Myles Allen, University of Oxford

I was invited to speak to a group of teenagers on climate strike in Oxford recently. Like many scientists, I support the strikes, but also find them disturbing. Which I’m sure is the idea.

Today’s teenagers are absolutely right to be up in arms about climate change, and right that they need powerful images to grab people’s attention. Yet some of the slogans being bandied around are genuinely frightening: a colleague recently told me of her 11-year-old coming home in tears after being told that, because of climate change, human civilisation might not survive for her to have children.

The problem is, as soon as scientists speak out against environmental slogans, our words are seized upon by a dwindling band of the usual suspects to dismiss the entire issue. So if I were addressing teenagers on strike, or young people involved in Extinction Rebellion and other groups, or indeed anyone who genuinely wants to understand what is going on, here’s what I’d say.

Les mer «Climate change, a festering injustice /» →

/ Rosso Fiorentino (1494-1540): Deposizione

Av Eivind Myklebust

I «Livets oppstandelse»brukte Nikos Kazantzakis påskebodskapen til å dramatisere spennet mellom personleg moral og politisk handling.

 I nokre veker eller månadar under flyktningkrisa i 2015 var det som om gapet mellom haldningane og handlingane våre var i ferd med å trekke seg saman. Verkelegheita ute i verda kom brått veldig nær, og den verka å ville tvinge oss til å ta stilling med det vi gjorde, ikkje berre med det vi sa. Eg hugsar opprørte samtalar rundt godt dekte middagsbord, i varme leilegheiter og hus, om kva krisa kunne føre med seg dei neste månadane og åra. No skulle vi verkeleg få prøvd oss, vi som hadde snakka om at ein ikkje kan avvise menneske i naud, at vi ikkje kunne vise bort dei som leid, men måtte ta lidinga inn for å lette den. Når nauda nærma seg, måtte grensene opnast. Men kva med våre eigne hus, våre eigne liv? Var vi klare til å sleppe dei fattige framande heilt inn dit?

Ein kan vel seie at vi slapp med skrekken. I alle fall at vi utplasserte skrekken, til europeiske utpostar på øyer som Lesbos og Lampedusa og til såkalla nærområde, eller fjernområde, som dei jo er for oss. Geografiske grenser skjerma oss for den moralske prøva, og tilbake sat vi, i alle fall dei fleste av oss, med gode, men uprøvde ideal.

Les mer «Kristus, korsfesta på ny» →