Jorden ligger midt mellom Venus og Mars

Av Kristian Hæggernes

              En gang så man for seg at det var kanaler på Mars, at en sivilisasjon på randen av utryddelse desperat prøvde å lede og samle det forsvinnende vannet. Men havene som fantes på overflaten av Mars, og atmosfæren noe kanskje kunne puste i, forsvant lenge før det fantes noe på jorden med øyne som kunne se mot himmelen, enn si hjerner til å reflektere over det øynene så. Fordi Mars er ganske mye mindre enn jorden og Venus, hadde den mindre tyngdekraft til å holde fast på atmosfæren sin, og en kjerne som fortere ble kjølt ned, slik at magnetfeltet døde hen, og solvind og kosmisk stråling kunne strippe planeten for livsvilkår.

              En gang så man for seg at forholdene på Venus kunne minne om dem på jorden i karbontiden, da vi og de andre reptilene skilte lag med amfibiene. Men allerede lenge før både karbontiden og den kambriske eksplosjonen var det enda varmere på Venus enn i steikeovnen hjemme. Vannmolekyler i de øverste lagene av atmosfæren ble splittet opp i hydrogen- og oksygenatomer av UV-stråler fra solen og sendt ut i rommet med solvind. Med stadig mindre vann til å skylle co² ut av atmosfæren, og titusener av vulkaner som pumpet ut mer og mer co² ble drivhuslokket over planeten enda tettere.

              Det er ikke mer co² på Venus enn på jorden, og fordi mye av menneskehetens store sprang de siste par hundreårene er basert på å hente karbonet opp fra jordskorpen, enten i fast eller flytende form eller som gass, for så å slippe den fargeløse gassen løs i atmosfæren, er vi i ferd med å gjøre jorden mer lik Venus mens vi drømmer om å gjøre Mars mer lik jorden.

//

Kristian Hæggernes er født i 1972, og bosatt i Bergen. Han har gitt ut tre diktsamlinger, senest ”Urne” fra 2013. I tillegg har han publisert en novellesamling og en kortprosabok. Vi takker for prosadiktet!