I COME FROM A PLACE SO DEEP INSIDE AMERICA IT CAN’T BE SEEN / Kari Gunter-Seymour

I COME FROM A PLACE SO DEEP INSIDE AMERICA IT CAN’T BE SEEN

White oaks thrash, moonlight drifts
the ceiling, as if I’m under water.
Propane coils, warms my bones.

Gone are the magics and songs,
all the things our grandmothers buried–
piles of feathers and angel bones,

inscribed by all who came before.
When I was twelve, my cousins
called me ugly, enough to make it last.

Les mer «I COME FROM A PLACE SO DEEP INSIDE AMERICA IT CAN’T BE SEEN / Kari Gunter-Seymour»

Morgun í mars / Video // Guðrið Helmsdal

Morning in March

Morning

in March

My heart

an oystercatcher

Flying

to you

Les mer «Morgun í mars / Video // Guðrið Helmsdal»

det sitrer i systemet / Mette Moestrup

Fotograf Mikkel Tjellesen / Digt oplæst af systemstemme (Sara) *

det sitrer i systemet af afmagt over systemet

en grønglimtende busk 

et sølvfarvet tog

som suser forbi

det skælver i systemet af afmagt over systemet 

busken svajer i vinden

det sitrer ryster i nervesystemet

virrer med grenene  

vindspils-klirrende 

fint og skarpt som barberblade 

Les mer «det sitrer i systemet / Mette Moestrup»

Rúni Weihe / Dikt

Ud for bygdens mole ligger en foderstation og

pumper mel ud i opdrætsringe. Om natten anes

ringenes dybde; lysstofrør lyser op ulmende grønt

og blåt, aftagende nedad mod fjordens bund.

Og laksene ses som sammenvævende skygger.

Ringene er nedsænkede, flydende brønde. Melet

som pumpes ud uafbrudt, og som samler sig på

fjordens bund, en dyne.

Les mer «Rúni Weihe / Dikt»

Marc Harshman / A Breach

A BREACH

We are engaged in a great civil war
over the future of the land
upon which this nation of varied peoples stand,
of the land that has up to now nourished
and nurtured the people who
borrow from it their sustenance
– Anonymous

Open now the crystal fountain,
Whence the healing stream doth flow.   
– William Williams 1717-1791

THROUGH A LITTLE HOLE        

I        

            It’s been hand-signals, shouts all afternoon but now Roy lets in the clutch, turns the key, and the whirring slap of the Allis Chalmers’ idle is stilled.  I can hardly see for the sweat, brush the chaff from my sleeve, and drag the flannel across my face.  I notice Roy lift his cap to do the same.
            The sudden silence is godly.  Thunderclouds are lifting in the west.
            Good thing we got her done.
            I nod my head—too whipped to speak:  three hundred bales, two men, and this last sixty yet to get to the barn and into the mow.
            Roy’s eighty-two, but he slips off the metal seat like a teenager and lopes toward the trees below the far side of the knoll.  His back to me, he lifts a hand for me to follow.  Though I didn’t think I could move, I tramp behind him several hundred yards into the shade but even here it’s still hot—ninety degrees forecast—perfect for hay but takes it out of you.  I’d hayed with Roy several summers but never this back field off the point.
            Though we descend lower along the hill, we’re not headed for the run.  Eventually, he stops:  Listen.  And when the cicada overhead cuts its droning screed, I hear it, a steady, small splashing onto stone and, ducking under a tangle of briars, there’s the spring flowing out of its metal pipe.  I learn later Roy’s dad set it half a century ago into this mossy sandstone bank our path had skirted these last few minutes.  Looped over a sycamore branch hangs a single, blue enamel cup.  Roy’s bony, bronze hand slips it off, fills it, and hands it to me— holy hell, is it ever cold…  I have to sip to keep it from numbing my teeth.  But …my lovely Jesus – how can water be this sweet?  
            For the first time in hours, I cool off and, handing the cup back to Roy, slip down, my back against the uneven bank and feel my shoulders loosen, and I breathe.  We sit like this for a little eternity, lulled by the sound of this liquid God-gift, crystal-pure, raw- perfect and sacred water… I will remember this.  Even hours later, scratchy, throwing that last bale into the dark corner of the dusty mow, I will remember and know my thirst was slaked…. by water pouring free through a little hole in a pipe, through a little hole in the earth.

.

.

Les mer «Marc Harshman / A Breach»

Dikter / Sigrun Bragadottir

En gnista från en avverkningsmaskin. Branden som får kroppen att värka av liv. Vakna, älskling det är dags att vakna, mjukt så mjukt. Spindelväven mellan skåpluckorna i hembygdsgårdens kök. Storkok är svenskans vackraste ord. Mätta alla magar, ett sätt att komma samman: en nationell kris.  Och skämtet, det osmakliga skämtet om eld-slukande gycklare utmed vägen, fri-cirkusgruppen som bara ville väl, som tappade facklan i dikeskanten. Sch sch.  Gnistan från avverkningsmaskinen eller tåget mot järnvägsspåret. I luften står röken tät, utmanar solens otröttliga sken, vid varje insjö leker barnen.  
Hur ljummet vatten omsluter kroppen, en så söt omfamning sedan huvudet under – vatten som ett ljud av liv och däri simmar snokarna förbi.  
Elden är så nära. Stäng ventilationsluckan, eventuellt evakuera. Gnistan från hästens hov eller grillkolen.  
Brandmän från angränsande län. 
”Stora starka karlar och jävligt duktiga tjejer, det ska jag säga”, matmor i stor intervju. Om inte matmor är svenskans vackraste ord? 
En nationell kris, eventuell evakuering, branden som i en triangel om byn. Sch sch, vakna, vakna min älskling branden får det att värka av liv. Huden svedd och torr, lite Aloe Vera på det.  
Himlen mulnar, håller regn, åskan hänger lågt och slår ut: blixten som gycklarens fackla i dikeskanten. Regnskuren som initiativet till ett – av föräldrarna – stoppat vattenkrig. Sätt hårt mot hårt, eld mot eld, öga för öga, tand för tand. Branden får kroppen att värka av liv. Var det gnistan från en avverkningsmaskin?  

Les mer «Dikter / Sigrun Bragadottir»

ennå / Wera Sæther

1

først sakte

nede

nær lydgrensen

så storme

men uten skrekk

løpe

om så på kne

vi som kan puste

danser for isen

tirilltunger

steinsopper

sisiker

ennå

Les mer «ennå / Wera Sæther»

Rasmus Lund / Digt

kære corona

virus betyder gift

på menneskesprog

men du er ikke en gift 

for denne planet

.

du er en del

af klodens immunforsvar

du er moder jords 

modgift mod mennesket

Les mer «Rasmus Lund / Digt»

SPEILET VET IKKE. HAVET VET / JAN ERIK VOLD

TEMPEL
klokkene klang. Buddha 
smiler. Jesus
blør. Buddha

snakker
om 
lidelse. Jesus
om 

frelse. Buddha 
snakker om veien. Jesus
om
målet.   

Les mer «SPEILET VET IKKE. HAVET VET / JAN ERIK VOLD»

Habakkuk / Ishion Hutchinson

Ishion Hutchinson was born in Port Antonio, Jamaica. He is the author of Far District and House of Lords and Commons. Hutchinson directs the graduate writing program at Cornell University.

Les mer «Habakkuk / Ishion Hutchinson»

Lars Skinnebach / Bag os den verden

Datid tilhører kroppen, nutid tilhører sindet. Tiden er ikke til at advare længere, det er tid til handling. Vi behøver hvert strå.

Bag os den verden. Verden. Alt tyder på, at det er en religion vi har brug for, at de politiske systemer ikke magter at forhindre katastrofen. Er det bedste vi kan gøre at vente? Lære de gamle håndværk? Meditere? Tænk ikke på, hvem der skal skaffe os maden, ikke tænke på det, eller tænk på det. Bliv selvforsynende i det omfang du kan være det, byg et drivhus eller dyrk grøntsager i din vindueskarm, i huset, i lejligheden, i skuret. For eksperimentets skyld skulle vi se hvor længe vi, du, jeg vil se hvor længe, jeg kan standse olieafhængigheden. Kun benytte mig af allerede erhvervede genstande. Kun købe mad eller spise resten af den mand vi har, notere os hvornår vi begynder at sulte, før vi køber mad igen. Indføre faste i et forsvarligt omfang, sundhedsmæssigt forsvarligt omfang, mener jeg. En fasteperiode om måneden eller længere fasteperioder med længere pauser. Måske kan vi regne ud, hvad der er det bedste at gøre. Før i tiden kunne vi bruge ilden uskyldigt.

Les mer «Lars Skinnebach / Bag os den verden»

Kim Simonsen / Dødspastorale

           

…the necropastoral…these strange meetings occur in a lightless, mucoid, digestive, altering, mutating, flora-and-fauna-rich field of uncertain conditions…

                                  Joyelle McSweeney

Lyset får fjeldsiderne omkring fjorden til at flimre i orange variationer over i gult. Fjeldene er sorte i bunden med flere hundrede meters lodret stigning af sne og is i toppen. 

Les mer «Kim Simonsen / Dødspastorale»

Restar av ungdom / Line Nagell Ylvisåker

//

Line Nagell Ylvisåker er journalist og bur i Longyearbyen med mann og to born. Ho jobba i Svalbardposten frå 2006 til 2018, og gav våren 2020 ut sakprosaboka Verda mi smeltar. Å leve med klimaendringar på Svalbard.

Foto: Ragnhild Utne/Samlaget

Les mer «Restar av ungdom / Line Nagell Ylvisåker»

Nickole Brown / A Jonah

You can read the poem here: A Jonah

//

Nickole Brown is an American poet who lives in North Carolina. Her first book, Sister, was originally published in 2007h, but a new edition was reissued by Sibling Rivalry Press in 2018. Her second, Fanny Says, came out from BOA Editions and won the Weatherford Award for Appalachian Poetry in 2015. The audiobook of that collection became available in 2017. She teaches at a number of places, including the Sewanee School of Letters MFA Program. She lives with her wife, poet Jessica Jacobs in Asheville, where she periodically volunteers at three different animal sanctuaries. Currently, she’s at work on a bestiary of sorts about these animals, but it won’t consist of the kind of pastorals that always made her (and most of the working-class folks she knows) feel shut out of nature and the writing about it—these poems speak in a queer, Southern-trash-talking kind of way about nature beautiful, damaged, dangerous, and in desperate need of saving. A chapbook of these poems called To Those Who Were Our First Gods won the 2018 Rattle Chapbook Prize, and another sequence called The Donkey Elegies was published as a chapbook by Sibling Rivalry Press in early 2020. 

Julia Cimafiejeva (Юля Цімафеева): My European Poem

 

/

This poem should be written in English.

This poem should be written in German.

This poem should be written in French,

In Swedish, in Spanish,

In my adorable Norwegian,

Maybe in Finnish, Danish and Dutch.

Baltic languages should decide for themselves.

No Belarusian version for the poem,

No Russian version for the poem,

No Ukrainian version for the poem.

The rest are at your choice. 

This poem should be written in the languages

Of human rights organizations,

Of those multiple expressed concerns

by European politicians.

 

So

Shall I get used to the thought

That I could be taken to prison

By the men wearing black,

By the men in plain clothes,

By the men with four fat letters

On their fat black backs?

Otherwise, my country

Won’t gain any freedom.

And it could not work anyways,

As usual.

 

Les mer «Julia Cimafiejeva (Юля Цімафеева): My European Poem»

Fredy Chicangana / Two poems

Translated from Spanish by Lawrence Schimel, © 2017 / Foto tomada por Festival Internacional Poesía, Medellín, Colombia. //

Fredy Chicangana is an indigenous poet who writes in both Spanish and Quechua. His indigenous name, Wiñay Mallki, means «rooted in time.» A member of the Yanakuna Mitmak Nation in Sur-Oriente del Cauca, Colombia, he received the National University of Colombia «Humanity & the Word» Prize in 1993. In 2008, he received the Nosside de Poesía Global Multilingüe Prize in Italy. His poems have been published in various magazines and journals in Colombia and abroad. His poetry collections include Kentipay Llattantutamanta/El colibrí de la noche desnuda (2008) and Samay Pisccok pponccopi muschcoypa/Espiritu de pájaro en pozos del ensueño (2010). Chicangana is involved in several initiatives to preserve and promote Yanakuna identity and preserve spaces sacred to the Yanakuna. (www.wordswithoutborders.org)

Les mer «Fredy Chicangana / Two poems»

BREVSKRIVERNE / Siri Hjelm Jacobsen

// Photo credit: Kajsa Gullberg

Siri Ranva Hjelm Jacobsen er skønlitterær forfatter og debuterede i 2016 med romanen Ø. Bogen er solgt til udgivelse i Italien, Frankrig, England og Ungarn, og blev i 2019 præmieret med den internationale kunst- og litteraturpris MARetica. Havbrevene, som udkom i december 2018, var året efter blandt de fem nominerede til Schadeprisen. Siri Ranva Hjelm Jacobsen er også litteraturanmelder på Weekendavisen, oversætter og foredragsholder.

Les mer «BREVSKRIVERNE / Siri Hjelm Jacobsen»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑