BLIND FLEKK

Av Ellen Grimsmo Foros

Lenge trodde jeg at det var noe galt med føttene mine. Vrista føltes så brei, som om den folda seg ut i ei vifte, slik den gjør hos vadefugler.

Samme hvilke sko jeg prøvde, for jeg ville jo ikke kjøpe fotformsko i spesialbutikk heller, så kom lilletåa i klem under de andre tærne. Denne trengselen forplanta seg oppover i bein, hofter og rygg, og skapte muskelknuter og leddsmerter.

Så ble jeg kjent med en mann som arbeida på løpelabbet og hadde sett mange føtter og mange sko. Han kunne fortelle av nesten ingen sko som produseres og selges, ikke engang på løpelabbet, er formet etter den menneskelige foten. De er alle for smale foran, slik at enten stortå eller lilletå havner i klem, og at dette gir folk muskelsmerter og leddproblemer. Ta bare begrepet fotformsko, sa han, hva forteller vel ikke det om at de fleste sko ikke har fotform.

Jeg led altså, og skosalg og skoproduksjon lider altså, under en blind flekk. Fysiologisk dekker begrepet det feltet i øyet vi ikke klarer å se med. Billedlig kan blinde flekker være sammenhenger som burde være opplagte, men som vi har et kortsiktig behov for å overse. Jeg skal komme tilbake til skoene, men først et sprang uten sko: Hvorfor tar det slik tid å få på plass effektive tiltak mot klimaendringene? Lider klimadebatten under noen blinde flekker? Og hvem er jeg til å påpeke det?

LIDER KLIMADEBATTEN UNDER NOEN BLINDE FLEKKER?

Den eneste perioden etter krigen at klimautslippene har gått ned i den vestlige delen av verden, var under finanskrisa. Da økonomien tvang oss til å senke vareforbruket og energiforbruket, som i et internasjonalt og historisk perspektiv, ja i alle perspektiv, er enormt høyt og har fortsatt å øke lenge etter at flertallets behov er dekka, gikk utslippet av klimagasser for en gangs skyld ned. Hvorfor tar vi ikke konsekvensene av det og utformer en politikk for å senke produksjon og transport ned til et nivå som er mindre skadelig for miljøet, men hvor våre viktigste behov er dekka?

Tiltak som ikke omsettelige personlige og nasjonale kvoter for energiforbruk og energiproduksjon, høy skatt på produksjon og forbruk av luksusvarer, kraftige begrensinger av trafikk, redusert arbeidsdag uten lønnskompensasjon, grep for et mer arbeidsintensivt jordbruk (Randen 2015) og innføring av toll på produkter fra land uten effektive klimatiltak (Hansen i siste Vardøger)? Systemkritiske perspektiver har i flere tiår blitt ignorert i miljødebatten, skjøvet ut på sidelinja som uhørte.

For kan vi ikke bare satse på fornybare energikilder? Vil det ikke i en vekstøkonomi og en forbrukskultur være lettere å få gjennomslag for det, enn for å senke produksjonen og forbruket av varer og energi? Det kan hende, men spørsmålet er om det er like effektivt. For det første har også alternativ energi miljøkostnader, i form av ødelagte landskap og beslag av råvarer. Jeremy Rifkin (1989) viste for eksempel at om 2,5 millioner husstander skulle dekke sitt energiforbruk med solenergi, ville det kreve mer platina enn det som ble utvunnet på verdensbasis.

For det andre vil det ta tid å bygge ut ny energi. Per Bjørn Foros (1996) hadde et regnestykke hvor det gikk fram at om vi skulle dekke halve verdens elektriske energiforbruk med sol om 100 år, måtte vi hver dag bygge ut i like stort omfang som to norske vannkraftverk.

For det tredje, hva hjelper det å erstatte energikildene om forbruket fortsetter å øke. Heller ikke energieffektivisering kan måle seg med å senke vare- og energiproduksjonen. Tinberger og Hueting (1992) viser til at økninga i energiproduktivitet er bortimot 2% årlig. Veksten i Norges BNP var i fjor på 2,3%. Utslippene knytta til økt produksjon overstiger dermed gevinsten ved å utnytte energien bedre.

BERØRINGSANGST OG KLAR TALE

Hvorfor tar det slik tid å få med befolkning, politikere og næringsliv på dette perspektivet, som etter et par raske nedslag i kjensgjerninger virker så innlysende? Næringslivet ønsker sjølsagt å selge flest mulig produkter, enten det er medisiner mot malaria, olje og gass, eplekjernehus-fjernere eller blinkende joggesko. Men kan hende ville ei sterkere regulering av produksjonens omfang hindre økonomien i å løpe løpsk med destruktive finanskriser som utfall?

Mye av berøringsangsten vår handler vel om en ubevisst sorg over miljøproblemene og en redsel for framtida, heller enn om egoistisk klynging til overdreven velstand.

De grønne er foreløpig partiet med klarest tale og de øker i oppslutning. Kanskje er mange av velgerne lei av en klimadebatt som roter seg bort i liksomtiltak som regnskogsfond og kvotesalg? Kanskje er det tyngre å gå rundt å bære på en visshet om at vi volder skade, og på byrden av det vi ikke snakker om? Enn å ta skrittet inn i ærlig bearbeidelse av problemene og en åpen debatt om reelle løsninger?

Tilbake i skoene. Hvilke skjulte eller åpenbare behov har vi for å selge og kjøpe vonde sko? Sko som smalner foran opplever vi som flatterende, kanskje av evolusjonspsykologiske grunner. Og skal vi selge sko, skal vi selge folk flere sko enn de trenger, prinsippet vår økonomi er bygd på, må vi appellere til det estetiske.

Da jeg endelig oppdaga denne primitive sammenhengen og begynte å gå i gummistøvler, var det en lettelse. Nå bekymrer jeg meg litt for min appell på kjønnsmarkedet, men hvis også naboen legger om, er vi aktuelle for hverandre. Og så unner jeg meg å gå i vonde sko på fest.

//