnytte bæreevnen maksimalt. Regenerering er ikke et ingeniørbegrep, men en biologisk, nesten vitalistisk term som bygger på premisset om at liv avler liv. Regenereringen bærer også i seg en henvisning til at det som var dødt eller beskadiget, kan restitueres. Målet for den regenerative bevegelsen er et jordbruk som gjør jordsmonnet mer fruktbart og resilient for hvert år det dyrkes og pleies, skoger som gradvis blir mer artsrike enn de har vært på sitt mest monotont monokulturelle. Med andre ord bærer regenerasjon i seg et løfte om at mennesket kan løfte naturen tilbake og hjelpe frem dens egen evne til overskudd og overflod. Slik dreier det seg også om menneskehetens regenerering, ikke i en blind, mekanisk gjentagelse, men i det å dyrke en levende økning av livspotensialet.

Med andre ord bærer regenerasjon i seg et løfte om at mennesket kan løfte naturen tilbake og hjelpe frem dens egen evne til overskudd og overflod. Slik dreier det seg også om menneskehetens regenerering, ikke i en blind, mekanisk gjentagelse, men i det å dyrke en levende økning av livspotensialet.

Den regenerative bevegelsen og diskursen er ikke lenger bare amerikansk, men har blitt en internasjonal kultur som består av tusener av lokale grupperinger og enkeltmennesker som eksperimenterer, lærer og utveksler kunnskap om naturpleie. Å kultivere eller dyrke liv i retning av overskudd på naturens egne premisser kan for eksempel innebære jordbruk uten kunstgjødsel, og med polykulturer og permakulturer fremfor monokulturer – eller insektkontroll ved bruk av predatorinsekter fremfor sprøytemidler. Slike praksiser bringer «kulturen» tilbake til ordets røtter – det å kultivere, dyrke frem, nære og pleie.

Sanselige tap
Det som gjør den regenerative bevegelsen til noe mer enn et rent program – er at naturbaserte strategier i klimakampen både forutsetter og frembringer et mentalitetsskifte, en ny lydhørhet.

Et svært konkret eksempel på en ny lydhørhet som Hawken henter inn i sin bok er den legendariske Bernie Krause, som med sine lydopptak av ulike landskaper regnes som en pionér i bioakustikken, der koret av toner, skrik, knattring, summing og sang, dunking, knekk og rasling danner en «biofoni», noe langt mer komplekst enn «geofonien» – som surkling av vann eller vindens visling. Den komplekse og polyfone biofonien er ikke bare blir en lokal audiosignatur, men blir også en målestokk på rikdommen eller overfloden av liv. For å understreke hvor sårbar naturen er, forteller Hawken om hvordan et amerikansk tømmerselskap overbeviste lokalsamfunn i Sierra Nevada, California om at det var mulig å drive plukkhogst uten å forstyrre flora og fauna nevneverdig. Krause ilte avsted til området Lincoln Meadows som ligger i over 2000 meters høyde, for å gjøre opptak av den ennå uskadde skogen, og dokumenterte et rikt og variert lydbilde. Da han vende tilbake et år senere, etter hogsten, gjorde han et nytt opptak der bare lyden fra bekken, den monotone geofonien – var hørbar. De femten neste besøkene ga samme resultat: stedet hentet seg aldri inn igjen. Et viktig memento også i Norge, nå i en tid med gode tømmerpriser og aggressiv flatehogst over hele landet.

Her til lands har Anne Sverdrup Thygeson lidenskapelig fremhevet hvor viktig den gamle skogen avgjørende for biologisk mangfold, særlig insektliv, som trives både i gamle trær og i råttent trevirke. Samtidig fremhever hun at røttene til gammel skog og urskog er mer effektiv til å binde karbon gjennom symbiotiske soppnettverk enn ny skog. Hawkens bok gjør et dypdykk sammenhenger av denne typen og den økologiske gjenoppdagelsen av naturen, slik den interesserte leser allerede vil være godt kjent med fra en bølge av nye bøker og artikler. Inspirert populærvitenskap vektlegger hvordan sopp, skog, insekter og dyr bidrar til å gjøre jorden beboelig. Samtidig sporer forfatterne den utsøkte intelligensen og de forbøffende alliansene i samspillet mellom arter fra naturens ulike riker.

Den komplekse og polyfone biofonien er ikke bare blir en lokal audiosignatur, men blir også en målestokk på rikdommen eller overfloden av liv.

Tapet av mangfold og naturrikdom gjenspeiler seg i de andre sansene, og særlig i smaken. Som Hylland-Eriksen i boken Det umistelige, og i en rekke andre tekster, bruker også Hawken det kulinariske som en inngangsport til båndene våre til naturen. Knapt noe forhold til andre arter er mer direkte og intimt enn det å lukte og smake. Som i skogens biofoni, dens rike liv som er en fest for sansene, ser Hawken gjenoppdagelsen av sunn og variert, gjerne hjemmedyrket mat. Viktigheten av en rik og sammensatt bakterieflora i tarmen forteller oss mye om hvordan artsmangfoldet er en del ikke bare av livet, men av oss selv. Monokulturene blir et bilde på et dødelig tap av mangfold, fra det mentale til det biologiske: det som går tapt med monokulturene, er ved siden av smaksrikdommen også den rike variasjonen i frøtyper, mangfoldet av jordbrukspraksiser og kunnskap, samt diversiteten i lokal flora og fauna. Monokulturene er understøttet av aggressiv bruk av insektigifter, plantegifter og kunstgjødsel, som i sin tur er fremstilt ved et høyt energiforbruk, som oftest dekket av fossile brennstoffer, så her ligger det også en direkte klimarelevans. Mangfold er dessuten en betingelse for resiliens i et stadig mer krevende og ustabilt klima, og leder oss til å oppdage alternative og mer elegante løsninger i matproduksjonen, der vi skaffer oss en dypere naturkunnskap fremfor å bruke forenklede, skjematiske og maskinelle metoder. Et sitat fra den amerikanske kongressrepresentanten Earl Blumenhauer oppsummerer problemet fra en politisk vinkel: «Vi betaler for mye til feil folk, så de kan produsere feil mat på feil måte og på feil sted.»

Frem til naturen!

Som George Monbiot, Vandana Shiva og mange andre ledende stemmer i klima- og miljøbevegelsen legger Paul Hawken mye av skylden på miljøødeleggelsene hos jordbruket, som bokstavelig talt ofte misbruker jorden – eller bruker den opp, ved å drive jorden for hardt, ved å pløye for ofte, ved å forgifte den og skape unødig erosjon. Det er også her den regenerative eller økologiske bevegelsen har sitt hovedfokus og bygger opp en ny kompetanse for en ny, økologisk tidsalder. Den gryende forståelsen av levende jordsmonn, samspillet mellom bakterier, sopp, meitemark og insekter, knyttet opp mot en erfaringsbasert, årvåken praktisk naturvitenskap, forutsetter et rikt ordforråd. Vi kan fortsatt finne dette i lokale tradisjoner, og særlig i truede språk og urbefolkningers livspraksis – der vokabularet vitner om et tett samarbeid med naturen. Slik er også den språklige rikdommen en del av det levende mangfoldet som skal til for å forstå den levende jorden og vår plass på den. Hawken fremhever at slike kulturer, som ofte samler og videreformidler titusener av navn på insekter, dyr og planter, er langt mer vitenskapsbaserte enn industrien. Forstått som erfaringsbasert kunnskap i livets tjeneste, er forskning noe som foregår overalt der mennesker lever i kontakt med «naturen» eller sin omverden, og særlig hos folk som lever så sammenvevet med omgivelsene at de ikke engang har noe ord for natur. Selv dyrene «forsker», i det de lærer sine omgivelser å kjenne og eksperimenterer med ulike overlevelsesstrategier.

Å innstifte nye og gode praksiser er langt mer inspirerende, og krever en annen form for aktiv forestillingsevne – en yppig flora av nye levemåter, handlemåter og opplevelsesmåter.

Det gamle, lett romantiske miljøslagordet, «tilbake til naturen» har fått en ny aktualitet. Samtidig kunne vi like godt si «frem til naturen», for Hawkens bok er ikke antimoderne, kanskje ikke engang anti-industriell. Prinsippet han foreslår å følge er Onondaga-folkets «Store lov», der man spør om en handling vil begunstige eller skade mennesker som lever sju generasjoner inn i fremtiden. Så mye av det vi gjør i dag er skadelig, i større eller mindre grad, at det nesten er en lettelse å i det hele tatt tenke tanken om at vi kan gjøre noe gunstig. Det å gjøre slutt på dårlige og skadelige praksiser er selvsagt allerede godt, men denne negative delen av miljøbevegelsens budskap skaper også skyldfølelse og desorientering. Vi risikerer å ende opp i en litt patetisk drøm, der vi ønsker bort alle våre problemer. Å innstifte nye og gode praksiser er langt mer inspirerende, og krever en annen form for aktiv forestillingsevne – en yppig flora av nye levemåter, handlemåter og opplevelsesmåter. I dette spillet er det også rom for biomimetisk innovasjon og revolusjonerende teknologier. Et eksempel er komprimert bambus som er lettere og sterkere enn stål, som kan være ekstremt besparende i CO2- kalkylene – og som allerede er i produksjon.

Den som vil argumentere overbevisende for at en revolusjon er mulig, bør også demonstrere at den allerede er i gang. Hawkens bok gjør dette i sitt overblikk, der sitater fra det siste tiårets skjellsettende økologiske tenkere og forfattere bærer vitne om en dyp mentalitetsendring. Perspektivendringen er båret frem, ikke så mye av tross, kritikk og motstand, som av undring, oppdagerglede og eksperimentering. Det er langt fra utenkelig at den regenerative bevegelsen virkelig er livskraftig nok til å bevege og forvandle verden – for den er alliert med naturens egne prinsipper.

Forfatternes klimaaksjon takker Anders Dunker for bidraget til vår nye serie «Umistelig natur. Umistelige relasjoner».

//

Å anerkjenne noe – eller noen – som uerstattelig eller umistelig, kan være en transformerende opplevelse. Det er ofte her naturrelasjonen oppstår. Slike erkjennelser melder seg når kjærlighet, beundring og en dyp relasjon til en naturtype settes i kontrast til tap eller trusselen om det. Klodens umistelige natur, og den nærmest hellige kvaliteten på det vi respekterer, beundrer og opplever som verdig, forvandler oss til vitner og kan kalle oss til å virke som talspersoner, beskyttere, aktivister og forkjempere. Menneskeforakten i krigene som føres mot bl.a. ukrainerne og palestinerne er også en forakt for livet til fugler, pattedyr, insekter, jordbruk og planteliv. Kanskje kan større kjærlighet til og respekt for våre slektninger i naturen også bidra til en dypere begrunnet motstand mot krigens logikk, dvs. at hensikten helliger målet om total ødeleggelse, for å oppnå erobringer som eo ipso er en fornektelse av historisk kunnskap, ja av relasjonell kunnskap overhodet. Anerkjennelsen av det uerstattelige og umistelige kan markere begynnelsen på et paradigmeskifte.

Vi søker tekster som belyser skjønnheten, verdigheten, den vitale betydningen og den symbolske kraften til et bestemt landskap, en naturart, et økosystem. Vi oppfordrer til utforskning av det kritiske potensialet som ligger i ideen om det «umistelige» – som et motpunkt til den dominerende ideologien om erstatningsevne, bytteverdi og markedsdrevet logikk. Enhver sammensmeltning av estetisk erfaring, etisk motstandsarbeid og levende forbindelser til en natur som motstår forsømmelse og ødeleggelse, er verdt å skrive om og kultivere, også for å ære Thomas Hylland Eriksens livsverk som fikk sin kraftfulle avslutning med boken Det umistelige.

Red.

Tidligere artikler i serien:

Biskop Sunniva Gylver: Om Gud, natur, kontemplasjon og aksjon