Paul Hawkin: Carbon: The Book of Life (2025). Viking Books.

Den som vil argumentere overbevisende for at en revolusjon er mulig, bør også demonstrere at den allerede er i gang, skriver vår anmelder. Det gjør Paul Hawken i Carbon: The Book of Life. Ved hjelp av undring, sanser og oppdagerglede leder forfatteren vei.

Den californiske miljøforfatteren Paul Hawken har bak seg ni bøker, er oversatt til tretti språk, og har bygget opp toneangivende miljøorganisasjoner. Tittelen på hans siste bok Carbon:The Book of Life er åpenbart en mild provokasjon.
Den spiller ironisk på det negative settet av assosiasjoner som har dannet seg omkring karbonet. Selv om vi godt vet at karbon er langt mer enn CO2-forurensning, at det er livets kanskje viktigste byggesten, er det som om karbonets problematiske og «skitne» former i forestillingene våre overskygger den livgivende funksjonen. Men de to sidene henger intimt sammen og Paul Hawken vet mer enn de fleste om dette; han har vært primus motor for to enorme bokprosjekter som begge handler om hvordan vi kan trekke ut og holde tilbake karbon fra atmosfæren, både gjennom sosiale, teknologiske og naturbaserte metoder.

Carbon er ikke en vitenskapelig, knapt nok en populærvitenskapelig bok om karbon. Den som ønsker seg noe slikt, kan gå til vår egen Dag O. Hessen og hans fortreffelige karbonbiografi C – The Many Lives of Carbon. Hawkens bok er snarere et alternativt portrett av klimabevegelsen, særlig hvordan denne har søkt en dypere og bredere naturorientering de siste ti-femten årene. Hawken har bevisst lett seg frem til stemmer som beskriver og hjelper oss å se den levende jorden. Poenget er ikke å vende blikket bort fra truslene og farene og ødeleggelsen, men ved å forstå og feire alt jorden er før – og til tross for – den den menneskeskapte ubalansen. Vi kan lære av den levende naturen på tross av og hinsides den globale opphetingen.

I valgkampen i høst (2025) kunne det virke som miljøspørsmål, klimaendringer og naturtap kom relativt langt ned på listen over viktige saker for mange, både politikere og velgere. Greta Thunberg-generasjonen var visstnok død (?), og NRKs store sak i fjor om «Norge i rødt, hvitt og grått» og 44 000 naturinngrep i Norge på fem år, glemt. Det offentlige ordskiftet om dette virker stadig mer polarisert og svart-hvitt, selv om alvorlighetsgraden og kompleksiteten ber om en samtale der vi sammen leter etter en felles forståelse av hva som står på spill: Viktige perspektiver og spørsmål fra ulike folk, fagfelt og politiske ståsteder.

Uttrykket «alt henger sammen med alt» kan vel ikke tilskrives vår tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, men hun gjorde det allment kjent og brukt. Og alt henger virkelig sammen med alt, i hvert fall når jeg som teolog reflekterer over dagens mest brennende utfordringer. Liv, bærekraft, fellesskap, rettferdighet, folkehelse, fred og konflikt, migrasjon –  alt påvirkes av menneskehetens evne til å verne om det som i min religiøse tradisjon kalles skaperverket, og som vi alle er del av og avhenger av.