Elva er elva

Her er de sultne så sultne

at de lokker biene inn i eget bryst

bare slik får de tak i honning

Så sultne at de syr munnen igjen

med bienes stikkende brodder

Tørsten har gjort oss til stein

I denne forventningsløse tørken

husker jeg lyden av fossende regn

I dette landet blir diktene tårer

som får trær til å sprute opp av jorda

Elva og jeg snakker samme språk

Elva er hjertet som holder alle tider våkne

Den er en uendelig klage

Den er en våken sang

Jeg går til elva

Elva er elva

som synger oss

Les mer «Dikt / Måne på flukt fra natta / Khaleda Froagh» →

det første vitnet

graver hørselsporet

synshinnepuster 

i bladspeilet

skysamler og vingevender

deler stemme 

ikke språk 

Les mer «Fire dikt / Casper André Lugg» →

brennmaneten lyser
som en undersjøisk sol

om du berører fangtrådene
vil du kjenne smerten

fra en brann som tok fyr
for 500 millioner år siden

jeg svømmer mot maneten
vil kjenne det vonde

flytte seg
til et annet sted

Les mer «Jon Ståle Ritland / Fire dikt» →

Januar

Den gamle snø-

skuffen. Først faren

min. Og nå meg.

Januar. Hun

skriver navnet sitt i snøen

på en gravstein.

Så grønt det grønne

er, når alt

er svart og hvitt!

Les mer «Haiku / Joakim Kjørsvik / År og dag» →

Alfonso stilles til ansvar

Dere var så jævlig utrolige alle sammen,

den morgenen arrestasjonene begynte:

mennene våre, som pleide å være redde og holde seg i sengen, står nå rake som menneskelige master –

døvheten strømmer gjennom oss som en politifløyte.

Jeg

er vitne til at:

Les mer «Ilya Kaminsky / Tre dikt fra Døverepublikken / gjendiktet av Eivind Aalen Øi» →

Ghost orchid Epipogium aphyllum

The nightingale, Luscinia luscinia, sings so loudly that it can be heard at a distance
of two kilometres. Its song carries over the foliage of the trees,
over the stream and the fields, towards the moss-covered floor of the old-growth forest.

So high and clear is it that the small bird can sing forth ghost orchids there,
an orchid without chlorophyll and with a transparent bare stem
and ethereally beautiful white flowers, as if they were from another world.

And perhaps it is only the seldom performing nightingale,
it also in brown camouflage and unassuming in the June night, that can entice
the ghost orchid’s white, translucent flowers, those still very unfinished in their capsules
underground, sheathed in fungus strands and tangled roots.

For when other birds are silent, the nightingale sings its own name in the direction of the old-
growth forest, luscinia luscinia, and we dream along with it, half-hypnotised
by the insistent tempting of the ghost orchid, until the brilliant light of morning
catches hold of us and wrenches us out of all tendencies towards excessive enthusiasm, for
the forest stands there, silent and unoffending.

That is why we write urgently to the members of parliament about the concern we feel
for the natural forest and for all the endangered species there.

Before that, we have reluctantly, but for strategic reasons, had to reject the first
distraught request which insisted on immediate action, and in additions was couched
in insanely overdone turns of phrase.

So we write to the Standing Committee on Energy and the Environment, objectively and soberly
this time, though well aware that a wild rebellion is smouldering.

Les mer «Torild Wardenær / three poems // translated by John Irons» →

زمان

Time

این شعر مهربان نیست با کلمات

نا تمام می ماند مدام

مثل من که مهربان نیستم با خودم

با نبض زمان می دوم

از نفس می افتم

و روز های پر شتاب بیقرار

می گریزند از برابر چشمانم

تند حرف می زنم

تند راه می روم

چقدر از نبض زمان عقب مانده ام!

این دویدن ها مرا به هیچ جا نرساند؟

تکیه می دهم بر دیوار زمان

نگاه می کنم به صبحگاه سرد بارانی

که گویی عکسی از دیروز است

آویخته بر پنجره ی امروز

مرز های زمان در هم می شکند

گذشته فرو می ریزد چون دیواری

و پیش رو

زمینی است که زیر پایم  می لغزد

اتفاق های بسیاری ناتمام مانده اند

نمی توانم این راه را دوباره بروم

بنشینم پشت میز

و همین شعر را تمام کنم.

Les mer «Tre dikt / Mariam Meetra // Gjendiktet av ariel rosé og Aina Villanger» →

Can only a tree launch such an onslaught, standing suddenly and confronting the world with the grandeur of its greening? After the long winters, the hailstorms, the snow, the barren stretches, the solitary standing in the freezing moments—how profound is the faith of the tree in simply remaining rooted!

It is this faith that shatters time, cradling the sun in its embrace. Branches stretched wide, green and infinite, welcoming the rain’s kisses…

But let us not think of the tree. I think instead of a kiss—a girl who, for the first time, kisses her beloved on the street and then blossoms, becoming fruitful and magnificent. I think of the street, where I have never kissed anyone. How mournful the trees of our streets must be, for they have never witnessed a girl’s kiss under the shadows of the trees …

Les mer «Two poems / Somaia Ramish / In the delirium of a tree…» →

Menneskeomkved // Gjendiktet fra fransk av Naïd Mubalegh


J’ai faim
j’ai dû tuer pour vivre
j’ai nommé dieu et déesse
l’animal sacrifié par ma main
puis j’ai mangé à ma faim
alors j’ai donné à dieu et déesse
visage humain
puis j’ai eu faim d’avoir faim
faim de tout et de rien
faim de règne
je suis humain

J’ai soif
j’ai bu le lait de ma mère
le sang des bêtes
saigné la terre
et puisé
jusqu’au-delà des abysses
épuisé la mer
de mes deux mains

Je ne sais pas panser
les plaies de demain
je ne sais plus penser
l’humain

Les mer «Refrain Humain / Aurélia Lasaque» →

Marianna Kiyanovska

nye dikt

jeg dokumenterer

den første dagen av evakueringen

jeg blir ikke kvitt sulten etter å skrive

faste orogenese krig

per definisjon en forhorning av vev

forslag til salving

en gutt som kunne spise

så mye sprukket is

så mange trær som ble slått

så mange 

har fortsatt litt tid

etter lignelsens logikk

den andre dagen av evakuering

sluttet kroppen min å vokse

men hjertet er fortsatt varmt, det banker

lunken te uten sukker

terra firma er beleiret av vann

Les mer «Oksana Maksymchuk / Ukrainske dikt / Marianna Kiyanovska» →

Grense én: Naturmangfold

I dette habitatet, Moss og omegn
her blomstrer ville epler og moreller.
Maur og meitemark er livets vårtegn
og hvitveistepper ispedd gule bjeller.

Men natta blinker i et skremmebilde:
døde dyr og hvite tre-skjeletter.
Skogen var et overdådig gilde.
Hvilken tid er dette — er det etter?

Er alt jeg tror og tenker, giftig løgn?
Når jeg ser i speilet, er det meg?
Telles ikke dagene i døgn?

Hva kan vekke kamplysten og gløden?
Stien min er undergangens vei.
Jeg eier ikke språk for massedøden.

Les mer «Agnar Lirhus / Planetens tålegrenser *» →

VI FÖRTJÄNAR EN BÄTTRE DÖD

Vi förtjänar en bättre död.
Varje kropp är förvriden och vanställd
och broderad med kulor och splitter.
Våra namn uttalas ständigt fel
på radio och teve.
Fotona som täcker våra väggar
bleknar och tynar bort.
Gravstenarnas inskrifter försvinner
täckta av fåglarnas och kräldjurens skit.
Ingen vattnar träden som skuggar
våra gravar.
Den gassande solen har dränkt
våra ruttnande kroppar.

Les mer «Mosab Abu Toha / Saker du kan hitta gömda i mitt öra // Video» →

Güiria

(10°34′26.4″N 62°17′53.88″W)

Den kommunale kirkegården i Güiria

ligger to kvartaler fra havet,

eller tre, hvis du tar den lange veien.

Du ser det hvis du snur deg mot øst:

En gråaktig masse som reiser seg

som om den var én eneste

bølge, én eneste brennende knyttneve.

Les mer «Adalber Salas Hernández / Dos poemas/ To dikt // Oversatt fra spansk av Signe Prøis» →

Caracas

Befalingen er å legge av sted snart

med øyestenene våre

med blomstene fastklemt i halsen

for ikke å skrike

Og ta vare på de hellige skriftene

og stedene som ligger i aske

de døde, parkene og kjæledyrene

til vi vender tilbake fra frykten

Les mer «Sonia Chocrón / Suite poetica / Diktsuite // Oversatt fra spansk av Signe Prøis» →

Photo: Chih Yuan Wang

彈塗魚的邊緣
在海水與溪流的擾動處
沼澤隱沒紅樹林間
一池塘水正仰望著天空
望不見雲層之上的人造衛星

候鳥正在行經島嶼的上空
翻覆牠們的明與暗
集體展現出
與濕度、溫度跟風向的和諧
可能如謎語般被書寫
可能如沉默般留下一道縫隙
瞬間消逝

Les mer «Enkaryon Ang / 從水跡出發 / Departing from the Water’s Trace» →