Foto: Maja Hattvang /

«Erfaringslitteraturen tilhører en langsom kulturell økologi som hjelper oss å skille skitt fra kanel i hverdagene. Poenget er ikke gold dannelse eller sitatvennlig visdom, men tilstedeværelse i språket. Med innsiktene fra erfaringstradisjonene får språk og tenkemåter fremtidskraft.»

Partilederdebatten i Arendal dette året er noe av det pinligste jeg har sett av politiske programmer. NRK hadde igjen sjansen til å vise at institusjonen er på høyde med kunnskapene om de ekstreme ødeleggelsene som herjer med mennesker og klode. Men nei. Den populistiske seremonimesteren inviterte folk til å stemme frem enkeltsaker, og så ble de flaue politikerne satt til å opptre som konkurrerende sirkushester. Konseptet ga oss den ene heseblesende gampen etter den andre i nærbilde, som når amatørskuespillere ikke får øve inn replikkene, men må ty til underlegen improvisasjon. På friluftsscenen i Arendal handlet det ikke lenger om barns fremtid, men om hvilken politiker som var best til å spille politiker.

Les mer «Populistens tankefeil / Freddy Fjellheim» →

«Hele skaperverket er knyttet direkte til Gud. Den moderne utviklingsteorien bekrefter på sin måte dette perspektivet på skaperverket. Gud skapte naturen og alt annet levende før mennesket.»

«Hun er varm i dag, sola, langt bedre enn når han blåser opp til storm». Vi gir naturfenomener personlige pronomen. Slik reflekterer språket vårt fortsatt den tradisjonelle holdningen til naturen som er så tydelig uttrykt i de bibelske salmer. I den hebraiske spiritualiteten er natur og dyreliv selvstendige subjekter med en direkte relasjon til Gud:

«Halleluja! Lov han, sol og måne, lov ham alle lysende stjerner! ….Lovsyng Herren fra jorden, store sjødyr og alle havdyp, ild og hagl, snø og skodde…frukttrær og alle sedrer, ville dyr og alt fe, krypdyr og fugler med vinger, konger på jorden og alle folk, stormenn og alle styresmenn på jord, unge menn og jenter, gamle folk og gutter! De skal love Herrens navn!» (Salme 148).

Petter Dass formulerte det samme i det som nå er blitt Den norske kirkes hovedsalme «Herre Gud, ditt dyre navn og ære»:

«Om seg folk anstille vil så slemme / Guds navn slet at tie stille og glemme/ så skal dog stene og tørre bene/ei være sene hans navn det rene/at fremme/.

Ja, før Gud sin ære skal forlise,/før skal hav og grummen hval ham prise,/ samt og tanteien som løper leien/ stenbit og seien og torsk og skreien/ og nise» (Norsk Salmebok 278, vers 3 og 4).

Les mer «Biskop Atle Sommerfeldt: Mennesket i Skaperverket» →