The first thing I recall about pollution on the North Coast is not statistics, but a smell—a mixture of salt, decaying seaweed, and synthetic substances fermenting in the sun. It’s the kind of smell that clings to the deep recesses of your nostrils, like some unmetabolizable memory. Sometimes I think about the texture of it too—the way oil slicks shimmer with rainbow colors in tidal pools, deceptively beautiful, like a bruise. The way black tar sticks to the soles of your shoes, and you carry it home without meaning to, tracking it across clean floors.

In February 1977, a Kuwaiti oil tanker went down in the waters off northern Taiwan. I never witnessed that disaster firsthand, but its legacy persists. Those black things—heavy oil, lubricants, paint flaking from ship hulls—they’re like a curse that replays itself every few years. 2008, 2016, similar shipwrecks recurring again and again, different names, same script. Each time a hull splits, the leaked black liquid transforms the intertidal zone into an enormous specimen jar, fish and shrimp and crabs and shellfish encased layer by layer, like some absurd art installation.

I samiske Britta Marakatt-Labbas verk uttrykkes en blanding av protest, opprør, narrativ glede, samisk historie og feminisme i en estetisk-politisk motstand som bruker broderi, ett av de mest presise og strenge kunstuttrykk som finnes. Hun arbeider også med akvarell, tegning, litografi og installasjoner. Men det er broderi som er hennes kjennemerke. Sannelig får ikke også brev og brevskriving her en spesiell birolle, som vi skal se. Som kvinne tilhørende en minoritet og et urfolksamfunn har nok anerkjennelsen sittet ganske langt inne. Men siden hun begynte som kunstner på 1970-tallet, har hennes anseelse stadig økt. Etter at hun deltok på Documenta 14 i Kassel i 2017 og Veneziabiennalen i 2022, har den internasjonale berømmelsen også skapt ytterligere oppmerksomhet lokalt. Den svenske kuratoren, forfatteren og pedagogen Maria Lind bemerker at det å måtte få bekreftelse ute for å oppnå suksess hjemme er et tydelig tegn på provinsialisme. Det kan nok stemme, men Marakatt-Labbas berømmelse er ikke desto mindre et viktig løft for samisk kunst, kanskje især for yngre kunstnere og for motstandsarbeid innenfor mange sektorer.