Bor vi i feil fortelling?

Av Erland Kiøsterud

 

Klimaet har tippet over, temperaturen stiger, havet stiger, ekstremværet øker og avlinger går tapt, polarisen og permafrosten er i ferd med å tine, ørkener brer seg. Om hundre år kan vi ha klimaflyktninger, dyr og mennesker på vandring etter vann og mat, etter et sted å leve – dyr og mennesker som i årtusener har bodd og virket i havkanten eller i ørkenens utkant og som av klimaendringene er drevet på flukt fra sitt habitat fordi deres livsverden er gått tapt, den finnes lenger. Vi kan bli vitne til migrasjoner som vi ikke har sett maken til. Noe alvorlig er i ferd med å skje.

For også artsmangfoldet har tippet over. Hvert år forsvinner nye arter fra kloden med alarmerende fart på grunn av overbeskatning, innføring av monokulturer og veier, hus og industrier som brer seg utover større og større deler av biotopen vi menneskene deler med alt levende. Fenomenet har av amerikanske forskere fått betegnelsen The Sixth Extinction, den sjette utryddelsen. Spesielt for den sjette utryddelsen er at den i motsetning til de fem foregående ikke er forårsaket av utenforstående geologiske eller atmosfæreiske endringer. Den sjette utryddelsen er, i likhet med klimaendringene, menneskeskapt.

Det er selve balansen på den skjøre biotopen vår som har tippet over, den naturen menneskene og dyrene er helt avhengig av, selve livsgrunnlaget, det som har skapt oss og opprettholder oss, er truet med ødeleggelse. Lidelsene en fortsatt utarming vil kunne skape er knapt mulig å forestille seg. Konfliktene som kan oppstå om de få ressursene som er igjen er konflikter vi ikke har lyst til å se for oss. Kloden er inne i en dyptgående vending.

Det eneste som ikke har tippet over er politikerne, de ansvarlige, vi, mennesket, som kunne ha gjort noe med situasjonen. Vi fortsetter som før, som om ingen ting har skjedd. Når det gjelder avgjørende handling, som faktisk kunne reversert utviklingen, er det ikke noe egentlig omslag å registrere. Vi flikker på overflaten av problemet, men vi er ikke i stand til å handle dyptgående og adekvat i forhold til situasjonen.

 

Vi vet hva som skjer, vi vet at det skjer. Vi har kunnskaper nok om endringene kloden gjennomgår, og vi har tilstrekkelige redskaper til å stanse eller reversere utviklingen. Hvorfor fortsetter vi med å ødelegge den sårbare biotopen vi er helt avhengig av, utslette artene, pine ut jorden, forgifte atmosfæren? Vi står ansikt til ansikt med en utvikling vi vet ikke kan fortsette. Hvorfor greier vi ikke å handle?

 

Demokratiet og livet har noe slående til felles. Det er med demokratiet som med livet og kjærligheten, det må holdes levende for å være et demokrati. Demokratiet må utøves, fylles med liv og innhold, aktiv deltagelse og engasjement for å forbli et demokrati, hvis ikke forfaller det til et innholdsløst skall: før vi vet ordet av det kan det demokratiet som i går ga oss selvbestemmelse og frihet fra undertrykkelse være de mektiges redskap, et skuebrød for en konsumberuset befolkning som tar til takke med brød og sirkus.

Uten nærvær, omsorg, gjensidig deltagelse og tilstedeværelse dør kjærligheten. Ingen ytre kraft eller tomme formularer kan opprettholde kjærligheten eller demokratiet for oss.

Menneskerettighetene, som skal sikre ethvert menneskes rett til et verdig liv, er ingen ting verdt så lenge ingen stanser opp når de ser at det ligger en flyktning på gaten, bryter ut av flokken, tar seg av den ulykkelige, gir henne vann, mat, husly, muligheter til å delta.

Vi kan vedta alle de lover og paragrafer vi vil for å redde klimaet, men blir ikke paragrafene fylt med realiteter, med handling, mening og engasjement betyr paragrafene ingen ting og kan, som demokratiet, fort bli tomme formularer, falsk trygghet. Vi har jo lovene og teknikken til å endre utviklingen. Ved hjelp av næringslivet skal dette gå bra.

Når ingen ting skjer, er det kanskje fordi vi ikke har behov for at det skal skje noe?

 

Det er og blir en ubehagelig kjensgjerning at mennesket, for å fungere, må forsvare de handlingene det foretar seg for å kunne overleve; vi må forsvarer den fortellingen vi handler innenfor, hvis ikke greier vi ikke å handle. Vi er, for å bevare vår forstand, nødt til å oppleve den virkeligheten vi agerer innenfor som rasjonell, hvis ikke blir det umulig å leve. Selv fortellinger og tankestrukturer som har låst seg fast og som ikke lenger tjener hensikten sin, ja, som til og med er blitt forvrengte, blitt totalitære, kan vi fortsette å bo og virke i, fordi vi ikke ser alternativene.

Vi kjenner alle igjen disse totalitære samfunnsformene når vi får dem på avstand, og ryster på hodet av dem, hvordan var det mulig.

Årlig blir nærmere femti milliarder sansende, følsomme dyr med like rike livsverdener som menneskets brutalt sperret inne, tvangsforet i fabrikklokaler uten lys, luft og muligheter til utfoldelse, for etter kort tid å bli sendt rett i døden. Monokulturer og industriell stordrift utarmer klodens jordsmonn, skogene hugges ned. Biotopens ikke-fornybare ressurser plyndres rått. Karbonutslippet øker daglig, ozonhullet er allerede skapt. Gamma- og betastrålingen svever rundt i luften etter atomutslippene våre. Artene utslettes.

Mens vi går ute i skogen og nyter naturen, dør kloden rundt oss. Drapet, driften, brutaliteten har et militært preg, og foregår under dekke av frihet.

 

Våre forfedre og mødre forbrukte et sted mellom 2000 og 3000 kilokalorier av biotopens ressurser hver, per dag. Med Moseboken gir Gud mennesket rett til å råde over alle dyr og planter på jorden. I Amerika er det daglige forbruket nå 230 000 kilokalorier per person.

Er livsformen vår blitt så viktig for oss, blitt en så inngrodd del av oss, at vi må lukke øynene, stenge for innsyn i de totalitære strukturene som gjør den mulig?

Eller har måten vi forbruker biotopen på ført til en slags avstumpning, en avstenging av følelseslivet vårt, tvunget frem en adskillelse i oss fra den naturen og det livet vi er avhengig av?

Vi vet hva kjærlighet er, vi kan ordene. Er det slik at vi ikke lenger greier å fylle dem med handling, med ømhet, omsorg, lytting, engasjement, nærvær, tilstedeværelse?

Er det demokratiet som vi har frigjort oss igjennom, og som vi i grunnlovsjubileet hyller, i ferd med å bli et hult skall, et tomt ritual som skygger for en dyperegående forståelse av hva vi gjør med biotopen?

Er vi, fordi vi ikke ser det totalitære ved vår egen livsform, i ferd med å undergrave ikke bare friheten og demokratiet vi setter så høyt, men selve grunnlaget for det?

Er fortellingen som i går brakte oss frihet og velferd forvrengt og i ferd med å bli kilden til morgendagens lidelse og undertrykkelse?

Står vi fast i – bor vi i feil fortelling?

 

Hver gang mennesket har endret produksjonsmåte, som i neolittisk tid, eller gått inn i en ny historisk bevissthetsfase, som i aksetiden, har mennesket endret forestillinger og fortelling for å tilpasse seg ny virkelighet, nye handlingsmønstre.

For å gjøre demokratiet levende igjen, for å fylle lovene som skal ivareta livsmiljøet med handling, for selv å bli levende igjen, har vi kanskje ingen annen vei enn igjen å kople oss opp til naturprosessene som har skapt oss og som vi er avhengige av? Ikke for å bli bedre mennesker, det bør vi ikke ha for store forhåpninger om, men for å komme ut av den avstumpetheten som i dag driver biotopen inn i mer og mer destruktive baner.

Å gjenvinne kontakten med det som lever, også med det ubehagelig i det levende; døden, forfallet, skrøpeligheten, å se oss selv igjen i det forsvarsløse, kan oppleves som et sivilisasjonstap. Men de som har forsøkt, de som har erfaring med å kople seg opp igjen til livet og dets sårbarhet, melder om berikelse. De har hverken sluttet å tenke, arbeide eller å nyte livet.

 

Jean Jacques Rousseau og Karl Marx observerte eneveldet og industrialismen i sin egen samtid og skrev frem forestillinger og visjoner som ga grunnlaget for den frigjøringen arbeiderklasse og enkeltindivider i dag nyter. Aleksandra Kollontaj og suffragettene skrev frem visjoner som den undertrykte kvinnen kunne identifisere seg med, frigjøre seg og realisere seg gjennom. Disse fortellingene – til Rousseau, Marx, Kollontaj, suffragettene – skapte, med alle sine begrensninger, ny bevissthet, forståelser, håp, verdener, nye rom å handle innenfor. Det var ikke slik som adelen, prestene, mennene sa. Noe annet var mulig.

 

I sin bok Religion in Human Evolution skriver den amerikanske sosiologen Robert Bellah historien vår fra det første livet på kloden og frem til det Karl Jaspers kalte Axial Age, aksetiden, denne avgjørende perioden i menneskets historie mellom åtte og fire hundre år før vår tid da skikkelser som Buddha, Laozi, Konfucius, Elias, Jesaja og Sokrates sto frem, og med nye forståelser av rettferdighet og frihet brøt med det forstenete samfunnet de levde i.

 Er endringene biotopen i dag gjennomgår så dyptgripende, av slike dimensjoner, at vi må se oss om etter nye forestillinger som kan frigjøre oss fra det grepet vår destruktive livsførsel har fanget oss i – lete etter fortellinger som kan hjelpe oss til å bringe vårt forhold til vår omverden og oss selv over i en ny fase?

Kan vi, ved å forske på vår egen historie, som primater, jeger- og sankere, jordbrukere, arbeidere, nomader, ved å skaffe oss kunnskaper om våre biologiske, bevissthetsmessige, religiøse og sosiale reservoarer – om potensialene i dem, skape nye rom og bilder? Kan vi se for oss en tid der vi reforhandler vårt forhold til naturen, dyrene, oss selv, en tid hvor vi henter opp nye og gamle innsikter, finner ut når og hvor det gikk feil, utdyper oss selv som en del av livsveven og gjenvinner vår skyldfølelse ved drap i en fortelling der mennesket ikke lenger er den forstenete herskeren, men biotopens vokter?