Simen Hagerup / Lenge leve fikenkaktusen!

Thomas Hylland Eriksen: Det umistelige. Aschehoug 2024.

Den siste tiden har ikke akkurat vært preget av ukuelig optimisme. Om det kan føles som om verdenssamfunnet står på kanten av stupet, ivrig etter å ta et stort skritt fremover, er det vanskelig å se for seg en fremtid. Det var visstnok den amerikanske filosofen Fredric Jameson som sa: «I dag er det lettere å forestille seg verdens undergang enn slutten på kapitalismen». Senere forfektet Margaret Thatcher en liknende fatalisme, da i triumf snarere enn resignasjon: «There is no alternative», altså at det ikke finnes noe alternativ til global kapitalisme.

TINA, den berømte forkortelsen for Thatchers bastante konstatering, er et av utgangspunktene for den siste boka til Thomas Hylland Eriksen, Det umistelige. Tittelen henviser til mangfoldet som går tapt i en stadig mer ensrettet og funksjonalisert verden: Arter forsvinner i urovekkende fart, og over hele kloden forskyves økosystemer og kulturer for å tilpasses den rådende orden. «Den økonomiske globaliseringen er en bulldoser som gjør alt sammenlignbart med alt», skriver Hylland Eriksen, men som forventet har forfatteren ingen hensikt om å la seg bulldose ned uten videre, og som antitese til Thatchers TINA lanserer han sitt eget slagord TAMA («There Are Many Alternatives»). Dermed speiler han nok en voksende tendens til å ville tenke nytt, gjøre motstand og finne de alternativene Thatcher påsto ikke finnes.

Hele boka er en tankerekke og et forsøk, eller en begynnelse, på å lære å forholde oss til «det lange nå og det store her». Han inspireres av moderne økosofi og biosemiotikk (å forstå biosfæren semiotisk, altså som tegn) og tar utgangspunkt i et overhengende «tap av semiotisk frihet» som gjennomsyrer tilværelsen vår i stadig økende grad. Så kan han finne sammenhenger mellom for eksempel hvordan språk dør ut og arter utryddes: «Disse to typene tap er […] sammenvevet og inngår i en massiv global homogeniseringsprosess.»

Hver eneste side er full av referanser til alt fra antropologiske studier til jazzmusikk, ispedd Hylland Eriksens personlige refleksjoner og anekdoter. Det kan nesten bli for mye av det gode, men det passer seg kanskje for en bok som tematiserer mangfold (og hvis leseren synes det går raskt i svingene, har boka et fyldig noteapparat). Slik blir Det umistelige en høyst personlig bok, og det er oppkvikkende å lese Hylland Eriksens særegne stil, både jordnær og høytsvevende, som om bokstavene på siden får leseren til å høre stemmen hans legge ut i sitt saklig entusiastiske toneleie.

Boka er delt i tre avdelinger med korte vignetter lagt inn som mellomspill. De fortellende vignettene følger sosialantropologen Tommy under et opphold på det sørafrikanske forskningsinstituttet STIAS. Filtrert gjennom et litterært alter ego blir tankerekkene mer subjektive og prosessartede, og om disse litt aparte innskuddene ikke riktig finner noen «form» i boka, finner de allikevel sin naturlige nisje. Husk, «kill your darlings» vil si å tvangsnormalisere sin egen tankeverden, i renhetens og penhetens navn.

Hylland Eriksen avfeier varianter av primitivisme og proteksjonisme, siden han tidligere har fastslått: «Det er ikke kontakt som truer mangfoldet i natur og kultur, men makt.»

Opprør mot det rene og pene er i det hele tatt et mantra, og spesifikt i bokas siste del, med tittelen TAMA. Her diskuteres muligheter til å motvirke forflatingen og tilpasse seg de uvisse tidene fremover. Hylland Eriksen avfeier varianter av primitivisme og proteksjonisme, siden han tidligere har fastslått: «Det er ikke kontakt som truer mangfoldet i natur og kultur, men makt.» Boka, med sine vidtspennende perspektiver, minner om at forandring og utvikling bokstavelig talt er livets gang. «Homo sapiens har en nesten ubegrenset semiotisk frihet og er i stand til å tilpasse seg ulike klimasoner, politiske systemer og næringsgrunnlag.» Og mye av hva vi i dag regner for å være «naturlig», er relativt flyktig. I boka nevnes for eksempel at det ikke var før på 1700-tallet tomaten ble vanlig i Italia.

Avdelingen om TAMA tar for seg en rekke naturlige og kulturelle eksempler der uventede livsvilkår oppstår i periferien, i sprekker i markedets og maktens kretsløp, under kapitteloverskrifter som «Motkrefter og mothaker», «Avtemming» og «Kreoliseringens mirakel». Innholdet er fremtidsrettet, men heldigvis ikke profetisk eller formanende. Eksemplene fra vår egen samtid er snarere ment å vise alternativer til status quo, andre former for tenkning og praksis som utfolder seg her og nå. Det vies en passasje til Alta-saken og hvordan den åpnet manges øyne for å oppfatte naturen som mer enn bare et verktøy for menneskelig utvikling. Et slikt syn betyr nettopp ikke at naturen er noe vi som mennesker er avstengt fra. Som et slags emblem nevnes flere steder fikenkaktusen, som ble introdusert til Sør-Afrika i moderne tid og som i dag er en uønsket art. Men de viltvoksende fruktene samles og brukes av befolkningen, og forfatteren bemerker «en konflikt mellom miljøhensyn og lokal småskalaøkonomi her. Fikenkaktusen er en fremmed som muligens bidrar til reduksjon av biomangfoldet, samtidig som den passer som hånd i hanske i en uren verden».

Det er vanskelig å skrive denne anmeldelsen uten å nevne det håndgripelige tapet det er at Thomas Hylland Eriksen døde kort tid etter at denne boka ble utgitt. Med ham forsvant en villstyrlig monade fra denne verdens semiose. Som anmelder liker man ofte å henvende seg indirekte til forfatteren, som i en pågående samtale. Når en slik forbindelse nå har blitt kuttet, sitter vi allikevel igjen med Det umistelige, henvendelsen hans til oss her og nå, i dette store her og nå. Dermed fortsetter han å kjempe sammen med oss.

I en tid når vi trenger politisk fantasi for å komme oss ut av en ond sirkel av overforbruk, overoppheting og sentralisering, er Hylland Eriksens bok et tankevekkende innspill som burde inspirere mange. Med sine tallrike eksempler og sin oppvakte, idérike tilgang på stoffet, aner man en forsiktig optimisme i Det umistelige, men kanskje enda mer en følelse av nødvendighet: I det store perspektivet har det nok vist seg at «kapitalistisk realisme» ikke er særlig realistisk tross alt, og nå er kanskje tiden inne for en slags «postkapitalistisk realisme» i stedet. Det kan diskuteres om vi virkelig står på kanten av stupet eller ikke. Uansett gir Hylland Eriksen med Det umistelige et velfundert argument for at vi har alt å tjene på å utforske andre modeller for bærekraft enn hva den nyliberalistiske verdensordenen har å tilby. En tanke vi bør ta med oss fra økosofien, og et premiss for Hylland Eriksens bok, er at vi – og dermed ment et ufattelig mye større «vi» enn bare «mennesket» – vil fortsette å leve med konsekvensene av alt som skjer. Det finnes en etikk som angår hele virkeligheten. Så blir vi nok nødt til å godta det vi ikke kan forandre; men det vi ikke kan godta, er vi også nødt til å gjøre annerledes.

//

Simen Hagerup, født i 1980 og bosatt i Fredrikstad. er forfatter og oversetter. Seneste utgivelse: Jordverv(2021)

Foto: Christian Ditsch

Denne teksten er utgitt med støtte fra Fritt Ord.