Elisabeth Eide

Av Elisabeth Eide

 Øyfolk klamrer seg til palmene mens bølgene skyller over grunnen de sto på. Isbjørner svetter mens isflakene forsvinner, og inuiter våkner til varme ørkenlandskap med kaktuser. I mediene er klimategningene mange og varierte, men ofte preget av dystre bilder. I 2010 var temaet for Kyotos internasjonale utstilling av avistegninger formet som et spørsmål: «Hvordan kan vi best utvikle planeten vår?». I katalogen finner vi tegninger fra hele verden, og svært mange var klima- og miljørelaterte. Et eksempel er den ukrainske tegneren Alexander Dubovsky. Han har tegnet en gud som tar imot en svett, gråblå klode. Den ber om å bli klonet. Som grønn.[1]

Det er kjent at pressefotoene ofte dveler ved ofre i naturen og industriell gråhet (Hahn, Eide og Ali 2012). Dette kapitlet tar utgangspunkt i norske avistegninger knyttet til klimaendringer. Avistegnerne har flere muligheter til rådighet enn fotografene, siden de i langt høyere grad kan konstruere sine visuelle uttrykk. Bruker de disse mulighetene til å overdrive klimaeffektene, i og med at overdrivelse er en sentral side ved karikaturer? Hvor går skillet mellom å skildre en alarmerende framtid og renspikket alarmisme (James Risbey 2009)? Hvordan blir mulighetenefor politisk satire utnyttet? Kapitlet analyserer et begrenset utvalg redaksjonelle avistegninger (trykt på leder- og kommentarsidene) for å antyde svar på disse spørsmålene.[2] Det inkluderer også korte kommentarer fra tegnerne selv, framkommet gjennom intervjuer.

For mange er global oppvarming/klimaendringer ennå et fenomen som fortoner seg abstrakt, selv om vi opplever at forskerne – og en del norske borgere – i stigende grad kopler (ekstrem)værfenomener til menneskeskapte klimaendringer (IPCC 2012, TNS gallup 2014). Selve prosessen er vanskelig å visualisere, og dermed utfordres medienes fantasi når de skal framstille klimatrusselen. De visuelle uttrykkene som er mest forskningstro, kan være abstrakte. De tar gjerne form av grafer som framstiller scenarier, og som har et stykke igjen før publikum oppfatter dem som knyttet til egen hverdag. At fenomenet er globalt, forsterker denne oppfatningen. Ulrich Beck skriver at «den første modernitetens sikkerhetsagenda»[3] skiller seg fra den nye postnasjonale ved at den sistnevnte representerer et «regime av ikke å vite», en vet ikke det som er kjent, men vet [heller] ikke om det en ikke vet og dermed skjer et «kollaps av ontologisk sikkerhet» (Beck 2009: 40). Den enorme informasjonsmengden mennesker i seinmoderniteten har tilgang til, gjør oss mindre i stand til å se hvilken informasjon vi går glipp av (Ramonet 1999). Beck relaterer til terrortrusselen, men også til miljøtrusler og klimaendringer, siden de står i motstrid til statsgarantier om sikkerhet, og bidrar til å underminere staters legitimitet og autoritet (Beck 2009: 41).

 

«Seeing is believing»

Dette «ikke-å-vite»-regimet representerer en stor utfordring for journalistikken, siden en av dens normative oppgaver er å tilby borgerne informasjon som gjør dem bedre i stand til å ta fornuftige beslutninger om livene sine. Menneskeskapte klimaendringer er en hovedutfordring for journalistikken, der kravet om visualisering gjennom de siste tiårene har vokst seg sterkere. Et bilde vil som hovedregel være første inngangspunkt hos en leser (Evensen & Simonsen 2010: 18). Og visuelle erfaringer farer raskt fra et objekt til hjernens optiske nerve og utløser der en spontan emosjonell respons; en kan si at denne er en indikator på at «det visuelle fungerer som en snarvei til følelsene våre» (ibid. 33).

Mangelen på «visuelle bevis, knyttet til det temporære aspektet med klimaendringer, en risiko som utvikler seg over tid, har også bidratt til mangel på internasjonal politikk som tar fatt i spørsmålet, så vel som lav publikumsoppmerksomhet» (Doyle 2007: 133). Hulme er inne på det samme når han postulerer en «ulegemliggjort global temperatur» (Hulme 2009: 236). Overfor slike utfordringer står avistegnere friere. De kan bruke sin kreative fantasi til å framstille framtidsscenarier – og til å nagle politikere som svikter sine løfter.

Bilder og avistegninger har et stort transnasjonalt kommunikasjonspotensial, i og med at nonverbalt språk lettere kan krysse språksoner. På den annen side kan lokalt baserte fortolkningssamfunn oppfatte en del visuelle uttrykk ulikt (Hahn 2008), og mange avistegninger fordrer inngående kjennskap til den nasjonale konteksten de opererer i. Isbjørnen fungerer naturlig nok best i land som ligger nær Arktis, men som ikon for klimaendringer (O’Neill & Nicholson-Cole 2009), er den kan hende brukt i en slik grad at både tegninger og bilder av denne truete arten har mistet sin retoriske styrke. Ikoniseringen kan også betraktes som del av et alarmistisk-dystopisk repertoar som impliserer at klimaendringene nå er utenfor menneskelig kontroll (se også Ereaut & Segnit 2006).

Naturkatastrofer, krig og terror lar seg lettere visualisere (når de har hendt), mens bankkrise eller klimaendringer ikke på samme måte etterlater seg ruiner og steinras eller mennesker som vader gjennom flomområder (selv om det sistnevnte i stigende grad blir relatert til ekstremvær – og delvis til klimaendringer). Miljøjournalisten Fred Pearce har gjennom en serie «før» og «nå»-fotografier vist hvordan mange områder i verden har endret seg. Et eksempel er Aralsjøen, som nærmest er borte, men som tidligere bød på store fiskeressurser. Pearce dro selv til Muynak, et gammelt kystferiested. Der så han en fiskeforedlingsfabrikk som befant seg 100 kilometer fra sjøens bredd. Først da han kom hjem og så to satellittbilder tatt med vel tre tiårs mellomrom, forsto han omfanget av det som hadde hendt. «De viser en hel innsjø redusert til en giftig sump via menneskers handlinger. […] Det er en hittil ukjent menneskeskapt endring…» (Pearce 2007: 10). Pearce viser det som antakelig gjelder mange: Han trengte å få demonstrert bevis for sine antakelser om menneskeskapte konsekvenser. Ikke alle er i en slik transnasjonal tilskuer-posisjon. Men har andre visuelle uttrykk, for eksempel avistegninger, muligheter til å mane fram advarsler mot en uønsket global utvikling?

 

Metaforer og overdrivelse

Avistegninger bruker visuelle metaforer og kulturelle hentydninger, og karikatur-elementet bidrar med overdrivelse og individualisering (Kenney et.al.1996). Roland Barthes er opptatt av måten det visuelle og teksten jobber sammen på, gjennom «forankring» og «stafett» / «mellomstasjon» («relay»). Det sistnevnte uttrykket bruker han mest om tegninger, og sier at teksten i en avistegning «fjernkontrollerer» i retning av en forhåndsvalgt mening (Barthes 1999 [1964] 37-38). Andre kritikere er skeptiske til en lingvistisk orientering som avfeier mulighetene for det visuelles selvstendighet, og snakker i stedet om en vekselvirkning der de to snakker til hverandre eller er vevd sammen (Refaie 2003; Kress & Van Leeuwen 1996).

Nyere avistegningtradisjon i Norge er i mange aviser nært knyttet opp mot leder- og kommentarsidene og må betraktes som redaksjonelle kommentarer på linje med, om enn forskjellige fra, de skrevne. De kan ha sin funksjon som illustrasjoner til en kommentartekst, men de kan også spille en helt uavhengig rolle. De inngår i en tekstuell kontekst (avisen, eventuelt den aktuelle kommentaren), men også i en ekstratekstuell kontekst, nasjonal eller internasjonal når de kommenterer samfunnsbegivenheter (Bounegru & Forceville 2011).

Det som nå følger, er en presentasjon av et knippe avistegninger i norske aviser, først og fremst Aftenposten og Verdens Gang. Tegningene er knyttet til klimaendringer, og er delvis sentrert rundt tidspunktene for de internasjonale klimatoppmøtene (COP-ene). Bak materialet står noen av Norges mest erfarne avistegnere, Siri Dokken, Inge Grødum, Roar Hagen og Hallvard Skauge, som har vist stor velvilje med å stille sine tegninger til disposisjon. Mange tegninger ble publisert rundt toppmøtet i København 2009, et møte som oppnådde en helt annen medieoppmerksomhet enn både tidligere og seinere toppmøter.

 

Dystopier, apokalypse

Klimadekning i mediene har til tider vært kritisert for «alarmisme», i den forstand at forskernes resultater blir forenklet og dramatisert – også til et nivå der publikum blir servert en framtid uten lyspunkter; kort sagt dystopier. Mike Hulme er opptatt av denne formidlingstypen når han spør om det å ramme inn klimaendringer som et «apokalyptisk megaproblem som krever megaløsninger», leder feil vei (Hulme 2009: 333, 358). Men en del av avistegnernes metode er knyttet til overdrivelser. Imellom dukker det dessuten opp religiøse motiver når klimaendringer er på tegnebrettet: Ikke minst er Noas ark populær.

grødum dobbelgrødum2

Inge Grødum 18.12.2009

Men også andre religiøse motiver, med allusjoner til kunst av verdensformat, blir brukt for å illustrere toppmøtepolitikernes svik, som Aftenpostens Inge Grødums oppsummering etter toppmøtet i København. Han tegner en moderne versjon av Michelangelos framstilling av gud som via sin hånd gir liv til urmennesket Adam (malt 1508 -1512). For Adams etterkommer er det mindre håp. Han ligger nedsunket i menneskelig avfall, gammel, mett og handlingslammet. Inge Grødum i Aftenposten sier at nettopp kontrasten mellom gud som gir Adam liv, og hans versjon der den gamle, fete mannen som ligger i sin egen skitt og som i livet ikke har spart seg, er poenget med tegningen (intervju 22.5.2014). Dorullen blir et patetisk eksempel på maktesløsheten han observerer hos politiske ledere som bidrar med ordgyteri, mens alle kort satses på det neste klimamøtet.

Den samme maktesløsheten kan vi se illustrert i Siri Dokkens «Apokalypse». En person ligger på terapibenken og uttrykker sin frustrasjon: «Det er bare denne nagende følelsen av at ingenting betyr noe, liksom». Utenfor «vinduet» ser vi grønngrå toner der avfall flyter, samme med dyr og fisker, et hint til «bruk og kast»-samfunnet, der også menneskeliv er kassable. Terapeuten sitter bakoverlent og noterer. Begge mennenes «laidback»-posisjoner kan, ikke minst sammen med sitatet, tolkes som den ultimate uansvarlige likegyldigheten.

 siri dokken

Siri Dokken sier at akkurat denne tegningen ble bestilt til en reportasje om holdninger til klimaendringer, en tekst som presenterte et par hvor den ene var kynisk, mens den andre ennå hadde tro på framtiden og mulighetene. Hun valgte silhuetter, «en generisk psykolog og en generisk klient» for at leserne ikke skulle assosiere til bestemte personer, for å allmenngjøre situasjonen og synspunktene. «Jeg tegner ofte det norske blikket på verden slik, vi er innenfor og kikker ut, men med distanse til det som skjer utenfor», sier hun, og føyer til at avfallet utenfor er tenkt som en bølge som drar forbi vinduet.

Dette kapitlet legger vekt på forskjeller mellom fotografier og tegninger. Det finnes imidlertid også tilfeller der motivene har en felles rot. Og i eksemplet under møtes en tegner fra den nordlige halvkule med en regjeringsfotograf og regissør fra en øygruppe ved ekvator. I sin iver etter å understreke farene ved havstigning tar regjeringen på Maldivene pseudobegivenhetens midler i bruk (Boorstin xxx). De arrangerer en 30 minutters «regjeringskonferanse» under vann, ledet av presidentene, Mohamed Nasheed, for å understreke nasjonens sårbarhet om havet stiger i tråd med prognosene. Under regjeringskonferansen signerte deltakerne en appell til resten av verden om å ta global oppvarming på alvor. Dette øyriket i Det indiske hav ligger bare få (centi)meter over havoverflaten. Regjeringen har fått en fotograf til å forevige eksperimentet.[4] Bildene fra denne konferansen ble publisert i en rekke land, det samme gjaldt en kort videosnutt fra hendelsen.[5]

roar hagendykkemann

Roar Hagen lar havfruen bli truet av en enorm flodbølge, i en tegning som har mer bakgrunn i ekstremværkatastrofer. Havfruen kan tolkes både som et metonym for menneskeheten – og for klimakonferansen – begge er truet. Maldivenes regjering framstiller seg selv som metonym for landets innbyggere, alle bosatt på øyer som ikke rager mange meterne over havoverflaten.

Havstigning-motivet er benyttet ved flere anledninger, og under ser vi hvordan Inge Grødum har skildret en ankomst via sjøveien til København. Titanic-allusjonen er klar: Passasjerene på øverste dekk har drukket og festet seg bort fra katastrofen. Dekadansen («etter oss kommer syndfloden») understrekes med tomflasker som dupper i Skagerrak. I bakgrunnen skimter vi en druknende klode, med Københavns ikon framfor noen, «Den lille havfrue» sittende på Nordpolen. Har hun flyktet dit for å unngå drukningsdøden lengre sør?

den lille havfruen

Tegningen er brettet i det ene hjørnet, og bak dukker tegneren selv fram med en kommentar, noe han ellers sjelden gjør: «Jo færre eiere, desto mer søl!» – muligens en kommentar til toppmøtenes konsentrasjon om et knippe beslutningstakere med mye makt.

siri dokken2

Siri Dokken bidrar med en mer tidløs tegning høsten 2009, under tittelen «Klimaforhandlinger». Her er forhandlerne desperate brannmenn som prøver å bekjempe en storbrann med et lite brannslokningsapparat beregnet på en husstand. Vi ser dem med blikket til barnet i lekegrinden, symbol for kommende generasjoner. Klimaspørsmålet er ikke bare transnasjonalt, men også transhistorisk, og dette framtidsperspektivet understreker Dokken. Selv sier hun at hun er blitt mer og mer opptatt av små hverdagssituasjoner med årene og mindre intellektuell i uttrykket: «De første årene hadde jeg flere fikse referanser, som små rebusløp. Gjennom å velge slik som nå og appellere til det emosjonelle, kommer hun til «kjernen av det som ennå deles. Å være barn er en erfaring alle har, slik kan jeg nå mange.» (Intervju 11.6.2014). Det brennende huset kan sees på som en metafor for verden etter at «vippepunktet» er passert, en melding til politikerne om at det haster og ikke nytter med et enkelt slokningsapparat.

 

Politisk satire

Den lille havfrue, bronseskulpturen som står i vannkanten i Københavns havnebasseng, ble inspirasjon til flere tegninger. Et sammentreff som påvirket den norske dekningen, var at Barack Obama mottok Nobels fredspris (10.12.2009) mens forhandlingene pågikk. Tildelingen førte til omfattende kritikk av Nobelkomiteen, og presidenten selv skal ikke ha vært særlig komfortabel med prisen.

Tegningen setter klimakonferansen i forgrunnen, tydelig tekstuelt forankret på havfruens steinsokkel. Presidenten er naken, som havfruen, men mens denne nakenheten konnoterer uskyld i originalen, kan vi her snarere assosiere til danske H. C. Andersens eventyr «Keiserens nye klær». Tegningen er publisert nær slutten av konferansen, da det ble klart at resultatet på ingen måte svarte til de store forventningene som hadde preget opptakten til toppmøtet. Obama har ikke kunnet tilby noen løsning; han er forsvarsløs og kledt naken. I tillegg er han tegnet anorektisk tynn, som for å illustrere de magre forhandlingsresultatene. I bakgrunnen ser vi en militært kledt og bevæpnet Obama, som opererer i et ikke-dansk landskap, for sikkerhets skyld merket så vi forstår at det dreier seg om Afghanistan. Oppmerksomheten ledes mot fredsprisens paradoks, som ble understreket av at Obamas tale under tildelingen mest handlet om forsvar for krigens nødvendighet.

obama-helfigurer

Her er det snakk om to Obama-heltefigurer. Begge blir avkledt, og begge er knyttet til en internasjonal samfunnskontekst: Nobelprisvinneren og den antatte «redningsmannen» for COP15. I Nobel-kontekst ironiserer tegneren over en ufortjent pris til en kriger, i COP15-kontekst over en maktesløs politisk leder (med uvillig kongress på hjemmebane) som ikke kan gjøre noen forskjell. Plasseringen av de to figurene i bildet antyder et relasjonelt forhold: Den ene har den andre innen skuddvidde; Obama-krigeren jakter på (fordriver?) forhandleren, som sitter passivt på sin stein. Krigeren Obama blir rammet inn som den sterke, mens forhandleren Obama har lite å gå på. Og steinen, selve fundamentet kan ligne et enkelt gravmonument av naturstein over (nok) en mislykket klimakonferanse. Dermed rammes også denne tegningen inn av den store dystopiske fortellingen om den globale trusselen som ingen (leder) tar alvorlig. Selv sier tegneren at tanken var å vise en splittet personlighet, en president som møter seg selv i døren. «Det skjer jo ofte i politikken – og jeg forsøker å speile det. Han er jo en blanding av mykt håp og hard neve, steinhard i dronesaken. Samtidig skjer det jo mye positivt med klima i USA på delstats- og lokalnivå.» (intervju 8.4.2014).

Inge Grødum er mer eksplisitt i sin gravtale. I hans oppsummering av klimatoppmøtet i København blir kloden begravd og omringet av kranser som stammer fra de enkelte toppmøtene, fra Rio de Janeiro i 1992 og videre til tre (til da) siste. Mannen som «forretter» og legger ned kranser, er pent kledd, men uidentifiserbar, i motsetning til mange av figurene i Hagens tegninger: Er han en kirketjener, en representant for menneskeheten? Ifølge Grødum er han tenkt som en begravelsesagent, men han kan også tolkes som en industriherre (intervju 22.5.2014).

Tegningen er også nokså direkte forankret i kommentaren som følger etter den («Løftene ingen vil holde»). Den er publisert tidlig i forhandlingsløpet, 5. desember, men det er allerede klart for Grødum og avisen at konferansen ikke kommer til å ende med noen håndfaste resultater. Kloden er tegnet slik at den nordlige halvkulen er over jordoverflaten, mens resten er under. Det kan være et tilfeldig valg; vi er vant til å se verden med Nordpolen som «oppe»; eller det kan være tilsiktet: landene i det globale sør rammes hardest av de forestående klimaendringene.

 grødum 5.desember

Inge Grødum 5. desember

Toppmøtet konkluderte tolv dager seinere. Grødum så det som en del kommentatorer også hadde spådd, at toppmøtet ville ende med fiasko.

Et lignende blikk har Hallvard Skauge på klimaforhandlinger, mindre enn ett år seinere, samme høst som toppmøtet i Cancun skulle finne sted. Kommentatorene skrudde denne høsten forventningene til møtet svært lavt etter København-erfaringene. Skauges verdenskart, sett i fugleperspektiv fra et sted over Nordkalotten, er fullt av røyk, og av summariske utsagn som skal illustrere klimaforhandlernes uansvarlige posisjoner. Den «lille mann» som ofte er til stede i Skauges tegninger, ligger på ryggen nederst i bildekanten og hoster. Han er et offer som viser at de stores manglende beslutningsvilje går ut over de små. Denne tegningen må karakteriseres som klassisk politisk satire, men her på globalt nivå.

skauge

Det samme grepet finner vi hos Siri Dokken når hun framstiller dokumentmappemenn som gresshopper i tegningen «Gresshoppekapitalisme». Den truende flokken flyr høyt, over hennes «lille kvinne» som stamper grøt eller driver jordbruksarbeid i bildets nedre kant mens hun kaster et blikk opp på de flyvende dresskledte insektene. Gresshopper i store svermer ødelegger avlinger og avstedkommer katastrofer i jordbruket, og iført dokumentmapper kan de betraktes som forhandlere, eller direktører som flyr fra toppmøte til toppmøte, mens jordens fattige forblir i sin elendighet. Dokkens lille kvinne er mindre passiv enn Skauges mann, men framstår også som et offer, også i kraft av det lille formatet, kanskje for å illustrere at «vi» ikke bryr oss så mye.

dokken3

At tegninger knyttet til miljø og klimaendringer ofte formidler transnasjonale perspektiver, er naturlig, men en del tar også for seg det norske politiske ansvaret for klimamisæren. Hallvard Skauge senker blikket til Norge idet forhandlingene om den nye klimameldingen pågår på Stortinget i april 2012.[6] I «Melding til klimaet» er det miljøministeren som får svi, med et hint til de langvarige tautrekningene mellom partiene i den rødgrønne regjeringen. Bård Vegar Solhjell blir framstilt som maktesløs stilt overfor klimatrusselen bevæpnet med sprettert og papirfly for å få bukt med et stort, truende røykfylt mørke. Her legger han også inn en Beckett-referanse, og den lille mannen – nok en gang i liggende positur, spiller (oppgitt) med.

 skauge2

Kontrasten mellom uttalelsen «Bare vent!», lagt i munnen på miljøministeren, et kraftfullt utsagn om hevn og framtidig handling, og «den lille manns» dreining til Becketts stillestående menn som i dramaet «Mens vi venter på Godot» ikke foretar seg annet enn å vente, er slående og skarp satire.

 

Dobbeltmoral

En gjenganger i Verdens Gang er et godt eksempel på skråblikk og ironi, i form av en «Ola Nordmann»-figur, som metonymisk kan stå for (olje)nasjonen Norge, med sine utslipp og sin relativt passive holdning til å nå klimamålene som (gjennom Kyoto-avtalen og klimaforliket) er satt fram mot 2020. Denne figuren forekommer i flere VG-oppslag og er ugjenkallelig norsk. Mannen er ganske feit, har norsk flagg på luen, og han har det med å slippe ut gass. I tegningen under ser vi hvordan en dystopisk framtid (som Ola Nordmann er helt blind for) kombineres med «business as usual», i og med at utslippet fortsetter, selv om nasjonen nærmer seg avgrunnen idet livsgrunnlaget forsvinner som følge av issmelting.

 ola nordmann

En annen variant av den samme figuren ble publisert under Bali-toppmøtet i 2007, da statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Kristin Halvorsen presenterte sitt regnskoginitiativ. Det besto av tre milliarder kroner pr. år til regnskognasjoner, med siktemål å begrense/stanse avskogingen. Indonesia var selv et av de planlagte mottakerlandene, dermed var presentasjonen godt plassert i tid og sted.

indonesia

I denne tegningen har Ola Nordmann et litt tydeligere «norsk» utstyr, i form av strikkestrømper og ditto genser. Han er like korpulent, gassutslippene er tydeliggjorte, men i tillegg kommer strømmen av olje som oppkast fra munnen, for å illustrere oljeutvinningens dramatiske forurensning. Bakgrunnsteppet er Bali, vi skimter tropiske palmer i bakgrunnen, men for at ingen leser skal misforstå, er referansen til toppmøtet også tydeliggjort som en slags «tittel» i ramme øverst i tegningen. I høyre hjørne står de to rødgrønne politikerne med sine milliarder (Halvorsen), og stresskoffert med «Månelanding» (Stoltenberg), som hentyder til den (daværende, 2007) teknologiske optimismen vedrørende rensning ved gassanlegget på Mongstad. Roar Hagen betegner sin gjenganger, nordmannen som lar det strømme fritt fra kroppsåpningene, slik: «Han er ment være både politiker – og oss alle. Det er forsøk på å holde opp et speil» (intervju 8.4.2014).

Dobbeltmoralen blir understreket ytterligere ved politikernes innskrevne replikk. Den kan leses som et uttrykk for tilskrevet tro på at det holder å være gavmilde «borte» mens en kan forurense som en vil hjemme og likevel bli framstilt som ledende. Her skimter vi en allusjon til «godhetsregimet», en tradisjon i politikk og presse i framstillingen av Norge i verden, som de seinere årene har slått sprekker, takket være kritikk fra forskere som for eksempel Terje Tvedt. Han definerer godhetsregime som «et dominant normlegitimerende og normproduserende regime hvor forestillinger og retorikk om godhet regulerer systeminterne relasjoner og gir systemet dets grunnleggende eksterne legitimitet.» (Tvedt 2003: 34). Regimets retorikk er at «det å gjøre best mulig for flest mulig også er mest i samsvar med Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser» (ibid.). I Roar Hagens tegning er det først og fremst legitimeringen av systemet som angripes: godheten blir så å si blåst bort av Ola Nordmanns nasjonale klimasynder, som i tillegg viser sitt internasjonale preg ved at han forurenser naturen på Bali. Tegningen er via tekstforankringen en smule overtydelig i sine angrep. De visuelle elementene risikerer å bli underminert av åpenbar guiding i de integrerte tekstelementene, og gir dermed en «latere» informasjon (Barthes 1999: 37). Trolig kunne den klart seg med færre tekstelementer og likevel bli forstått, men slik den står inkluderer den mange lesere, samtidig som den ironiserer over flere momenter på en gang: norsk selvskryt, «månelandingen» og paradokset i at forurensende oljeaktivitet i norske farvann blir til finansiell godhet på Bali.

En noe spesiell oppfølger til denne demonstrasjonen av dobbeltmoral kom til syne i dekningen av København-toppmøtet. Men her er en bestemt, dresskledd «Ola Nordmann» i forgrunnen, og tegningen står sammen med en klassisk norsk politisk avsløring i «lev som du lærer»-tradisjonen. Roar Hagens avis avslørte at Jens Stoltenberg hadde tatt privatfly til København-toppmøtet, på tross av sytten daglige avganger fra Oslo til Danmarks hovedstad (VG 15.12.2009). Journalistene reagerte, Hagen kommenterte, og det ble VGs toppsak den dagen, og eneste gang klimatoppmøtet havnet på avisens forside (Eide & Ytterstad 2010). Månelandingen er også med – i mellomtiden er det blitt noe klarere at planen møter problemer – og i bakgrunnen Stoltenbergs «Executive»-fly, ser vi et annet fly som (også) bidrar med klimautslipp. Denne gangen har Stoltenberg med seg flere kofferter, og den røde løperen er en ironisk fargeklatt. Stoltenberg er tegnet med armene utstrakt i seierspositur, noe som bidrar ytterligere til å befeste satiren.

hagen 16.12

Roar Hagen 16.12.2009

 

Hva virker?

Hva ligger til grunn for tegnernes engasjement? Roar Hagen i VG mener den største utfordringen er at folk begynner å gå lei av klimastoff. Det er et slitent tema. «Vi må få det til å virke viktig, selv om folk vil ha et annet budskap». Han sier det er mye mas fra miljøorganisasjonene, men at avisen må bruke andre virkemidler enn de gjør.

Tegneren har en klar selvstendig rolle i prosessen. Noen ganger er det den skrivende journalisten som finner tema, noen ganger er det tegneren, og så blir de enige.

Jeg blir ikke tvunget inn mot teksten, vi spiller ball og finner tema som passer både tegner og skribent, men vi bør ha en hendelse, en knagg. En del av klimategningene er knyttet til toppbegivenheter i Stortinget, som skrinleggingen av Mongstad-prosjektet – det inviterer jo til satire. Jens gjorde det lett for oss med sin månelandingsmetafor.

Selv synes Hagen klimaspørsmålet er svært viktig og gjør det han kan i det daglige, men betegner seg som en «ikke-fanatiker».

Siri Dokken i Dagsavisen sier at den største utfordringen med å «tegne klima», er trøttheten, som hun mener er ganske dominerende. «Avistegnere skal prøve å vekke folk, og det kan vi gjøre enten ved å appellere til følelsene eller ved humor.» Selv tyr hun noe mer til det emosjonelle, sier hun, opptatt som hun er av å stille spørsmål ved passiviteten. «Det er på samme måte som med hungerkatastrofer i Afrika. Jeg blir veldig motløs noen ganger og føler det er lite vi kan gjøre for å skape en forskjell» (intervju 11.6.2014). Dokken pålegger seg selv tegnerens uavhengighet, som hun sier, men «legger meg noen ganger opp mot teksten, samtidig som jeg vil tilføre noe mer». I en hardt presset arbeidssituasjon blir det liten tid til dialog med journalistene.

Inge Grødum i Aftenposten sier tegningene hans er knyttet til dagsorden. Avistegnerens arbeid er «en daglig beskrivelse av en hendelse. Å konstruere noe på egen hånd, uten reflekser i nyhetsbildet, er håpløst». Tegninger og kommentarer står til hverandre, og blir til i et dialogisk forhold, som i VG. «Jeg har aldri fått noe diktat fra vedkommende som skriver, vi er drevet av et ønske om å komme fram til løsninger som kler stoffet». Dekningen av klimaendringer er en utfordring, og har fått Grødum til å «lete etter de mest bisarre innfallsvinklene. Vårt varemerke er skråblikket, vi vinkler på en annen måte enn tekstene folk leser.»

 

Konklusjon: varslere?

Utvalget av avistegninger er lite, og inviterer ikke til bastante konklusjoner. Men vi ser tydelig hvordan overdrivelsens kunst kommer til uttrykk i kommentarene til klimatoppmøtene, i form av et brennende hus, en druknende klode, kloden som flyter av dritt, flodbølger som konnoterer til drukningsdøden. I tillegg finner vi den politiske satiren som, til dels krassere enn tekstene tegningene står til, angriper norske politikeres dobbeltmoralske praksis og «blindhet» for trusselens alvor, men også «menigmanns» likegyldighet. Religiøse motiver er også til stede, både i form av begravelse og en frustrert gud som er maktesløs overfor menneskenes herjinger med planeten.

Tegnernes oppgave er ikke å «speile samfunnet». Slik de framstår med sine tolkninger av virkeligheten, kan de mer sees på som varslere, ikke minst når de spisser den politiske satiren. De har friere spillerom fordi de er kunstnere, og denne friheten benytter de til å sette saker på spissen. Betyr dette at de i sine klimategninger inngår i et alarmistisk «ulv-ulv»-repertoar? Ikke nødvendigvis, siden det lesende publikum langt på vei kjenner sjangeren og overdrivelsen som sjangerelement. Men blir det en opphoping av samme type elementer, slik internasjonale forskere har sett med ikonet isbjørnen, kan tegningene miste sin varslende, satiriske kraft.

 

 //

 

Referanser:

Barthes, Roland (1999 [1954] “Rhetoric of the Image” i Evans, J & Hall, S, Visual Culture: the Reader. London: Sage Publications

Beck, Ulrich (2009) World at Risk. Cambridge: Polity Press

Boorstin, Daniel J. (1987 [1961]) The Image: A Guide to Pseudo-events in America. New York: Vintage

Bounegru, L. & Forceville, C. (2011) “Metaphors in editorial cartoons representing the global financial crisis”, i Visual Communication 10 (2) s. 209-229 London: Sage Publications

Doyle, Julie (2007) “Picturing the Clima(c)tic: Greenpeace and the Representational Politics of Climate Change Communication. I Science as Culture 16 (2) s. 129-150

Eide, Bernt (2005) Oppdiktede elementer i avisbilder. HiO-rapport no 8 Oslo: Høgskolen i Oslo

Eide, Elisabeth, Kunelius, Risto & Kumpu, Ville (red. 2010): Global Climate – Local Journalisms. A Transnational Study of how Media Make Sense of Climate Summits. Bochum/Freiburg: Projekt Verlag

Eide, Elisabeth & Ytterstad, Andreas (2010) Norway: Small country, large ambitions. I Eide et.al. op.cit. s. 243-261

El Refaie, E. (2003) “Understanding visual metaphor: the example of newspaper cartoons” in Visual Communication (2), s. 75-95, London: Sage Publications

Ereaut, G. & Segnit, N. (2006) Warm words. How are we telling the climate story and can we tell it better? London: Institute for Public Policy Research

Evensen, Jon Petter & Simonsen Anne Hege (2010) Se. Lærebok i visuell journalistikk. Kristiansand: IJ-forlaget

Hahn, Oliver (2008) “Pictures Travel, Discourses Do Not. Decontextualization and Fragmentation in Global Media Communication”, in Eide, E.; Kunelius, R. & Phillips, A (red.) Transnational Media Events. The Mohammed Cartoons and the Imagined Clash of Civilizations s. 191-213. Gøteborg: Nordicom

Hulme, Mike (2009) Why We Disagree about Climate Change. Cambridge: Cambridge University Press

Kenney, K. et.al. (1996) “Dueling Stereotypes of Politicians” in Lester, P.M. (ed) Images that Injure. Pictorial Stereotypes in the Media. s. 189-195. London: Praeger

Nicholson-Cole, S. (2005) “Representing climate change futures: a critique on the use of images for visual communication”, in Computers, Environment and Urban System, 29, s. 255-273.

O’Neill, S. & Nicholson-Cole, S. (2009) “’Fear Won’t Do It’ Promoting Positive Engagement With Climate Change Through Visual and Iconic Representations. In Science Communication Online version 7 Jan 2009. Nedlastet 30.12.2011. http://scx.sagepub.com/content/30/3/355

Pearce, Fred (2010) Earth – then and now. London: Octopus Publishing Group

Risbey, James. R. (2008) “The new Climate Discourse: Alarmist or Alarming?” I Global Environmental Change 18, pp 26-37. Amsterdam: Elsevier

Sheppard, S. R. J. (2005) “Landscape visualization and climate change: The potential for influencing perceptions and behavior” in Environmental Science and Policy. Vol 8, s. 637-654. Amsterdam: Elsevier

[1] Katalogen “The 9th Kyoto International Cartoon Exhibition 2010, indonesisk versjon. Jakarta: Kompas.

[2] Fire tegnere er valgt ut: Siri Dokken, Dagsavisen; Inge Grødum, Aftenposten; Roar Hagen, VG og Hallvards Skauge, Klassekampen og Nationen.

[3] Alle sitater fra engelsk er oversatt av kapitlets forfatter.

[4] http://www.telegraph.co.uk/news/newstopics/howaboutthat/6356036/Maldives-government-holds-underwater-cabinet-meeting.html ; http://www.youtube.com/watch?v=G9Jm1x9ShIU. Sett 2.10.2013

[5] (http://www.youtube.com/watch?v=1NeBCFG7ROM). Sett 21.5.2014

[6] Klimameldingen ble presentert 25.4.2012

 

/

Klimapolitikk og klimajournalistikk er ikke bare samfunnsfenomener, men har også blitt akademiske fagbetegnelser. I fjor utkom en omfattende antologi på Abstrakt forlag, ”Klima, medier og politikk”. Der undersøkes hvordan politikk, media og sivilsamfunn reagerer på den nye naturhistoriske virkelgheten. Hvordan svarer beslutningstagerne på forskernes kunnskapsutfordring? Klarer mediene å knytte klimavitenskapens fakta til folks hverdagserfaringer? Dette er noen av spørsmålene som stilles i denne boka.

klima,-medier-og-politikk_omslag_internet