Å formidle klima

Av Elisabeth Eide – Publisert 9. mai 2014

Preben Jordal er kritisk til Forfatternes klimaaksjon § 110b (Fka). Her er for mye føleri og selvtilfredshet, mener han. Jeg er uenig. Vi i Fka er ennå i en tidlig, søkende fase av vår virksomhet og vi har et langt mer variert innhold på hjemmesiden vår enn det Jordal formidler. Men snarere enn å polemisere vil jeg takke ham for å provosere til debatt om hvordan kulturarbeidere kan engasjere seg. Her litt om journalistikkens bidrag.

Jordal nevner «alarmisme» som et av flere kjennetegn ved det FKA 110b-forfatterne skriver. Det går en viktig, men noen ganger tynn grense mellom å formidle at klimaendringene er alarmerende og krever et større engasjement enn det vi har sett hittil – og en «ulv, ulv»-preget alarmisme. Et kjennetegn på alarmisme er, foruten dommedagsspråk, en absolutt sikkerhet der forskerne opererer med grader av usikkerhet. Et lærerikt eksempel så vi under København-toppmøtet i 2009. Da publiserte 54 aviser i 45 land på The Guardians initiativ, den samme lederartikkelen: «Fourteen days to seal history’s judgement on this generation». Datoen var 6. desember, forhandlingene i København pågikk, og forventningspresset var, tross advarende, realistiske røster, skrudd i været, Aviser fra Kina og India til USA og Canada – og Norge. (Dagbladet) ryddet forsiden.

Teksten brakte alarmerende fakta med henvisning til FNs klimapanels forrige rapport (AR4) til dels i et alarmistisk, affektivt språk. Men teksten inneholdt også håp og tro på at stormaktene skulle ta klimakrisen alvorlig. Optimismen gled over i naivitet da lederen konkluderte med at siden redaktører over hele verden hadde klart å bli enige om lederteksten, så burde statslederne klare det samme. I ettertid har initiativtaker og redaktør Ian Katz i et intervju med undertegnedesagt at dette stuntet langt fra hadde den virkningen avisen håpet. København-toppmøtet endte i fiasko, tross stort oppbud av statsledere.

En årsak til passivitet og likegyldighet hos mange kan være fjernheten til globale forhandlinger og politiske beslutningstakere. Mediedekningen av klimatoppmøtene kan, hvis den ikke følges opp med nasjonale og lokale utfordringer, gi illusjoner om at krisen løses via transnasjonale tautrekninger i lukkede rom der årstall, frister og ansvarsfordeling dominerer diskursen i et fagspråk preget av utilgjengelige akronymer. Som Bård Lahn skriver i boken «Klimaspillet», kan tallene som svirrer i forhandlingsrommene «ha bidratt til å gjøre diskusjonen om viktige klimaspørsmål fjernere og vanskeligere å delta i». Toppmøtene er ikke uvesentlige, men kan lett bli en sovepute. Det så vi nylig, da miljøminister Tine Sundtoft til gjentatte NRK-spørsmål om redusert norsk oljevirksomhet for å dempe klimakrisen, insisterte på å svare med å henvise til de internasjonale forhandlingene. Når et lands borgere ser at politikerne i liten grad prioriterer nasjonale tiltak for å løse et samfunnsproblem av første rang, kan de fristes til å tenke at mange av de alarmerende advarslene faktisk er – alarmistiske og virkelighetsfjerne. På den annen side kan eksempler på klimavennlig teknologi paret med eksempler på hvordan alle kan bidra, gi håp.

En underkjent faktor i klimadiskusjonen er politisk ledelse ved eksemplets makt. Norsk presse har lang tradisjon for å bidra med negative eksempler om politikere og andre ledere som ikke praktiserer det de prediker. Klimaspørsmålet nådde bare én gang forsiden i VG under dekningen av København-toppmøtet i 2009, nemlig da Jens Stoltenberg valgte privatfly fra Oslo til København. Hans årlige framvisning av sykkelentusiasme får ikke samme gjennomslagskraft.

Klimadekningen i norsk presse er – som i mange andre land – preget av det hjemlige politiske spillet, men også tidvis av journalister som forsøker å formidle et større bilde. Medienes prioritering varierer. Nyere, pågående undersøkelser, blant annet av klimadekningen under valget 2013, peker på et solid publikumsengasjement. Klima ble likevel ikke en hovedsak i mediene. Det kan skyldes at både medielederne og de politiske lederne undervurderer hvilken kraft som eksisterer «der ute», om det bare finnes vilje til å lede bort fra karbonsamfunnet. Å få fram denne kraften betyr arbeid på mange plan: med fagprosa, litterære essays, poesi og gravende, pågående journalistikk.

Det fins ingen enkel formel for hvordan forfattere og andre engasjerte samfunnsborgere kan bidra til et større klimaengasjement. Kanskje trengs i en tidlig fase den byggingen av forfatter-samhørighet som Jordal misliker. Kanskje betyr det noe for leserne som ser at et økende antall forfattere vil bidra til økt bevissthet om klimaendringene – og utfordre politiske ledere. Kanskje kan dette etter hvert også bidra til å påvirke journalistikken i retning av daglige konfrontasjoner mellom klimapanelets anbefalinger og ledernes tafatthet.

 //

Artikkelen står også i Morgenbladet. Se ellers Sidsels Mørcks innlegg i dagens Klassekampen, eller les det under FKA i media-fanen. Invitasjon til årsmøtet i Forfatternes klimaaksjon finner du i spalten Medlemmer/Foreningsnytt.