Stilt overfor realitetene ved å skjøte en liten ranch ved foten av Rocky Mountains, gjorde den engelske forfatteren D.H. Lawrence en helomvending i sin tro. Han hadde alltid vært pasifist, aldri myrdet et levende vesen, foruten kanskje en fisk han begråt i et av sine dikt. Selv det å plaffe på blink med luftgevær bød ham sterkt imot, og når det gjaldt de mest stinkende, brysomme og motbydelige skapningene han kunne forestille seg, som giftslanger på Sicilia eller hulepiggsvin i Amerika, følte han det langt mer motbydelig å drepe dem enn å gå en omvei rundt. Lawrence elsket livets egenverdi, og i møte med hulepiggsvinene skildret han med sin eiendommelige følsomhet deres langaktige, varsomme svarte hender, som etterlater avtrykk i snøen som kan minne om en liten gutts.
Men en dag våkner han til at kua Susan er borte; hun er blitt skremt bort av gudene vet hva. Og den ene gårdshunden sitter på tunet og venter med et fåret smil på sin menneskelige herre, med munn og snute gjennomboret av over tretti pigger. Det er hulepiggsvinet som har vært på ferde og trengt seg inn forbi gjerdene. Lawrence holder så hunden fast og prøver å trekke taggene ut av fjeset dens med en tang, én etter én mens hunden klynker, stadig mer blodhoven og nervøs. Det er mens han slik forgjeves forsøker å redde hundens liv, at Lawrence herdes i sin innstilling og begynner å tenke at planetens liv er inndelt i ordener, der mennesket rager på toppen med en rett til å drepe. Av og til må man drepe, innser han, for livet handler om å slåss for føden, en kamp som alle vesener er sammenfiltret i. Selv den mest idylliske bonden må som forvalter beskytte kålen mot snegler, kyrne mot coyoter, hunden mot hulepiggsvin, når naturen presser seg på ens lille, ordnende plett. Til slutt skyter Lawrence hulepiggsvinet og slår det så for sikkerhets skyld over hodet med en stokk.
Det er mens han slik forgjeves forsøker å redde hundens liv, at Lawrence herdes i sin innstilling og begynner å tenke at planetens liv er inndelt i ordener, der mennesket rager på toppen med en rett til å drepe.
Lawrence argumenterer for dette nødvendighetens mord i essayet «Reflections on the Death of a Porcupine» fra 1925. Og la oss være enig med ham en liten stund. Livet var alltid en malstrøm av liv og død, en kamp om føde, et evig vedlikehold for ikke å bukke under mot tidas herjinger eller for opportunistiske kryp. Det er dét barn instinktivt forstår, som gjør unger så morbid fascinert av det som foregår rundt dem, særlig av vold, de voksnes ennå uoppnåelige verden, av dyrenes ve og vel, og naturens skjørhet og voldsomhet om det så er fossende lava eller snøfnugg.
Jeg husker en gang da en kamerat og jeg kanskje var rundt en åtte-ni år og skulle lage det vi kalte heksebrygg i hagen hans. Vi fyrte opp bål, fylte en gryte, og begynte å plukke giftige planter og sopp som vi kastet oppi det kokende vannet. Innfallet vårt var å helle denne suppa over roten til et tre for å se om det kreperte av det. Vel, jeg minnes at vi i vår hvirvelvind av barnlig iver også rasket med oss alt annet vi kunne finne av ekle kryp, vannløpere, mark, maur, i en nesten pervers, rituell, men ubevisst stadfestelse av å være øverst i næringskjeden. Jeg husker likevel at vi ikke gjorde det uten en viss dårlig samvittighet, at jeg selv i denne slyngelalderen hadde en ryggmargsrefleks som vegret seg for å plage eller ta livet av dyr, til og med maneter, skolopendre, vevkjerringer, et sunt barnevett som ikke forsto den innbitte trangen voksne hadde til å konstant klippe plen, kveste hekk, kutte trær; tidkrevende sysler som fikk dem til å okke seg, når de i stedet kunne ha nytt fridagen sin ved å leke eller med noe god drikke i sola. Jeg leste også Ringenes Herre i ung alder, og leste denne fortellingen – til forskjell fra tech-oligarkenes merkelig groteske omfavnelse av Tolkien – som det den er, en fortelling om håp og det å leve gjennom en epoke man ble født inn i, og om behovet for å ta vare på den verden vi er gitt, ikke industrialisere hver eneste krok og gjøre dem til ødemarker. Det var ingenting jeg hatet mer som barn enn folk som plaget dyr eller felte trær. Og sånn er det ennå.
Et sunt barnevett som ikke forsto den innbitte trangen voksne hadde til å konstant klippe plen, kveste hekk, kutte trær; tidkrevende sysler som fikk dem til å okke seg, når de i stedet kunne ha nytt fridagen sin ved å leke eller med noe god drikke i sola
Derfor var det etterlengtet da jeg for et par år siden endelig fikk utløp for denne naturtilbøyeligheten, en sjanse til å faktisk gjøre noe. Kjæresten min og jeg hadde fått plenklippeansvaret for en uvanlig røslig tomt sentralt i Trondheim. Huseierne var eldgamle og bodde et annet sted, så for en litt redusert leie skulle vi holde kustus på hagen. Heller enn en plikt var det et privilegium og en glede, så lenge det varte. Vi fikk, som Voltaire foreslår i sin ellers så morsomt drøypessimistiske roman Candide, «dyrke vår egen hage», gjøre en forskjell der man er, og jaggu skal jeg si vi kjente på dette behovet, etter å ha sett hvordan klimaet sklir stadig mer mot stupet og hvor vettløst folk likevel oppfører seg for å motvirke blant annet insektsdød. Med det vi formodet var huseiernes tillatelse, lot vi gressklipperen sture i garasjen noen måneder. Vi overholdt det britene kaller «no mow may», men klippet en liten sti mellom bærbuskene og epletreet, ryddet en plass der vi kunne sette to stoler og et bord. Ellers besto ryddejobben vår av målrettet håndluking av aggressivt ugress som skvallerkål og honningknoppurt, samtidig som vi kuttet tilbake ting som var avblomstret. Vi ønsket at hagen skulle utfolde seg, og at det som fantes av blomster skulle få blomstre i fred og uten at det kvelte hverandre.
I en slik forstand har mennesket åpenbar nytte som en slags formynder og gartner, i det minste om man har nok kunnskap – en som holder balansen ved like, tilrettelegger for mangfoldet som naturen selv så lett overkjører om den løper løpsk i kraft av for eksempel menneskeintroduserte fremmedarter. Det som er så fint, er at livet ikke er særlig hard å be. Fra april og mai og fram mot sommeren var plenen helt dekket med krokus, scilla, nøkleblom, hvitveis, løvetann, forglemmegei, øyentrøst, smørblomst, hundekjeks, jonsokblom, markjordbær og et rosa hav av engkarse, og etter hvert kom også ryllik, fuglevikke, rødkløver og prestekrager for fullt. Gresset var mørkegrønt, mykt og frodig, kjølig selv på de tørreste sommerdagene. Hagen krydde av insekter av alle slag, til tross for at eiendommen var omringet av asfalt; dette gjorde ikke forbauselsen mindre av å oppdage flere sorter sommerfugler, som aurorasommerfugl, og også mange typer pelsete jordbier som særlig mesket seg av scillaene og engkarsen, forbauset siden slike skapninger hadde jeg nesten ikke sett andre steder og aldri i en slik overflod. Det eneste vi hadde gjort, var å gjøre utrolig lite.
Det som er så fint, er at livet ikke er særlig hard å be.
I nabolaget var vi imidlertid omringet ikke bare av asfalt, men av robotklippere i de friserte hagene som fantes, og folk som der gikk hissig til verks med kantklipper på flekkene hvor roboten ikke kom til. Den ene naboen, skilt av et gjerde, hadde en plen han aldri brukte. Plena var bare der for å klippes, for å få utløp for dette behovet. Hver dag lot han roboten kjøre, mens han stirret på at den stusset de få stråene som vokste under hetebølgen, og like fullt gikk han over plena etterpå med en kantklipper så svær at den måtte festes til et magebelte, for at gresset skulle bli det han antakelig anså som perfekt. Det skulle nemlig gjøres grundig. Det skulle være golfplen. Det skulle være orden, som vil si: det ugresset vi liker, planter som vi selv har kjøpt. Kort sagt: det skal helst være dødt.
Plena hans var rett og slett en gressørken, brunt på brunt, og en ferieuke da han hadde besøk av sin røykende gamle mor, spurte han henne med genuin oppstandelse: «Hvorfor er det så tørt??», og dette mens han satt på huk og klipte ned restene av en vissen stikkelsbærbusk. Moren foreslo at han kunne vanne litt, midt i solsteika, at det var dét som skulle til, som om ikke alt vannet da bare fordampet på overflaten.
Det skulle være orden, som vil si: det ugresset vi liker, planter som vi selv har kjøpt. Kort sagt: det skal helst være dødt.
Selv skulle jeg gjerne foreslått at det hagen hans trengte var skygge og trær og å la gresset gro. At gresset er langt gjør plena selvregulerende, hindrer den fra å bli svidd, gulbrent mose; gresset gir sin egen skygge og isolerer bakken, og gir slik også et sted der både insekter og nakne føtter kan trives. Er det ikke ironisk, at de som vil ha plen også er de som hater gress? Jeg overhørte samtalen mellom mor og sønn mens jeg selv var ute og luket skvallerkål i skråningen der tiriltungen var på vei, men jeg visste at råd fra meg ville de aldri ta til seg, for i deres øyne var jeg utvilsomt et latterlig skue, jeg som dro opp planter for hånd, brukte tid på sånt i stedet for å meie det ned med en maskin og bli ferdig med det. De baksnakket meg faktisk åpenlyst, flirte og pekte, spurte til og med rett ut om de kunne ta litt på vår side av gjerdet, i sin underlige utålmodighet etter å utradere alt som freidig strakk seg to skjebnesvangre centimeter over bakken.
Dem om det. Jeg hadde lyst til å si noe om liv og død. Jeg hadde lyst til å si noe om at jeg ser at du røyker og at du liker å puste død. Jeg hadde lyst til å si videre at de lever og ånder for død, at de dreper med det motordrevne knivbladet, langt mer enn de aner, bare fordi de ikke klarer å styre sin egen kjedsomhet og virketrang, deres overspente ordenssans. Jeg hadde lyst til å si at det enkleste de kan gjøre for å få litt fred i sinnene, er å la klipperen stå en uke eller to, spare seg bryet, spare seg for svetten, for bensinen, for all den fordømte søndagsstøyen. Jeg hadde lyst til å si at de da også hadde spart ryggen og sin dyrebare tid, spart insektene, spart verden. Men plenklipping handler ikke om det, plenklipping handler om å ønske seg selv lidelse, å ha et tidsfordriv og tro at man utretter noe, å plage seg selv med vilje. Det må være en slags masochisme i det, fordi det å bare la være er så lett.
Men plenklipping handler ikke om det, plenklipping handler om å ønske seg selv lidelse, å ha et tidsfordriv og tro at man utretter noe, å plage seg selv med vilje. Det må være en slags masochisme i det, fordi det å bare la være er så lett.
Etter hvert kom det huseierne for øre at tomta etter deres syn var vanskjøttet; vi hadde ikke klippet grundig nok. En annen nabo på rundt 78 år tok seg dermed av det, kom slepende på hele tre klippere av ulik størrelse, som han brukte om hverandre og flatet ned hele hagen. Før han gikk i gang, fikk jeg en prat med ham, der det kom fram at han faktisk likte blomster, så han forsikret meg om at han skulle la blomstene få stå, vær ikke redd. Men så viste det seg at i hans øyne var ikke løvetann blomster, heller ikke kløver, ikke ryllik, ikke blåklokker, ikke følblom, ikke rødknapp, men prestekrage, ja dét var en blomst, de lot han få stå ensom på en øy av grønt i det som veldig snart bare ble et hav av brundødt gress. Dette er den største ironien, å gjøre alt dødt, fjerne gress, fjerne løv og kvist og hjemmehørende blomster, for så å spikre opp et Biltema-kjøpt insektshotell på garasjen i et villet ønske om å gjøre verden bedre.
Sånn kan det gå når man er forvalteren, med rett til å drepe, bare uten kunnskap om hva i helsike man holder på med. Hvorvidt noe liv er mer verdifullt enn annet, slik Lawrence argumenterer for (skjønt han nok ville tenkt at en gårdskatt er mer i live enn en som bruker søndagene på å klippe plen), det skal ikke jeg hevde noe om. Kanskje tror jeg ikke at en maur er mer verdt enn et menneske, men jeg tror også at det må bli slutt på at vi ikke vet bedre, at vi bruker vår uvitenhet som unnskyldning om at joda, mennesker er antakelig mer verdt som individer enn maur, mark og plankton, men enten vi vil det eller ikke, er livet sammenfiltret, et samspill, og de små krypene er langt viktigere i jordas kjede enn vi er. De kan leve uten oss, men vi kan ikke leve uten dem.
Kanskje tror jeg ikke at en maur er mer verdt enn et menneske, men jeg tror også at det må bli slutt på at vi ikke vet bedre, at vi bruker vår uvitenhet som unnskyldning.
Så lenge ansvaret lå på oss, lot jeg løvetannfrøene fly over gjerdet. Jeg lot bringebærbuskene spre seg i fred, i håp om at de en vakker dag ville plage naboen. Så lenge jeg kunne, la jeg meg ned med en bok i det høye, svale gresset på vår side, i skyggen av epletreet, og så på humlene som dyppet tunga i kløveren, så solfluene og oldenborrene og alt livet som virret og spiret, alt som rørte seg og kravlet og ynglet og vokste for hver eneste dag som gikk. Uansett hvor jeg snudde blikket, var det alltid noe nytt som dukket fram. Men så ble alt sammen fjernet, og holdt nede gjennom gubbenaboens tre ukentlige klippinger. Så viktig var det at hagen skulle være død. Så viktig var det å være på toppen og late som man holder orden på tilværelsen.
I Norge virker det ærlig talt ikke som om folk vil ha hage lenger; de vil heller ha penger. Hus selges, tomten stykkes opp og selges videre, for så å bygges ned, tettere og tettere. Man gidder ikke bryet, ser ikke verdien. Lyden av plenklippere er blitt lyden av sommer. Det er ikke livet lenger som summer, men motorer, redskaper, bråk fra tiltak, bygging, oppussing. Jeg kan ikke tenke meg noe tristere. Selv om det bare varte noen måneder, før alt ble meid ned og vi senere flyttet, vil jeg aldri glemme den tryggheten jeg følte dypt i kroppen av å være omgitt av summende insekter, og hvor lett det var å invitere dette livet inn i selv en byomkranset, såkalt pent opparbeidet hage. Når man bare lar det stå i fred en liten måned eller to. Så lett det er å redde verden; vi trenger bare å gjøre ingenting. Det får bli vår tankes helomvending.
Eirik S. Røkkum (født 1990) kommer fra Averøy. Han har studert filosofi, klassiske fag og litteraturvitenskap samt tatt et årsstudium ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. I 2021 debuterte han med langdiktet Kaskader av okser og aske, som ble nominert til Tarjei Vesaas’ Debutantpris. Røkkum har gjendiktet to bøker av T.S. Eliot til norsk, The Waste Land og Ash-Wednesday. Høsten 2023 utkom hans andre diktsamling, Grisens år. Røkkum ble i 2024 tildelt Stig Sæterbakkens minnepris for sitt forfatterskap.
BILDERETTIGHETER: Terje Visnes, Cappelen Damm
Forfatternes klimaaksjon takker Røkkum for bidraget til vår nye serie «Umistelig natur. Umistelige relasjoner».
//
Å anerkjenne noe – eller noen – som uerstattelig eller umistelig, kan være en transformerende opplevelse. Det er ofte her naturrelasjonen oppstår. Slike erkjennelser melder seg når kjærlighet, beundring og en dyp relasjon til en naturtype settes i kontrast til tap eller trusselen om det. Klodens umistelige natur, og den nærmest hellige kvaliteten på det vi respekterer, beundrer og opplever som verdig, forvandler oss til vitner og kan kalle oss til å virke som talspersoner, beskyttere, aktivister og forkjempere. Menneskeforakten i krigene som føres mot bl.a. ukrainerne og palestinerne er også en forakt for livet til fugler, pattedyr, insekter, jordbruk og planteliv. Kanskje kan større kjærlighet til og respekt for våre slektninger i naturen også bidra til en dypere begrunnet motstand mot krigens logikk, dvs. at hensikten helliger målet om total ødeleggelse, for å oppnå erobringer som eo ipso er en fornektelse av historisk kunnskap, ja av relasjonell kunnskap overhodet. Anerkjennelsen av det uerstattelige og umistelige kan markere begynnelsen på et paradigmeskifte.
Vi søker tekster som belyser skjønnheten, verdigheten, den vitale betydningen og den symbolske kraften til et bestemt landskap, en naturart, et økosystem. Vi oppfordrer til utforskning av det kritiske potensialet som ligger i ideen om det «umistelige» – som et motpunkt til den dominerende ideologien om erstatningsevne, bytteverdi og markedsdrevet logikk. Enhver sammensmeltning av estetisk erfaring, etisk motstandsarbeid og levende forbindelser til en natur som motstår forsømmelse og ødeleggelse, er verdt å skrive om og kultivere, også for å ære Thomas Hylland Eriksens livsverk som fikk sin kraftfulle avslutning med boken Det umistelige.
Red.
Tidligere artikler i serien:
Biskop Sunniva Gylver: Om Gud, natur, kontemplasjon og aksjon
David Zimmerman: Klyvnad och kärlek
Anders Dunker: Frem til Naturen!
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 