/
Espen Sommer Eide og Signe Lidén eksperimenterer med å lage et vertikalt ordnet lydarkiv.
Les mer «Vertical Studies av Espen Sommer Eide og Signe Lidén // Video»
Vertical Studies av Espen Sommer Eide og Signe Lidén // Video
To dikt av Thor Sørheim
Foto: May B. Langhelle / Klikk på «Les mer» for bedre lesbarhet –
SOL OG SEIL
Kan hende er vi drevet av seil
eller ei rød sol, kan hende sitter det
en frossen frelser i baugen eller en erfaren los
ved roret. Det er bølgene som slår
og himmelen som revner, ved neste bølgetopp
stirrer vi kan hende enda lengre ned
i den neste oppstandelsen.
Ud i det grønne / Rakel Haslund-Gjerrild
Det er i de år bisonerne har fået frit løb. Hegnet er blevet fjernet. De har spredt sig. Nu har skovene fået deres dybe bastone tilbage – bulderbrummen fra oksens hals – som om vi er tilbage i tiden før der fandtes mennesker her, og det var urokser der gik græssende rundt og væltede bøgetræer og gnubbede bark af med deres hårede krumhorn. Det er ikke længere skovfogedens blå og gule ruteanvisninger malet på en stamme eller en sten, men store og hvide kradsemærker, der viser hende vej gennem lianflettede efeuranker og hen over væltede stammer.
Hans Petter Blad: Dikt fra Fuglekatalogen i den framtidige samlingen Tilfeldig musikk
Foto: Katharina Barbosa
Hans Petter Blad er født i 1962 og har bak seg et mangslungent forfatterskap som inkluderer både prosa og poesi. Hans siste utgivelser inkluderer romanen Kart over ømhetens rike (2017), diktboka Clair-obscur (2016) og romanen Å leve biografisk (2015), alle utgitt på Oktober forlag som bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden. Vi takker for nyskrevne dikt!
Les mer «Hans Petter Blad: Dikt fra Fuglekatalogen i den framtidige samlingen Tilfeldig musikk»
NuVenture™ TEMPO-L: A QuickStart Guide / Isaac Yuen
Congratulations on purchasing the NuVenture™ TEMPO-L, ChronoCorp’s best-selling, highest-rated, economy-class time machine! Whether you’re seeking the latest thrills or the next great family-friendly vacation, the TEMPO-L offers the perfect mix of premium time-jumping experience, no-stress upkeep, and prime fuel efficiency for any budget-conscious traveler. Embark on your first set of adventures today, courtesy of the folks at ChronoCorp!
Les mer «NuVenture™ TEMPO-L: A QuickStart Guide / Isaac Yuen»
9 tydninger / Ursula Andkjær Olsen
1
Den dukker op af det yderste hav som en ø, altid dér for enden af forestillingsevnen, den dukker frem af disen, det er som om der er en glorie rundt om, mange stråler, måske er den farveløs, i sig selv, den tager farve af forhåbningernes stråler, alle tings fegudmoder, den violette fe, den isblå fe, den dunkelorange, pudderrosa fe. Kanariegule. Drømmen brydes i luftens prismer for enden af hvert menneske, hvert menneske er en ø der dukker frem, hvert menneske dukker frem som en ø på sin egen yderste horisont. Omgivet af stråler. Enhver er isoleret, og hver enkelt er del af det samme system, det er menneskeheden som arkipelag, en krans af øer der dukker op, perler for enden af hvert menneske, følelsen af at have betalt er den tråd som binder kransen, vi kan se hinandens drømme på himlen om aftenen. Når vi sidder stille. Vi bør sidde helt stille, så stille, stille som muligt.
Teknaturer og undertrykkelse / Freddy Fjellheim
Foto: Maja Hattvang
Hvor store ødeleggelser av naturen og den humanistiske tradisjonen er enkeltpersoner og sivilsamfunnet villig til å godta i all stillhet?
Algoritme har blitt det nye moteordet. På alminnelig norsk betyr begrepet en serie matematiske operasjoner som styrer f.eks. programmene på en datamaskin.
HELHETSBILDET
Frankfurter Allgemeine Zeitung har i det siste hatt flere artikler der avisens medarbeidere undersøker hva Big Brother vet om oss gjennom datateknologien, og hvordan algoritmene og overvåkningen truer demokratiet. Her er noen av funnene som indikerer at vi forlengst har blitt det jeg kaller «teknaturer»:
JORIE GRAHAM: TWO POEMS
The Norwegian Writer’s Climate Campaign is honored to say that the American poet Jorie Graham wrote the following two poems for us. In them is steeped the bittersweet grief that comes from loving a world that may soon pass, from holding a fig plucked from a tree that now must only exist in the past. With complex accuracy, these poems demonstrate the deep psychic burden of climate change by asking the hard questions: How might we love a world that may soon die at our hands? And how can we enjoy the taste even of the sweetest fruit laced as it is now with bitterness and grief?
About her work, James Longenbach wrote in the New York Times: “For 30 years Jorie Graham has engaged the whole human contraption—intellectual, global, domestic, apocalyptic—rather than the narrow emotional slice of it most often reserved for poems. She thinks of the poet not as a recorder but as a constructor of experience. Like Rilke or Yeats, she imagines the hermetic poet as a public figure, someone who addresses the most urgent philosophical and political issues of the time simply by writing poems.”
Critic Calvin Bedient has noted that Graham is, “never less than in dialogue with everything. She is the world champion at shot-putting the great questions. It hardly matters what the title is: the subject itself is always ‘the outermost question being asked me by the World today.’ What counts is the hope in the questioning itself, not the answers.” In these two poems, she’s asking some very important and difficult questions, and we hope you’ll spend time with them and allow their interrogations to open within you.
You can read the poems here:
Tree
From The Transcience
Menneskeheten i retrospekt – en fortelling / Terje Holtet Larsen
Foto: Baard Henriksen
Mitt første og forhåpentligvis siste, skjønt hvem vet, forsøk på å skrive en fremtidsroman, nærmere bestemt en roman med handlingen lagt omkring et par hundre år frem i tid, kunne sannsynligvis sies å ta utgangspunkt i enkelte observasjoner av hvordan menneskeheten reagerer i møte med påstanden om at den går sin sikre undergang i møte og hvilket mønster disse reaksjonene følger. Den var tenkt som en indirekte skildring av hvordan vi i dag forholder oss til og velger å forstå den kunnskapen vi har om konsekvensene av vår opptreden på denne planeten, som en eller annen på et eller annet tidspunkt ga navnet Jorden, til tross for at det meste av den er dekket av vann.
Og hvilket mønster følger disse reaksjonene? Det såkalte skuldertrekkmønsteret. Eller det man kanskje like gjerne kunne ha kalt skuldertrekkmonsteret. Men forestillinger om menneskehetens undergang er like gamle som menneskeheten selv, så hvorfor skulle man plutselig begynne å bry seg? Dessuten er det åpenbart dette, det vil si vår egen tilintetgjørelse, hver og en av oss innerst inne lengter etter. Vi bærer denne lengselen i oss som en mørkhet i blodet.
Tittelen på romanen skulle være Menneskeheten i retrospekt. Menneskelighet blir riktignok oppfattet som et positivt ladet ord, synonymt med ord som barmhjertighet og medlidenhet, men det som mer enn noe annet kjennetegner menneskeheten, er dette skremmende selvhatet og den aggressive viljen til å utslette både seg selv og alt annet liv som måtte finnes på denne kloden. Med den valgte tittelen mente jeg å antyde at det var rimelig å håpe at menneskeheten et par hundre år frem i tid endelig hadde lyktes i å utrydde seg selv, ganske enkelt ved å ødelegge betingelsene for egen eksistens. Med åpne øyne hadde man gått sin sikre undergang i møte.
Man kan kanskje si at det skyldtes en grunnleggende misforståelse, eller like gjerne en genetisk kortslutning, nemlig den at mennesket holdt seg selv for å være et rasjonelt vesen, noe som for eksempel fikk miljøforskerne og ulike miljøorganisasjoner til å tro at menneskeheten som sådan ville opptre rasjonelt hvis den bare ble gjort oppmerksom på uunngåelige konsekvensene av sine gjerninger og sin livsstil. Det var med andre ord ikke rart at det gikk som det gikk.
Les mer «Menneskeheten i retrospekt – en fortelling / Terje Holtet Larsen»
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 