Den første gangen jeg så en datamaskin, var i 1984. Jeg var 15 år gammel og bodde i et sparsomt befolket område langs en elv, milevis unna nærmeste by, i et land langt mot nord, helt i verdens utkant. Et skilt lyste over nærbutikken, som hver dag stengte klokken fire, ellers var de visuelle ­stimuliene begrenset til jorder og trær, trær og jorder, og til bilene som kjørte langs veiene.

Om høsten og våren regnet det så mye at elva gikk over sine bredder; jeg husker jeg kunne stå foran stuevinduet og se den dekke jordet vi spilte fotball på, målene som steg opp fra vannet. Det fantes én tv-kanal, to radiokanaler, og avisene ble trykket i svart/hvitt. Nyhetene fra Iran og Israel, Egypt og Sør-Afrika, England og Nord-Irland, USA og India, Libanon og Sovjetunionen foregikk langt, langt unna, som i en annen verden.

For å forstå et menneske, må man vite hva som hendte i verden når det var tyve, skal Napoleon en gang ha sagt. Sitatet er nok ­apokryft, men det gjør det ikke nødvendigvis mindre sant. For mitt vedkommende er det denne verdenen ved elva som gjelder. Når jeg setter meg ned for å skrive en roman, er åttitallet den naturlige tiden, som om det skulle være verdens egentlige form, dens essens, mens alt det som kom senere og preger vår tid, er et slags avvik. Selv om jeg googler forskjellige temaer mens jeg skriver, googler ikke karakterene i romanen av seg selv, det kommer ikke til dem annet enn gjennom en viljeanstrengelse fra min side. Det samme gjelder når jeg drømmer. Mobiltelefoner og internett forekommer aldri i drømmene mine, og de er oftest befolket av mennesker jeg var omgitt av for førti år siden.