Latour for fuld udblæsning.

Bruno Latour: Ansigt til ansigt med Gaia. Otte forelæsninger om det nye klimatiske regime | Oversat fra fransk af Tom Havemann | Mindspace, 2025

Det er skrupforkert at bilde sig ind, at mennesket befinder sig uden for eller over den jordiske historie. Lige så tosset og fatalt er det at tro, at mennesket har ret til at gøre naturen til kun ressource og objekt for beherskelse. Det hjælper heller ikke som et romantisk plaster på såret og som en undskyldning for århundreders udplyndring og skamridning at ophøje en ubesmittet natur til at fungere som en tavs kontrast til menneskets mange gøremål.

Holmes Rolston in memoriam (1932–2025).

Jeg setter den ene foten foran den andre, er fullt og helt til stede i hvert bidige steg, følger vandringens enkle logikk. I mulmet er lite gjenkjennelig, identifiserbart. Kontrastene forsvinner. Alt glir over og inn i hverandre. Mennesket er ikke et nattvesen. Uten tilgjengelige lyskilder kløner vi oss gjennom terrenget, med ulykke og smerte truende bak hver sving. Mørkeredd eller ei, når den livskraftige dagen har gjort sitt og skygger banen, vekkes dypt begravde – primitive – instinkter i oss. Å stå der innhyllet i det sorte, eksponert og sårbar, utlevert til noe man hverken ser eller rår over, er en like deler ydmykende og nødvendig erfaring.

2025 fremstår som året der alt klapper sammen. Den daglige nyhetsstrømmen gir fort inntrykk av at vi lever i et globalt galehus. Men hvor alarmerende vårt politiske og kulturelle øyeblikk enn fortoner seg, kan de destruktive, mytomane og nihilistiske kreftene som nå vinner frem sies å gjenspeile noen grunntrekk ved normaltilstanden.

I dette dramatiske vendepunktet er det grunn til å se nærmere på noen sammenhenger i vår nære historie. Hensikten er ikke å normalisere det ekstreme, men å reflektere over noen trekk ved vår antatte normaltilstand som nører opp under ekstreme utartinger.

/ Tittelbilde: Liva Brinch Lidén. Tusj.

Håp da og håp nå 

/ Novelle av Tyri Vår Hoffstad Gjone

Pappa sa en gang til meg: «Om du spytter ut en tyggis i det store åpne havet, kommer en fisk og spiser den. Når fisken spiser den, dør den.» Jeg var 25 år da han sa det. I løpet av de 25 årene hadde jeg sikkert spyttet ut 100 tyggis. Det vil si, jeg har drept over 100 fisk. 

Da  

Denne dagen lå solen høyt på himmelen, og luften var varm. Jeg hadde på meg den nye genseren min, men tok den av da jeg kjente svetten i nakken. Det var første skoledag i 5. klasse. Jeg gledet meg til å komme hjem og fortelle mamma og pappa om alle de nye vennene mine. 

Thomas Hylland Eriksen: Det umistelige. Aschehoug 2024.

Den siste tiden har ikke akkurat vært preget av ukuelig optimisme. Om det kan føles som om verdenssamfunnet står på kanten av stupet, ivrig etter å ta et stort skritt fremover, er det vanskelig å se for seg en fremtid. Det var visstnok den amerikanske filosofen Fredric Jameson som sa: «I dag er det lettere å forestille seg verdens undergang enn slutten på kapitalismen». Senere forfektet Margaret Thatcher en liknende fatalisme, da i triumf snarere enn resignasjon: «There is no alternative», altså at det ikke finnes noe alternativ til global kapitalisme.

TINA, den berømte forkortelsen for Thatchers bastante konstatering, er et av utgangspunktene for den siste boka til Thomas Hylland Eriksen, Det umistelige. Tittelen henviser til mangfoldet som går tapt i en stadig mer ensrettet og funksjonalisert verden: Arter forsvinner i urovekkende fart, og over hele kloden forskyves økosystemer og kulturer for å tilpasses den rådende orden. «Den økonomiske globaliseringen er en bulldoser som gjør alt sammenlignbart med alt», skriver Hylland Eriksen, men som forventet har forfatteren ingen hensikt om å la seg bulldose ned uten videre, og som antitese til Thatchers TINA lanserer han sitt eget slagord TAMA («There Are Many Alternatives»). Dermed speiler han nok en voksende tendens til å ville tenke nytt, gjøre motstand og finne de alternativene Thatcher påsto ikke finnes.

Ikke lenge før Thomas Hylland Eriksen døde, sendte han oss dette essayet som er basert på og oppsummerer deler av Det umistelige (2024). Vi takker familien for tillatelsen til å publisere. I morgen bringer vi en anmeldelse av Det umistelige, skrevet av Simen Hagerup.    

                                                        //

Et perspektiv fra biosemiotikken

Globalisering innebærer standardisering, noe som påvirker både det kulturelle og det biologiske mangfoldet på dramatiske måter. I begge tilfeller er redusert fleksibilitet et resultat. Det er behov for å fokusere på begge prosessene gjennom én og samme linse, og det nye feltet biosemiotikk gjør dette mulig.

I samtaler med biologer om truslene mot det biologiske mangfoldet, har jeg ofte blitt slått av likhetene med hvordan antropologer som meg selv snakker om tapet av kulturelt mangfold på grunn av globaliseringens brutale høvel. Faktisk er det slående paralleller mellom biologers advarsler om tap av biologisk mangfold og antropologers forsvar for kulturelt mangfold, forstått som folks rett til å definere sin egen skjebne uten å bli overkjørt av stats- og markedskreftene. Dette dobbeltsporet er verdt å forfølge, og i begge tilfeller er moderniteten – eller globaliseringen om du vil – den viktigste årsaken til tapet.

/ Norsk oversettelse ved Merete Alfsen.

Write an essay about what it’s like to live in Inverness in 1975. The winning essay from your school will be placed in a time capsule and the time capsule will be sealed and then buried so that when people in the future dig it up and find it they will discover what it was like to live here in the past!  

My essay won. I was twelve or thirteen years old. I don’t remember who organised the time capsule and invited the schools to take part. I can’t remember how long the time capsule was supposed to be being buried for or where they said it’d be buried. I wonder if what I wrote back then is still somewhere underground; actually I wonder now if there ever really was a time capsule.   

It was quite a time. 

It was all about new money. It was all about new power.