Dikt / Måne på flukt fra natta / Khaleda Froagh

Elva er elva

Her er de sultne så sultne

at de lokker biene inn i eget bryst

bare slik får de tak i honning

Så sultne at de syr munnen igjen

med bienes stikkende brodder

Tørsten har gjort oss til stein

I denne forventningsløse tørken

husker jeg lyden av fossende regn

I dette landet blir diktene tårer

som får trær til å sprute opp av jorda

Elva og jeg snakker samme språk

Elva er hjertet som holder alle tider våkne

Den er en uendelig klage

Den er en våken sang

Jeg går til elva

Elva er elva

som synger oss

/

Denne veien

Hva vil denne veien med skoene mine, nå igjen

Skoene mine må gå inntil aldri

Hva vil denne kjolen med kroppen min

Hvor lenge skal den henge på, hvor lenge, inntil aldri

Skoene mine og veien er de hjemløseste 

Hva vil de meg, mer hjemløshet, mon tro 

Å dilte etter dette eventyret er ikke vakkert 

Jeg går ut av veien uten magiske sko

Denne kroppen er nok, uten plot

Kroppen spiller ikke, spiller ikke roller

er ikke kostyme, har sin egen farge 

Nå må denne kjolen slippe taket

/

Regnets gamle språk

Den kvelden

var jeg like fortvilet som regnet var tungt

Den kvelden snakket jeg regnets gamle språk

Jeg fortalte jorda om sorgen min

Den kvelden sang jeg deg

med regnets tårer

Hørte du

mitt hjertes vannlilje den kvelden

Den som er gjemt i eksilårenes blanke tjern

/

Fra starten av

Fra starten av har jeg vært dette raserte landet

Fra starten av har jeg har vært tåkelagt og trist

Utsikten min er tom for fugl og måne

Jeg er ikke buret inne, jeg er buret selv

For en historie, begynnelse og slutt borte vekk

Romanen min er hverken komisk eller tragisk

Handlingen spriker

Tid og sted og troen min er stokket om 

Det som var min rolle tok de fra meg

Jeg er omringet av min tids troll

Selv om det ligger århundrer mellom oss

er jeg Tahmines datter

Jeg legger internett til side

og krysser ørkenen, når min elskede kaller

Jeg er ikke skapt av våren, ikke av høsten eller sommeren

Kanskje forblir jeg en hage full av vinter

Fra starten av har jeg bare hatt én skatt i meg

den at jeg er jord for dikt, at jeg er et rasert land

//

Khaleda Froagh (f. 1972) er en av Afghanistans fremste poeter med seksten utgivelser bak seg. Hun har en PhD i persisk litteratur og har vært foreleser ved universitetet i Kabul, redaktør og programleder på TOLO TV. Froagh har vunnet flere priser for sin poesi og forskning. Diktene hennes er tidligere oversatt til andre språk. I 2022 kom Froagh til Norge. Måne på flukt fra natta er hennes første bok på norsk.

Forfatternes klimaaksjon vil takke forfatter Khaled Froagh, gjendikterne og Aschehoug forlag for tillatelse til å dele diktene fra samlingen Måne på flukt fra natta.

Gjendiktningene er ved Inger Elisabeth Hansen, Mohammad M. Izadi og Khaleda Froagh.

Bilderettigheter: Linda Bournane Engelberth /Aschehoug

/ Tidligere dikt av Khaleda Froagh på vår nettside:

Daughter of War