Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
Christine demonstrerer spejlneuroner i hendes performance lecture In the Field. Foto: Barbara Katzin
Secret Hotel, med Christine Fentz som kunstnerisk leder, skaber deltagerbaseret, immersiv scenekunst for alle aldre. Centralt har altid været at undersøge menneskets relation til vor omverden; eller vort ophav. I disse år arbejder vi med flere forskellige typer projekter under overskriften ”Landscape Dialogues”.
Fokus er at undersøge krydsfeltet mellem tilskuerinddragende scenekunst og andre kunstformer – bæredygtige tilgange – og landskaber, primært i interdisciplinære samarbejder. Bylandskaber såvel som på landet – det, som i Danmark oftest kaldes ’naturen’, selvom der udelukkende er tale om kulturlandskaber.
Gæsterne til In the Field bygger en by. Foto: Søren Gammelmark
Vi finder dette arbejde vigtigt, fordi mennesket altid har været uadskilleligt med livsverden bortset fra i de sidste århundreder, hvor bl.a. oplysningstiden og industrialiseringen, som sideeffekter har skabt mange usunde distancer mellem menneske og ophav; alt det, vi kommer fra og er afhængige af. Hvordan inviterer man, uden at prædike, til at kunne genforbinde sig gennem (scene)kunstoplevelser? Vi har ikke noget gyldent svar, men vi undersøger – med alle de, der arbejder med os på forskellige måder.
Astrid og jeg ankom fredag ettermiddag i strålende sol. Undertegnede var spent på om hun ville overleve helgen med utedo, men hun har vært tapper! Mildt og fint vær. Vi har hatt besøk av kjernebiter og grankorsnebb. Astrid imponerte med sine hittil hemmeligholdte ro-ferdigheter. Fangst: Tre ørreter og fire tryter. Vi har lest pensum om trobrianderne. Forspist oss på peanøtter og kokesjokolade. Nå er sekken pakket igjen. Til uken venter eksamen. Vi takker for denne gang.
Bengt
PS: Den alltid morsomme Bengt overdriver som vanlig: At jeg skulle ha problemer med utedo?? Det stemmer overhodet ikke! Hytta var derimot like deilig som han hadde beskrevet den. Det er så stille og fredelig her. Fant roen umiddelbart og har ikke savnet noen verdens ting. Håper på tur tilbake så snart som mulig. A. V.
september 1971
Dro ens ærend for å plukke sopp fra den ene dagen til den andre. Kan ikke klage over funnet, og drar lykkelige hjem med mengder av kantarell, steinsopp og piggsopp i bagasjen. Nam, nam!
I’ve never been afraid of water. I’ve felt like I’m a dolphin.
Down to 25 metres at the most: beautiful colours, stunning rock formations, shellfish, seaweed, fish … 40 metres down: bits of the same thing here and there. 100 metres: a greyish light and hardly anything growing on the seabed. So nothing reflects the light down there.
Spørsmålet er hva våre moralske forpliktelser skal bestå i. Hvilket ansvar ligger til grunn for mennesker som ennå ikke eksisterer, hvorfor skal de oppta oss?
En rapport fra «British research organization Influence Map» gjorde det nylig kjent at oljeselskaper verden over bruker omtrent 115 millioner dollar i året på å motvirke klimatiltak. Mest går til å betale interesseorganisasjoner for å bedrive oljelobbyisme.
Organisasjonen Norsk olje og gass, som ledes av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, er et eksempel. Organisasjonen representerer 49 oljeselskaper, inkludert Statoil, Shell og Esso, og 62 leverandørbedrifter, som Aker, Halliburton og Schlumberger.Les mer «Oljelobbyistene»→
Late one summer night in 1949, the British archaeologist Jacquetta Hawkes went out into her small back garden in north London, and lay down. She sensed the bedrock covered by its thin layer of soil, and felt the hard ground pressing her flesh against her bones.
Shimmering through the leaves and out beyond the black lines of her neighbours’ chimney pots were the stars, beacons ‘whose light left them long before there were eyes on this planet to receive it’, as she put it in A Land (1951), her classic book of imaginative nature writing.
We are accustomed to the idea of geology and astronomy speaking the secrets of ‘deep time’, the immense arc of non-human history that shaped the world as we perceive it. Hawkes’s lyrical meditation mingles the intimate and the eternal, the biological and the inanimate, the domestic with a sense of deep time that is very much of its time. The state of the topsoil was a matter of genuine concern in a country wearied by wartime rationing, while land itself rises into focus just as Britain is rethinking its place in the world. But in lying down in her garden, Hawkes also lies on the far side of a fundamental boundary. A Land was written at the cusp of the Holocene; we, on the other hand, read it in the Anthropocene.Les mer «DEEP TIME’S UNCANNY FUTURE IS FULL OF GHOSTLY HUMAN TRACES»→